Kirken samlet folket

– Jeg tror det er mange grunner til at folk søker seg til kirken, men felles for alle er at man prøver å finne noen svar eller forklaringer, sier domkirkekonsulent Sander Berg.

I Oslo domkirke ble de indre vinduene blåst åpne og et glass på uret på kirkeklokken ble skadet i angrepet. Men de ansatte var mest opptatt av hvilken rolle kirken nå skulle spille. De begynte straks å snakke om hvordan de skulle håndtere situasjonen.

– Vanligvis har vi nattåpen kirke, og det var en diskusjon om hvorvidt vi skulle holde åpent, forteller Sander Berg,

Han dro til sentrum etter bomben i regjeringskvartalet, men fant at hele sentrum var evakuert. Domkirken var sperret av.

Dermed valgte Sander Berg i stedet å reise hjem. Morgenen etter leste han på mobilen at 69 var drept på Utøya og åtte i Regjeringskvartalet. Han visste at han nå måtte komme seg på jobb.

– Jeg visste at folk nå ville strømme til kirken. Jeg og to andre var på jobb klokken ti. Da var det ingen utenfor. Vi hadde ingen vakter på plass, siden vi trodde at området var sperret av. Men så hadde vi fått godkjenning av politiet, og da var det ikke noen diskusjon.

Klokken elleve møtte de første menneskene opp utenfor kirken. Etter hvert strømmet flere til.

– Det var bare å åpne.

Starten på ­blomsterhavet

Domkirkekonsulenten forteller at domprosten gikk ut og kjøpte en blomst, som ble lagt ned foran domkirken. Det ble starten på blomsterhavet, som skulle prege bybildet i ukevis.

Folk slapp inn, puljevis. Lørdagen og søndagen var det uorganisert, men folkemengdene fortsatte å øke i antall. Domkirken ble et samlingspunkt og et sted å markere sorg. Mandag fikk de ansatte hjelp av Garden for å ordne vaktholdet.

Ingen 22. juli-effekt

I ukene og månedene etter terrorangrepet var kirkebenkene ofte fullstappede. Gjennom hele 2011 kom mange sørgende og tente lys, la en liten bønnelapp ved alteret eller bare for å være stille og reflektere. Men fem år senere er det ingen synlig 22. juli-effekt å spore.

– De første månedene etter 22. juli var det økt oppmøte til gudstjenestene, men fem år senere er antallet tilbake til det normale på ordinære gudstjenester, vanligvis et sted mellom 200 og 300 mennesker.

Satte varige spor

Kirkeforsker Olaf Aagedal sier det ikke er tilfeldig at folk søker til kirken i situasjoner som etter terrorangrepet. Han viser til at begravelser fortsatt for det meste foregår i kirken, selv om oppslutningen om Den norske kirkes livsritualer på generelt grunnlag er synkende.

– Men man må ikke ut fra det tenke at nå har folket plutselig gjenoppdaget kirken, eller at nå kommer de til å strømme til gudstjenestene. Det er to forskjellige ting. Oppslutningen om Den norske kirkes gudstjenester økte noe i 2011, men året etter var det tilbake på tidligere nivå.

Han tror likevel at kirkens betydning etter 22. juli har satt varige spor.

– Mange opplevde det meningsfullt og fant trøst ved å gå til en kirke og være med på det som skjedde der, eller å tenne lys i og utenfor kirken. Mange vil i andre situasjoner kunne gjøre det på nytt.

– Kirken er viktig

Preses i bispemøtet, Helga Haugland Byfuglien, mener at oppslutningen om kirken viser at kirken har en viktig plass i Norge, selv om vi er et veldig sekularisert samfunn.

– Det vi erfarte var at kirken for svært mange var et viktig og relevant sted å komme til med sin sorg og fortvilelse. Det bekreftet at kirken er stedet mange søker til for å uttrykke sorg, være i fellesskap og få anledning til stillhet og bønn. Det forteller at kirken betyr mye for mange og oppleves nær livet, også når sorgen rammer.

Hun sier det er vanskelig å si hva tilstrømningen til kirken har betydd i årene som har fulgt etter 22. juli.

– Vi var opptatt av å være en gjenkjennelig kirke. Men det førte til at flere har kjent at kirken var viktig for dem i en kritisk fase.