– Kirken har vært for beskjeden med helbredelser

– Jeg taler til din nakke. Vær frisk. Jeg taler til din hodeverk. Forsvinn. Jeg velsigner din hørsel. Jeg kommanderer døve ører å åpnes nå i Jesu navn! Hvis dette inkluderer deg, så si: Takk, Herre. Jeg tar imot helbredelsen.

Den walisiske forkynneren Roy Godwin står på scenen sammen med Trond Løberg, sokneprest i Mortensrud og Klemetsrud menighet.

Overalt i salen står det mennesker og ber for hverandre. Mange står i kø for å få forbønn av forbedere foran scenen.

– Godkjent av kongen

Vi er i avslutningen av det Oase kaller en modellgudstjeneste. Dette er en gudstjeneste som skal inspirere lekfolk og kirkelige ledere til å åpne kirkene for helbredelse.

– Folk kommer sjeldent til kirken for å få forbønn. Det er kanskje fordi vi praktiserer det så sjelden, sier Løberg.

Han leder helbredelses-liturgien på Oase, som inneholder både tekstlesing, trosbekjennelse og syndsbekjennelse.

– Liturgien er bygget på Den norske kirkes liturgi, forklarer Løberg og finner frem til side 207 i liturgiboken.

Liturgien ble først vedtatt ved kongelig resolusjon i 1977 og har siden gjennomgått noen justeringer.

– Vi har myndighetene på vår side når vi praktiserer dette, sier soknepresten muntert.

Forbønnsstunden på slutten er en friere variant, som ikke er regulert av liturgien.

– Burde være naturlig

Inspirert av den walisiske forkynneren Roy Godwin, ønsker nå karismatiske lutheranere å se flere mennesker bli helbredet i folkekirken.

Godwin leder et såkalt bønnehus i Wales, som får besøk av kristne fra hele verden. Her kombinerer man liturgiske tidebønner med lovsang og forbønn for syke.

– I alle kirker burde det være naturlig at man kan få forbønn for sykdom. Helst hver måned, sier Eivind Arnevåg. Han er tidligere kjent blant nordmenn som storscorer på Vålerenga. I dag er han aktiv i Bekkelaget menighet og sitter i styret for Oase-bevegelsen.

Arnevåg mener Den norske kirke har vært alt for beskjedne når det gjelder å be for syke.

– Vi har ikke våget å tro at vi har kraften, men det har vi. I Norge er det folk som er frimodige med å tilby healing, mens kirkene har vært tilbakeholdne med å tilby helbredelse. Nå må vi innta det landet som er vårt, sier Arnevåg.

Starter bønnehus

Oase-ambassadøren forteller at det var biskop Atle Sommerfelt i Borg bispedømme som fant frem liturgien for styret i Oase.

Arnevåg håper at både biskoper og prester over hele Norge tar i bruk liturgien og åpner kirkene for syke som vil bli friske.

Selv starter Arnevåg et bønnehus i Søndre Skøyen kapell til høsten. Bak initiativet står Normisjon, Opsal menighet og Oase. Hver mandag skal kapellet, som ligger på Skøyenåsen i Oslo, være åpent fra klokken ni på morgenen til ni på kvelden.

– Vi starter med tidebønn klokken ti. Så har vi en inspirasjonssamling klokken ett, forteller Arnevåg.

Aktiviteten på bønnehuset er inspirert av Godwins bønnehus i Wales.

– En skjult skatt

En av deltakerne på Oase er sokneprest i Åsane menighet, Arne Mulen. Han er begeistret for initiativet til å praktisere mer forbønn for syke i kirken.

– Dette er noe vi er litt for lite frimodige til å praktisere i kirkene våre. Den liturgien som ble vist fram her i dag, er en godt skjult skatt i liturgiboken for Den norske kirke. De liturgiske bønnene og ordningene er både kraftfulle, frimodige og kloke, sier soknepresten.

Åsane menighet er blant de aller største soknene i Norge med nesten 17000 soknebarn.

– Er det aktuelt for dere å bruke liturgien i Åsane kirke?

– Ja, vi har allerede gjort det. For ett og et halvt år siden prøvde menigheten liturgien og det var vellykket, sier Mulen.

– Men det er ett og et halvt år siden sist. Dere gjør ikke dette så ofte?

– Nei, det er ikke så mye å skryte av. Det er en av utfordringene jeg tar med meg hjem fra Oase, sier soknepresten.

Unaturlig å befale

Mulen er likevel ikke så komfortabel med deler av metoden Godwin brukte da han ba for syke i slutten av gudstjenesten.

– Det er unaturlig for meg å stå på en scenekant og befale sykdom å forsvinne fra folk i salen, sier Mulen.

Arnevåg synes derimot at dette er en god måte å be for syke på.

– Jeg øver meg til ikke å bare be Gud om at folk må bli friske, men også å tale til sykdommen og befale den å gå. Jesus gjorde jo det, og vi er kalt til å videreføre hans tjeneste på jorden, sier Arnevåg.