Kirkens innerste skatt

På onsdag begynner årets kirkemøte i Trondheim. Hovedsetet i Nidaros bispedømme er nærmest å regne som Helga Haugland Byfugliens tredje hjemby. Hun vokste opp i Bergen, ble ordinert og tjenestegjorde som menighetsprest i Trondheim, og deler nå arbeidstiden sin mellom erkebispegården der og Kirkens hus i Oslo. Sammen med ektemannen bor hun i Oppegård utenfor hovedstaden.

Helga Haugland Byfuglien er prestedatteren som har vært biskopenes leder gjennom viktige år for Den norske kirke. Hun talte på den spesielle gudstjenesten i Oslo domkirke 24. juli 2011, hun støttet fjorårets vedtak om å gå inn for kirkelig vigsel av likekjønnede par, og hun var på broen da båndene mellom kirke og stat ble ytterligere løsnet nå ved årsskiftet.

Inspirerende kollegium

Da hun sa ja til å bli preses og til å forlate bispegjerningen i Borg, visste Byfuglien at det ville bli mindre tid til en del av det hun trivdes best med. Det gjaldt både jevnlige visitaser, kirkejubileer, vigslinger og ordinasjoner.

– Det var det jeg satte mest pris på, og som jeg tror jeg fungerte på mitt beste i. Men det er også inspirerende å jobbe i bispekollegiet hvor vi står sammen og løfter frem viktige saker og utgjør kirkelig lederskap. Det er motiverende å bli møtt med tillit og få bekreftelser på at dette fungerer godt, sier Byfuglien der vi sitter på kontoret hennes i femte etasje i Kirkens hus i Oslo.

– Jeg er glad i å forkynne og formidle. Jeg sier gjerne at jeg er menighetsprest i bunn, og trives godt med å kommunisere i de mange sakene der jeg har et engasjement. Nå er en del av de gudstjenesteoppgavene jeg har knyttet til store, nasjonale sammenhenger. Da er det en stor utfordring og mulighet å formidle evangeliet om Kristus og gi det en form og kontekst som kjennes nær nok og relevant nok for store grupper i samfunnet. Jeg jobber mye med de prekenene, og det er veldig givende og berikende. Så kjenner jeg nok også på det store ansvaret ved å fremstå som leder i kirken ved de store anledningene.

Biskoppelig tilsyn

Helga Haugland Byfuglien er den første som har bekledd rollen som fast preses i Bispemøtet. Tidligere tilfalt denne rollen Oslo biskop, før den i en periode vandret mellom ulike biskoper. Byfuglien ble valgt til preses i 2010, og hadde dermed fungert som biskopenes leder i et år før hun formelt tiltrådte sin nåværende rolle i oktober 2011.

I tillegg til lederrollen i Bispemøtet har hun biskoppelig tilsyn med fire sogn i Nidaros, og har også tilsyn med prestetjenesten ved St. Olavs hospital, studentprestetjenesten, fengselsprestetjenesten og Kirkens Bymisjon.

Nye ord

Ved inngangen til 2016 hadde Den norske kirke oppunder 3,8 millioner medlemmer. Det utgjør 73 prosent av befolkningen. Tallet er synkende, men fortsatt høyt. Folkekirken står sterkt her i landet, samtidig som relativt få nordmenn går jevnlig til gudstjeneste.

– Den svenske forfatteren Magnus Malm skriver i boken «Som om Gud ikke finnes» om sekulariseringen som finner sted ved at Gud betyr mindre også for dem som kaller seg troende. Har norske kristne mistet noe av frimodigheten?

– Jeg tror ikke frimodigheten nødvendigvis har blitt så mye mindre. Men en del av de ordene jeg hørte da jeg var ung brukes knapt lenger. Nå ser vi en ny søken etter å finne andre ord for å uttrykke det som er troens sentrum. Når jeg ser på mine egne prekener fra da jeg var ferdig utdannet i 1977, ser jeg at de er ganske tunge med deriktige teologiske elementene med lov og evangelium, synd, forsoning og frelse. Disse er med nå også, men jeg velger i større grad også andre ord. For hvis vi ikke forkynner evangeliet, er vi ikke kirke. Evangeliet om Kristus er kirkens innerste skatt. Det er evangeliet vi er satt til å formidle. Så prøver vi å finne ord som gjør at de man formidler til ikke skrur av og stenger budskapet ute, sier Byfuglien.

Mer sammensatt

– Ser du på sekularisering eller islamisering som kristendommens største trussel hos oss?

– Den gruppen som vokser mest i landet vårt er de som ikke er medlem noe sted. De utgjør nå 15 prosent. Det er den største utfordringen.

– Ser vi en ny utvikling ved at flere som ikke er aktive kirkegjengere gjerne vil identifisere seg med den kristne kulturarven, som et bolverk mot påvirkningen fra islam?

– Jeg kan ikke samstemme i at islamiseringen truer verken landet vårt eller livssynsfeltet. Jeg har fått en del tankevekkende reaksjoner på ytringene fra biskopene om asylpolitikken. «Skal ikke biskopene verne de kristne», «ser man ikke faren fra alle muslimene som kommer til landet». Det er tanker jeg ikke deler. Vi må forvente at alle viser respekt for verdier, i lover og politiske beslutninger, men at muslimene utgjør en trussel mot oss som bor her og vår kultur, det kan jeg ikke se. Men jeg tror at flere er blitt bevisst at de tilhører kirken i møte med andre troende.

Identitet og tilhørighet

– Hva tenker du om en finansieringsordning for Den norske kirke som går utenom offentlige budsjetter?

– Grunnloven tilsier at Den norske kirke skal forbli Norges folkekirke, og at ulike tros- og livssynssamfunn skal understøttes på samme måte. Stortinget har inntil nå sett det som en verdi at mennesker tilhører tros- og livssynssamfunn og derigjennom får egen identitet og tilhørighet. Det gir en trygghet til å møte andre. Når dét er sagt, vet vi at finansieringsspørsmålet kommer som en del av arbeidet med tros- og livssynslov, men jeg tror ikke det blir noen endring i støtteordningen de første årene.

Vestlandske

– Hvilket forhold har du til de lutherske organisasjonene?

– Jeg var aktiv i Norges KFUK-KFUM lokalt. Jeg visste om at det var noe i Bergen som het Betlehem, der holdt det vi da kalte Vestlandske (nå Indremisjonsforbundet, red. anm.) til. Så var jeg som barn med i misjonsforening i regi av Misjonsselskapet og det som da het Finnemisjonen, nå Samemisjonen. Jeg var ikke med i noen av disse organisasjonene selv, men ettersom jeg har jobbet i kirken i hele mitt liv har jeg blitt godt kjent også med dem. Jeg har gode minner fra fellesskap med organisasjonsledere, blant annet fra tiden da jeg var generalsekretær i KFUK-KFUM med en opplevelse av å stå sammen om mye, selv om noen spørsmål var vanskelige. Jeg har en bakgrunn som gjør at jeg kjenner tilhørighet til den ganske store bredden av kristne kulturer her i landet, sier Byfuglien.

Hun sier at kvinneprestspørsmålet var vanskelig både i studietiden på Menighetsfakultetet, og i kontakten med de lutherske organisasjonene.

– Men selv om det kunne være krevende, var det ikke nok til at jeg ikke kunne føle dypt slektskap med folk som også hørte til andre fellesskap. Posisjoner som flere organisasjoner nå har inntatt og som gjør dem svært kirkekritiske, synes jeg er krevende.

– Er det noe spesielt du tenker på da?

– Da jeg studerte var det kvinnelige prester som skapte skille. Nå er det homofili som har blitt et smertepunkt i kirken vår. Jeg skulle ønske at vi i hvert fall om noe tid kunne komme dit vi nå har kommet om kvinners prestetjeneste og plass i kirken. Jeg anerkjenner at det kommer til å være uenighet, men jeg synes det er smertefullt at noen synes de må trekke seg unna og kommunisere veldig kirkekritisk i en tid hvor Den norske kirke definitivt har størst kontaktflate og hvor vi har en felles oppgave i folket vårt, ikke minst overfor barn og unge.

Nytt i sin tid

– Til tross for 150 års organisert lavkirkelig og frikirkelig historie har disse sammenhengene hatt vanskelig for å feste grepet om folkesjelen?

– Tiden har forandret seg ganske kraftig siden disse organisasjonene oppstod. Og de var i stor grad lekmannsbevegelser som stod opp mot prestedominans i tilegg til å arbeide for særlige felt, så som ungdomsarbeid og misjon. Utfordringen for enhver organisasjon er å pusse støvet av visjonen og å realisere den i sin tid. Å repetere hva de foran oss gjorde, er ikke å gjøre det samme som dem! De gjorde noe nytt i sin tid. Vi har en annen kontekst, sier Byfuglien og fortsetter:

– Jeg tror det er uklokt av enkelte organisasjoner å ikke gi kvinner plass i lederskapet, med en teologisk begrunnelse jeg ikke kan følge. Det er ikke til det gode for disse organisasjonene, og de mister mye kompetanse. Katolikkene har sin ppfatning av hvorfor bare menn kan være prester. Jeg kan i alle fall ikke forstå at man fortsatt kan holde på en slik profil i lutherske lekmannsorganisasjoner.

Katolske forbilder

– Hva tenker du om de forsterkede katolske impulsene som har kommet hit, hovedsakelig gjennom innvandring fra Øst-Europa?

– Det flotte med Den katolske kirke er at den er universell. I høst var jeg på en katolsk messe i møte i Bredtvedt kirke. Det var stappfullt av folk, i et fargerikt fellesskap. Jeg skulle gjerne hatt det sånn hos oss også. Mange katolikker har kommet hit med sin tro og med en sterk tilhørighet, de praktiserer troen, går til gudstjeneste, til skriftemål, de tar imot sakramentene. Slik lærer de oss som ikke er katolikker å gå oftere til gudstjeneste og oppdage verdien i det regelmessige gudstjenestelivet.

Paven og Luther

Byfuglien var til stede da pave Frans var i Sverige 31. oktober i fjor og markerte 500 år for reformasjonen sammen med Det lutherske verdensforbund.

Hun mener det var viktig og gledelig at paven anerkjente Luther og hans understrekning av at vi er frelst av nåde, og takket også lutherske kirker for å vektlegge betydningen av Bibelen. Slik tydeliggjorde paven at kirkene har det viktigste felles, selv om de har ulike oppfatninger i viktige spørsmål.

– Ser vi tendenser til en fascinasjon for katolsk gudstjenesteliv fordi noen opplever at dette rommer mer av livet?

– Det er et godt spørsmål. Lutherske gudstjenester har ofte appellert mye til hodet og tanke på bekostning av totalopplevelse og hengivelse. Men det har skjedd ganske mye i vår kirke også. Vi har tatt imot og internalisert impulser både fra Østkirken og fra Den katolske kirke. For 20 år siden fantes det omtrent ikke ikoner i mange norske kirke, nå har dette forandret seg. Vi feirer nattverd mye oftere enn før, det er impulser vi har fått fra Den katolske kirke. Terskelen til nattverden har blitt lavere, og barn deltar ofte. Det er flott!

Så vil noen mene at vi har tatt inn for mye av katolsk gudstjenestefeiring. Men vår gudstjeneste er blitt mer økumenisk, samtidig er det viktig at vi holder fast ved den lutherske egenarten der prekenen har en vesentlig plass samt mye salmesang.

Sannheten om Jesus

– Gir det mening å snakke på kirkens vegne om misjon i dag?

– Ja, Den norske kirke er en misjonal kirke, slik det også fremkommer i vårt visjonsdokument. Kirken har fått i oppdrag å utføre Guds misjon i verden. Det er å forkynne evangeliet om Jesus som sannheten, veien og livet, vise barmhjertighet og ta vare på skaperverket. Dette er det vi kaller helhetlig misjonsforståelse. Det gjør kirken hele tiden, og på ulike måter. Vi bruker en del andre ord om misjon nå enn tidligere, men innholdet er det samme. Enhver gudstjeneste er misjonerende der evangeliet blir forkynt.

Jesu gjenkomst

– Vi snakker ikke så mye om Jesu gjenkomst for tiden. Er det materialismen som gjør at vi har nok med det vi ser rundt oss her og nå?

– Flere av kirkeårets tekster rommer dette perspektivet. En prest skal formidle om Jesu gjenkomst og håpet som er knyttet til det. Nå betones håpsdimensjonen mer enn domsdimensjonen ved Jesu gjenkomst. Det er håpet som holder oss fast og gir oss mot på jorden. Tenk hva håpet har betydd for mennesker i de største trengsler. Håpet er knyttet til at kjærligheten vil vinne, men også dommen som skal skille det gode fra det onde.

Byfuglien understreker alvoret som er knyttet til å snakke om Jesu gjenkomst og evigheten.

– Ethvert menneske har et punkt hvor livet er slutt. Hvordan dommen over mitt liv vil være, ligger i Guds hånd. Alvoret ligger i at jeg har fått en tilmålt tid. Jeg tror først og fremst at troen skal gi meg trygghet i å møte døden og dommen. Jesus sa at den som tror på meg, kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet. Det handler ikke om skremsel, men om håpet som ligger i det. I det bibelske vitnesbyrdets perspektiv kommer jeg ikke unna at det kommer en dag for oppgjør.

To syn

– På onsdag begynner årets kirkemøte. Etter fjorårets møte skal man i år vedta ekteskapsliturgi for likekjønnede par. Er det grunn til å tro at man over tid faktisk vil kunne leve med to syn i denne saken?

– Jeg tror det. Det er min egen overbevisning, og det er også det Bispemøtet har stått samlet om. Det finnes to syn, og det skal være rom for begge. Også i to andre viktige spørsmål, nemlig gjengifte og kvinnelige prester, lever Den norske kirke fremdeles med to syn. Det er fullt mulig å være prest i Den norske kirke og ikke vie fraskilte, og å være imot kvinnelige prester.

– Men er de to synene egentlig gjensidig utelukkende?

– Kvinneprestdebatten var også forferdelig intens. Det er mange av de samme argumentene som har vært brukt i debatten om likekjønnet samliv, som at dette er et testspørsmål på evangelisk kristendom. Også da var det veldig mange som var imot og brukte sterke ord. Nå er det en helt annen offentlig debatt om uenighet enn det var den gangen, derfor kan vi tro at det er vanskeligere nå å leve med to syn.

– Hvor dyp vil du si at dagens uenighet er i kirkehistorisk perspektiv?

– Uenigheten i dette spørsmålet rokker ikke ved forståelsen av evangeliet. Spørsmålet er både viktig og vanskelig, men det rokker ikke ved det vi står sammen om. Det har både Bispemøtet og Kirkemøtet også uttalt.

Nye tekster

– Er det ikke paradoksalt at man i nye vigselsliturgier ikke kan benytte de skriftstedene som eksplisitt handler om ekteskapet?

– I «2003-liturgien» har vi tekster fra skapelsesfortellingen, vi har vi Jesus-ordene fra Matteus 18 om det som Gud har sammenføyd, og vi har tekstene hvor Jesus bekrefter skapelsen av mann og kvinne. Utover det er det ikke veldig mange av tekstene vi i dag leser i vigselsliturgien som handler om mann og kvinne. De handler om kjærlighet, trofasthet og takknemlighet. Da vi skulle se etter nye tekster i liturgi for likekjønnede, var det åpenbart for de fleste at det ikke var mulig å bruke tekstene om mann og kvinne eller om å fylle jorden. Det ville ikke gi mening for likekjønnede par. Derfor ble vi enige om andre faste tekster, så har vi samtidig mange valgfrie, også de som er i 2003-liturgien.

– Kirken har på flere områder en etikk som er mer omfattende enn den vi finner gjenspeilet i lovverket. Går det en grense for hva kirken kan akseptere i samlivsetikken? Går det for eksempel an å tenke seg kirkelig aksept for at flere enn to kan inngå ekteskap?

– Jeg mener at det går an å bruke ekteskapsbegrepet om likekjønnede par. Mange vil si at det ikke går, men jeg ser på det som en forpliktende kjærlighetsrelasjon mellom to personer. Det utelukker for meg at ekteskap kan gjelde flere enn to personer.

Mange spørsmål på dette området er veldig vanskelig, og berører blant annet også det som handler om rett til barn. Min begrunnelse for å stemme som jeg har gjort, har vært erkjennelsen av at når to mennesker av samme kjønn kan bli glade i hverandre og ønske å forplikte seg, er det legitimt fra et teologisk perspektiv at de får rammer rundt samlivet som trygger det på samme måte som de gjør det for heterofile. Men jeg er blant dem som mener at er en del problematiske spørsmål knyttet til barneperspektivet.

Fremmedgjort

– Er det fare for at også biskopene kan føle seg fremmedgjort i møte med det kirkelige demokratiet, ved at det oppstår flertall som vil noe annet enn det Bispemøtet vil?

– Det kirkelige demokratiet har vokst frem og blitt styrket, med Kirkemøtet som øverste myndighet i kirken. Der sitter også biskopene, men med en stemme hver, og ingen spesialposisjon. Men Bispemøtet har som kollegialt organ også myndighet og ansvar på noen områder, særlig innen liturgi og læresaker. Der kan to tredjedeler av biskopene stoppe en sak slik at den må tilbake fra Kirkemøtet til Bispemøtet. Bispetjenesten i Norge står sterkt i form av en viktig symbolfunksjon, i tillegg til en del formell myndighet. Det mener jeg vil være av verdi også i fremtidens kirke.

Det er Kirkemøtet som vedtar alle ordninger, samtidig som det påligger biskopene særlig å bidra til enhet i kirken og se til at den formidler den evangelisk-lutherske lære. Fra vårt perspektiv er det vesentlig at dette ansvaret fremdeles blir lagt til biskopene. Vi mener også det er viktig at biskopen har del i arbeidsgiveransvaret for prestene, og at det er biskopen som leder prestetjenesten, sier Helga Haugland Byfuglien.

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg av Dagen.