Kirkemassakre i Etiopia
Det er med økende fortvilelse vi merker oss nyhetene fra Etiopia. Utviklingen er illevarslende.
Publisert
Sist oppdatert
Etiopia er et elsket land blant mange norske misjonsvenner. Norsk Luthersk Misjonssamband og Det Norske Misjonsselskap har begge en lang historie i landet. Også andre norske aktører har et varmt engasjement. Fordi båndene er så sterke, gjør det inderlig vondt når en ser den kaotiske situasjonen som nå rammer land og folk.
Ekstra skuffende er det, fordi håpet var så sterkt etter at Abiy Ahmed ble statsminister i 2018 og lovet demokratiske reformer. I 2019 fikk han Nobels fredspris for å ha sluttet fred med Eritrea. Så kan man innvende at Nobelkomiteen i dette tilfellet delte ut prisen litt for kjapt. For Etiopia er ytterst komplisert. Fallhøyden for Abiy Ahmed var stor. Og mange vil si at det er nettopp det han har gjort: Falt. Eller rotet det alvorlig til.
Annonse
Samtidig vet vi også at meningene er delte. Den etiopiske opinionen er sterkt splittet. Det foregår en beinhard kamp om sannheten på ulike plattformer, noe som ikke akkurat fremmer forsoningsviljen. Og som blant annet har rammet den norske professoren Kjetil Tronvoll gjennom drapstrusler.
Det finnes minst to hovedtolkninger av konflikten i Etiopia. I den ene fortellingen er Abiy Ahmed helt. I den andre er han skurk. Den kompliserte sannheten ligger trolig et sted imellom. Uansett må han svare for det som skjer i landet nå.
Som Dagen har skrevet på lederplass før, kan man ha forståelse for at Abiy Ahmed, som ønsker å samle et etnisk splittet Etiopia, har opplevd motstanden fra Tigray-folkets frigjøringsfront (TPLF) som en stor utfordring. Det er likevel vanskelig å se at regjeringsstyrkenes væpnede aksjon mot Tigray-provinsen har gjort landet mer stabilt, snarere tvert i mot.
Meldingene om overgrep og menneskerettighetsbrudd gir grunn til dyp bekymring. Den humanitære krisen like så. Det meldes om massevoldtekter, summariske henrettelser, plyndring, bombing av sivile mål som boliger, kirker, moskeer, skoler og infrastruktur. Samtidig er det vanskelig å få oversikt over situasjonen.
Blant annet fordi internett har vært nedstengt, og fordi journalister er blitt nektet adgang – eller truet på livet, slik Bistandsaktuelts journalist, Lucy Kassa, opplevde nylig, da hun ble overfalt av væpnede menn i Addis Abeba.
Fordi det er lagt lokk på informasjonen, er omfanget først nylig blitt kjent om massakren ved den ortodokse St Mary of Zion-kirken i byen Axum i slutten av november. En hjelpeprest ved denne kirken, som ortodokse regner som landets helligste, forteller til nyhetsbyrået AP at soldater brøt seg inn i kirken, samlet de troende og drev dem ut.
Han tror at rundt 800 da ble drept denne novemberhelgen, og drapene har fortsatt. Også her har Eritrea, som bærer gammelt nag til lederskapet i Tigray, spilt en aktiv rolle. Dette er ytterst bekymringsfullt. Det samme er Etiopias tilspissede forhold til Sudan.
Vi kjenner dyp medfølelse med alle etiopiere som er rammet av konflikten. Især familiene til de drepte, de mange hundre tusen som trenger humanitær hjelp, men ikke får det, og alle som er drevet på flukt over grensen til Sudan. Samtidig retter vi en sterk oppfordring til partene om å besinne seg og søke forsoning, så konflikten ikke eskalerer. Og til det norske kristenfolket om å be for Etiopia.
