– Kirken har byttet ut sitt eget innhold

I sin nye bok «Norge, vårt Norge» skriver Kaj Skagen om arven fra Hans Nielsen Hauge og hvordan den norske og kristne kulturarven har blitt erstattet av en radikal lengsel etter å utslette vår nasjonale identitet og erstatte den med sekulær ideologi. Han mener den kristne kulturarven har spilt en helt grunnleggende rolle for norsk nasjonsdannelse

– Jeg forsøker å besvare spørsmålet om hva som er norsk kultur ved å rette blikket mot de dominerende og toneangivende åndsretningene i det moderne Norge siden slutten av 1700-tallet. Den grunnleggende nasjonsdannende bevegelsen er Hauge-vekkelsen. Samtidig oppstår en betydningsfull innflytelse fra den tyske, idealistiske filosofien og fra Grundtvig. Alle disse tre bevegelsene er grunnleggende for «det norske» og alle er kristne. Slik har kristendommen har spilt en helt grunnleggende rolle i den norske nasjonsdannelsen.

Skagen peker i boken på at Hans Nielsen Hauges kamp med kirke og stat var et oppbrudd med kurs for vår tid, fordi den handlet om den personlige kristendomserfaring og retten til å kjempe for denne.

Bidro til modernisering

– I dag blir Hauge ofte oppfattet ham som en reaksjonær mørkemann. Men i sin tid bidro han til modernisering, sier Skagen.

Forfatteren fra Bergen har i hele sitt vidtrekkende forfatterskap hatt en spesiell interesse for det metafysiske, åndelige og religiøse.

Skagen påpeker at haugianismen og den kristne legmannsbevegelsen bidro til sterkere inderliggjøring og større utbredelse av uselviskhet og nestekjærlighet i sosiale omgangsformer. Dermed ble den norske befolkning mer disponert for sosialdemokratisk og solidarisk tenkemåte også i senere tider, selv om kildene da var tørket inn.

– Det slo meg da jeg leste Hauge at denne måten å tenke om etikk og kristendom er noe som har gått over i vanlig folkeskikk. For eksempel at det å betale arbeiderne skikkelig og å forplikte seg til å gjøre et skikkelig arbeid er noe Hauge knytter til synd, nåde, frelse og fortapelse.

Revet ned

– Sakte, men sikkert har den kristne kulturarven tapt sin kraft, mener Skagen. Sosialdemokratiet overtok fedrelandskjærligheten og folkeligheten fra grundtvigianerne, men fjernet Gud og det metafysiske fra det nasjonale prosjektet. Det førte til materialistiske verdier tok overhånd.

Som en følge av dette begynte mange i generasjonen som ble unge voksne på 1960- og 70-tallet å lengte etter ikke-materialistisk livsinnhold og en mer etisk politikk. De så mot andre land og kulturer. Noen dro for å lære av buddhister i India, andre ble kommunister og valfartet til Kina og Albania. Samtidig vendte man seg i protest mot norsk kultur og identitet, fordi man opplevde at dette inngikk i et internasjonalt utbyttingssystem hvor de rike landene tæret på de fattige.

– Sosialdemokratiet tapte fordi de vant. De hadde et stort mål om å gi alle mat, brød og trygghet, å sikre de arbeidsledige og syke. Da målet ble nådd, gikk gruppeegoismen over til en individualistisk egoisme.

– Ville sosialdemokratiet klart seg lenger om man ikke gikk til krig mot den kristne arven?

– De burde ha latt det kulturelle livet i fred. Det er en arv fra Lenin og den russiske revolusjonen at man vil bruke statsmakten til å forme hele samfunnet og hele mennesket. I dag er til og med mennenskekroppen og hjernen noe som skal omformes etter ideer om hva som er perfekt, nyttig og behagelig, som i den transhumanistiske retningen.

Kirken som aktivistorganisasjon

Samtidig viser Skagen spissformulert til at folkekirken i Norge nåm istedenfor å by på et åndsinnhold som sosialismen manglet, har byttet ut sitt eget åndsinnhold med den mangelfulle sosialismen, slik at en blind sannelig leder en blind, hevder forfatteren.

– I Norge virker det som at Den norske kirke har gjennomgått en dyp identitetskrise og gjenfunnet seg selv som en lobbyorganisasjon under en «antirasistisk» paraply, sammen med organisasjoner som Antirasistisk Senter og Folk er folk. Dette er jo idéhistorisk interessant, særlig fordi den idealistiske og aktivistiske venstresiden er ladet med religiøs energi. Den gamle kristendommen har sunket inn i beinmargen på denne bevegelsen, og kommer ut som utopisk og sekulær etikk. Dermed oppstår det en naturlig gjensidig tiltrekning mellom en venstreside drevet av religiøs energi og en kristendom uten metafysikk. Kirken søker sin tapte sjel i venstresidens sosiale engasjement.