Kirken som forsonende kraft
Som samfunn må vi passe oss for å gjøre samtlige muslimer kollektivt medskyldige når islamistisk terror rammer.
Publisert
Sist oppdatert
Det var med sjokk og sorg vi mottok nyheten om drapene på fredelige kirkegjengere ved Notre-Dame-kirken i Nice i Frankrike torsdag.
Gjerningsmannen drepte to personer inne i kirken. En 60 år gammel kvinne fikk hodet skåret av. En 55 år gammel kirketjener døde av et dypt kutt i halsen. En tredje person klarte å rømme, men døde av skadene. Minst seks andre personer ble fysisk skadet i angrepet.
Annonse
Men skadene begrenser seg ikke til dette. Drapene i Nice etterlater mennesker i sorg, fylte av frykt. Det gjør dypt inntrykk å se innslaget på Dagsrevyen av en ung kvinne som gråter utrøstelig fordi menighetens kjære kirketjener var drept. Hun kunne ikke begripe at dette fredelige mennesket, som hver dag gikk rundt og tente lysene i kirken, så brutalt var revet bort.
Drapene i Nice er et angrep på alle troende. Det er et angrep på kirker og andre gudshus som steder der mennesker trygt skal kunne komme og be. Når franske kristne søndag går til kirke for å markere allehelgensdag, vil mange trolig kjenne redsel når de går inn kirkedøren, til tross for at president Emmanuel Macron har beordret forsterket vakthold. Noen vil også velge å holde seg hjemme. Slik ser vi hvordan angrepet skaper sår hos langt flere enn dem som ble direkte berørt.
Hendelsen etterforskes som en terrorhandling. Gjennom hele angrepet skal den 21 år gamle tunisieren, som er siktet i saken, ha ropt «Allahu akbar» (Allah er størst). Angrepet kommer i kjølvannet av rettssaken etter angrepet mot satiremagasinet Charlie Hebdo, der tolv i redaksjonen ble drept i 2015, og bare uker etter at historielæreren Samuel Paty fikk halsen skåret over etter å ha vist Muhammed-karikaturer i klasserommet. Det snakkes nå om en ny karikaturstrid.
Islamistisk fundamentalisme representerer en alvorlig trussel mot våre åpne, demokratiske europeiske samfunn, på samme måte som islamismen destabiliserer samfunn og truer eksistensen til utsatte grupper andre steder i verden.
Kampen mot terror må føres med besluttsomhet og klokskap. Disse kreftene skal aldri få definere hvordan vi lever våre liv. De skal aldri få diktere våre verdier.
Så er det interessant å se at angrepet i Nice ikke bare tolkes som en kamp mellom ekstreme muslimer og Frankrike, men også kan leses som en religionskrig mellom reaksjonære og moderne krefter innen islam, slik Aftenpostens kommentator Frank Rossavik skrev innsiktsfullt om fredag.
Som samfunn må vi passe oss for å gjøre samtlige muslimer kollektivt medskyldige når islamistisk terror rammer. Det er hatet og det islamistiske tankegodset som må bekjempes, ikke våre medmennesker muslimene. Bevegelsen «Trygg i bønn», der kristne, muslimer, jøder og andre har stått hånd i hånd for å beskytte religiøse bygninger, er et eksempel på hvordan gode krefter kan bidra til å dempe konflikter.
For kristenfolket er oppdraget klart: Bibelen lærer oss at vi ikke skal gjengjelde ondt med ondt eller hån med hån. Ja, vi er faktisk kalt til å elske fiendene våre og be for dem som forfølger oss.
Annonse
Rent menneskelig kan det virke umulig, men med Guds hjelp kan kristenfolket makte å være en forsonende kraft. Det trengs kanskje mer enn noen gang.
