Kirkens historie skrives på nytt
De kristne ble ikke fordrevet av islam fra Den arabiske halvøy slik man har trodd.
Dette kommer frem i en nylig publisert artikkel av professor i Midtøstenstudier, Berit Thorbjørnsrud. Her viser hun at de kristne på Den arabiske halvøy både var flere og holdt stand lenger enn det man hittil har gått ut fra.
Til nå har det vært oppfattet som et historisk faktum at kristne og jøder ble fordrevet fra Den arabiske halvøy straks etter profeten Muhammeds død. Men dette stemmer ikke.
Annonse
– Det er for lengst dokumentert at kristne levde i beste velgående langs Gulfen mer enn 40 år senere.
Det kristne nærværet fortsatte trolig lenger enn som så:
– Arkeologer har nylig gjort funn, blant annet i De forente arabiske emirater, som ser ut til å forlenge den lokale kristne historien med 200 år, skriver Thorbjørnsrud, i artikkelen som er publisert i tidsskriftet Babylon.
Fragmenter
Berit Thorbjørnsrud hadde i utgangspunktet ikke tenkt å grave seg ned i historieskriving. Planen var å lage et lett historisk bakgrunnskapittel til en bok som hun skriver om nyetableringen av kristne på Den arabiske halvøy.
Problemet var bare at det ikke fantes noe lett tilgjengelig materiale om den tidlige, kristne historien i dette området. Kun biter og fragmenter. Noe var skrevet av historikere, annen informasjon fantes i arkeologisk materiale eller i tekster av språkforskere. Noe var på gresk, andre ting på arabisk, sør-arabiske dialekter eller syriansk.
Å samle dette til én historie, har vært særdeles krevende.
– Jeg holdt på å brekke nakken, innrømmer Thorbjørnsrud og presiserer at artikkelen ikke bygger på original forskning fra henne, men at hun har forsøkt å sette sammen alle de små bitene som andre forskere har bidratt med.
Annonse
– Min intensjon er å vise hva spesialistenes arbeid i dag kan fortelle oss om den tidlige kristne historien på Den arabiske halvøy.
Puslespill
Selv om Thorbjørnsrud beskriver kirkehistorien på Den arabiske halvøy som et puslespill der mange biter mangler, tegner det seg et bilde av en rik, kristen historie.
– Jeg vil tro at dette er en stor overraskelse for folk flest, sier hun til Dagen.
Den kristne troen kom til regionen gjennom misjon, omvandrende asketer og kristne handelsfolk fra andre steder i Midtøsten. Også klostrene, som fungerte som herberger for karavaner, hadde betydning. Dessuten bidro kriger og forfølgelse til at kristne ble spredt over nye områder. For ikke å glemme det kristne Aksum (Etiopia) som hadde stor påvirkning på troslivet i Sør-Arabia.
Akkurat når og hvordan kristendommen ble introdusert i området, er usikkert, understreker Thorbjørnsrud.
– Men til tross for kildeproblemene kan man slå fast at kristendommen hadde ankommet Den arabiske halvøy i hvert fall i løpet av det fjerde århundret, kanskje til og med tidligere.
Profeten Muhammed
Annonse
Steder som Najran på vestsiden av halvøyen og Bet Qatraye på østsiden ble viktige kristne sentra. Najran ble et kristent pilegrimsmål etter at mange prester og lekfolk ble brent levende på 500-tallet. Det fantes en rekke kristne kirkesamfunn i byen, som igjen hadde kontakt med kirkesentra i Midtøsten. Derfor la profeten Muhammed hundre år senere vekt på å etablere allianser med de kristne i Najran, skriver Thorbjørnsrud.
Kristne i Najran brukte på sin side nettverket sitt til å drive diplomati mellom kristendommen og en ekspansiv islamsk religion. I 628 dro en delegasjon med kristenledere fra Najran til Medina for å forhandle med profeten. Dette resulterte i en pakt, der det sentrale var at de kristne hadde krav på beskyttelse mot at de betalte skatten jizya.
– Ifølge muslimske kilder opphevet profeten senere pakten. I en sentral hadith skal han på slutten av sitt liv ha erklært at det ikke skal være mer enn én religion i arabernes land, opplyser Thorbjørnsrud. Det er dette som er bakgrunnen for at Saudi-Arabia fortsatt nekter kristne å etablere kirker på eget territorium.
Mens historikere tidligere har akseptert fordrivelsen etter profetens død som et faktum, blir dette i økende grad bestridt av forskere som spesialiserer seg på kristne på Den arabiske halvøy, skriver hun i artikkelen.
– Noen kristne ble kanskje fordrevet, noen ville reise av andre grunner og andre ble igjen og levde i beste velgående, utdyper hun til Dagen.
Pragmatisk
Thorbjørnsrud viser til katolikos Isho Yahv II, øverste leder for Østens kirke, som skal ha vært rask med å fornye relasjonen med muslimenes ledere etter profetens død. Det ble inngått avtaler både med den første kalifen, Abu Bakr, den andre kalifen, Umar I.
– Ingen ting tyder på at de, eller senere kalifer, gav ham beskjed om at hans troende måtte forlate halvøya, skriver hun.
Annonse
Ut fra tekster katolikos Isho skrev, konkluderer hun med at han stilte seg pragmatisk til de arabiske muslimene.
– Han var vant til å leve under vekslende stormakter. Tidligere var det sassanidene og bysantinerne, nå var det muslimene.
I tekstene han har etterlatt seg, virker han mer opptatt av å refse sine egne undersåtter.
– Han var opptatt av de kristne måtte gå på kristne vertshus, ikke på jødiske, at de måtte be i kirken, ikke hjemme, og at de ikke måtte ta konfliktene sine til andre, men løse dem innen sine egne nettverk.
– Han var også svært opprørt over kristne i Oman-traktene som raskt konverterte til islam. Disse opplevde han som svikere, sier Thorbjørnsrud. Katolikosen avviste tvert konvertittenes påstand om at de ble muslimer av tvang og anklaget dem for å ha gjort det for pengenes skyld.
I det niende århundret finnes det fortsatt kilder som referer til kristne i Najran. Også i Gulfen har man kilder som viser til fortsatt kristen eksistens i hvert fall frem til det niende hundreåret, skriver hun.
Til slutt ble imidlertid avkristningen total.
Nekter utgravninger
Annonse
Det er særlig arkeologiske utgravninger som viser at byggingen av kirker og klostre faktisk kan ha fått et oppsving etter profetens død. Mye av den kristne historien ligger likevel fremdeles begravd i sanden på Den arabiske halvøy.
– Saudi-Arabia tillater ikke uavhengige utgravninger som kan utfordre deres offisielle historieskrivning, forteller hun. Og der utgravninger blir gjort, blir resultatene aldri publisert, sier Thorbjørnsrud. Hun skulle blant annet ønske det var mulig å gjøre utgravninger i Najran. I dag er ikke dette mulig.
De arabiske emirater, derimot, sier ja til utgravninger og er stolte av at det er funnet gamle klosterruiner på en øy utenfor Abu Dhabi.
– De bruker dette som et symbol på at emiratene er et åpent, pluralistisk og tolerant samfunn, forteller Thorbjørnsrud.
Overraskende mangfold
Berit Thorbjørnsrud skriver også et kapittel om misjonshistorien fra 1840 til oljealderen i den kommende boken sin.
– Men det er dagens situasjon på Den arabiske halvøy som er mitt originalbidrag som forsker, sier hun og forteller om et overraskende kirkelig mangfold.
– Alle kirkene du har har hørt om, og sikkert noen du aldri har hørt om, finnes der.
Annonse
De fleste kristne på Den arabiske halvøy er migranter, hovedsaklig fra Sør-Asia og Afrika.
– India og Filippinene er de største sendelandene, men der er også mange fra Bangladesh, Nepal og andre asiatiske land.
De er spredt over hele klassestigen, noen er styrtrike, andre er fattige og utbyttet.
– Der er også noen hundre kristne statsborgere i Kuwait, Bahrain, Oman og Qatar.
