Kirken i maktens felle

Det er ikke lett å skulle skrive bare én anmeldelse av Oskar Skarsaunes bok «Etterlyst: Bergprekenens Jesus». Han tar opp så mange viktige og spennende problemstillinger at man med letthet kunne skrevet minst fire eller fem omtaler med ulike innfallsvinkler.

Skarsaune er en vel ansett kirkehistorier, og en av de mest markante teologene på MF i nyere tid. Han har skrevet eller medvirket i nærmere 50 bøker. Utgangspunktet denne gangen er både fascinerende og utfordrende. Og Skarsaune erkjenner allerede i forordet at tematikken utfordrer ham selv. Det må han skrive, for intet menneske kommer fra et virkelig møte med evangelienes Jesus uten å måtte ta stilling til vanskelige spørsmål.

Nedenfra

På mer enn en måte er det noe deilig befriende ved at en åpenbart begavet og ressursrik mann som Skarsaune legger så mye vekt på hvordan Jesus selv opptrådte, og mindre på å fremheve intellektuelle og akademiske funderinger som utgangspunkt for engasjementet. Ikke minst legger han mer vekt på den kristningen som skjer nedenfra, fra menneske til menneske, enn på den som skjer ovenfra, fra myndighetene. Jesus selv er eksemplet på et annerledes lederskap: «Han vinner sin kongsmakt gjennom avkall på vanlig kongsmakt. Han gir sitt eget liv til soning for folkets synder», skriver Skarsaune. Han erkjenner at kirken gjennom store deler av sin historie har vunnet terreng ved hjelp av alminnelige politiske virkemidler. Men som en positiv kontrast til dette viser han til den forvandlingskraften som ligger i selve evangeliet.

Den norske kirke

Skarsaune viser til at selve ordet menighet er meningsløst når det brukes om en gruppe mennesker som i virkeligheten sjelden eller aldri møtes. Dermed peker han på noe av sårbarheten i selve begrepet «folkekirke». Kombinert med fremveksten av ulike slags frikirkelige sammenhenger fører dette ham til det som er en ganske radikal slutning: Folkekirken bør om ikke så lenge slutte med å kalle seg selv «Den norske kirke». For øvrig omtaler Skarsaune norsk frikirkelighet med en respektfull varme som jeg knapt har sett maken til fra slikt hold.

Det kristne budskapet

Under overskriften «Fra evangelisering til kristianisering» oppsummerer den følgende setningen mye av bokens budskap: «Før Konstantin hadde kirkens eneste form for makt eller kraft ligget i det budskapet kristne formidlet». Overskriften sier i seg selv mye om Skarsaunes anliggende. Evangelisering er det som skjer når hjerter som er satt i brann, smitter andre hjerter. Når mennesker som har møtt Jesus deler sitt vitnesbyrd, eller enda mer når de ligner på Ham troen bygger på:

«De tidlige kristne ble lagt merke til, ikke primært ut fra hva de hevdet eller sa, men på grunn av sin livsførsel.» Derfor spør Skarsaune retorisk: «Kan Guds annerledes-rike fremmes og utbres ved de jordiske kongerikenes vanlige maktmidler?»

Et negativt vendepunkt kom ved den romerske keiser Konstantin tidlig på 300-tallet. Tidligere hadde kristne i perioder vært gjenstand for hard forfølgelse i Romerrikets dager. Det snudde. Og det snudde i en slik grad at forholdene ble nærmest omvendt. Skarsaune peker imidlertid på at trangen til makt er nokså jevnt fordelt, blant annet med henvisninger til at også kirkens egne ledere kunne støtte voldsbruk i Guds tjeneste også før politiske myndigheter hadde gitt hjemmel til det allerede på 300-tallet.

Folkekirkens dåpspraksis

Skarsaune skriver en god del om dåpsteologi og dåpspraksis. Det gjør han ikke minst med utgangspunkt i at dåpen i moderne folkekirketenkning ser ut til å ha blitt et nytt «alene», i reformatorisk mening av ordet. I luthersk tenkning snakker man som kjent om Kristus, troen og Skriften alene, og gjerne også om nåden alene. «Oldkirken er helt ukjent med tanke om at dåpen i seg selv skjenker troen. Dåpen forutsetter troen», skriver Skarsaune. Med dette utgangspunktet er han ganske skarp når han spør, med utgangspunkt i vår moderne folkekirkevirkelighet:

«Kan man i en slik situasjon, der den opprinnelige kontekst for dåpen er fraværende, fortsatt opprettholde nytestamentlig dåpsteologi uten noe forbehold?» Med tanke på hvor sterkt ikke minst den mer liberale fløyen i Den norske kirke betoner dåpen som det eneste medlemskriterium, er dette ganske utfordrende tale fra Skarsaune.

Vekkelse

Jeg har allerede nevnt Skarsaunes varme omtale av frikirkeligheten. Denne hindrer ham imidlertid ikke i å komme med en kraftig utfordring også til særlig den karismatiske delen av denne. Det fremstår ikke så lite gåtefullt at nettopp frikirkeligheten, som har mye av sin eksistens bygget på ikke å være avhengige av staten, i nyere tid også ser ut til å sette uforholdsmessig mye av sitt håp til staten. Vi ser det ikke minst i USA, hvor store mengder evangeliske kristne hyller Donald Trump, en mann hvis livsførsel og offentlige utsagn om tro ikke akkurat gjør ham til noe åpenbart kristent forbilde. Men vi ser det også her hjemme. Skarsaune skriver:

«Den siste store vekkelsen hos oss - den karismatiske - har gjennomgående vært svært opptatt av Norge og det norske folk som utvalgt av Gud til å re-kristne Europa, til på ny å få innført «Jesus i Grunnloven», til å be fram kristne statsledere i Norge, Europa og ellers i verden. Denne troen på ny kristianisering ovenfra, blant annet gjennom lovgivning, framstår for meg som et gigantisk paradoks innenfor en vekkelse med fokus på Åndens gjerning.»

La seg utfordre

Kort sagt: Dette tror jeg er årets viktigste kristne bok i Norge. Alle som deltar i en eller annen kristen sammenheng, vil ha nytte av å la seg utfordre. Professoren kombinerer sin solide fagkunnskap med et sterkt evangelisk engasjement. Den kombinasjonen kan føre mye godt med seg.