Kirkens ytre formaliteter
Kirken «er» de helliges forsamling, heter det i vesensdefinisjonen av kirkebegrepet i evangelisk-luthersk bekjennelse. Det kan hvem som helst kontrollere ved å lese artikkel 7 og 8 i bekjennelsesskriftet Augustana. Derimot står det ikke noen forskrift i Bibel og bekjennelse om hvordan kristne kirker eventuelt skal organiseres som juridiske kirkesamfunn. Det handler i utgangspunktet om ytre kirkeformaliteter. Derfor er det ikke kirkesplittende å tenke ulikt i slike spørsmål.
Luther skal på 1500-tallet ha sagt at ordet «kirke» er et uklart ord. «Uklart» betyr da utvilsomt «flertydig». Klargjørende definisjoner pleier imidlertid ofte å hjelpe mot flertydighet.
Men språkproblemet er ikke blitt enklere etter reformasjonsårhundret. På Luthers tid på 1500-tallet hadde man ennå ikke funnet opp begrepet «kirkesamfunn» (i den forstand som vi i vår tid har i tankene når vi for eksempel sier at «340 kirkesamfunn er medlemmer av Verdenskirkerådet»). Begrepet «kirkesamfunn» ble ifølge Leif Grane først vanlig på 1600-tallet. (Leif Grane har skrevet en mye lest kommentar til bekjennelsesskriftet Augustana).
Historisk sett er det forståelig at man på 1600-tallet fikk bruk for begrepet «kirkesamfunn». For da visste man hva som var blitt det historiske resultatet av reformasjonsårhundret. Kristenheten var ikke lenger bare delt i en østkirke og en vestkirke. Men man hadde i vest fått både lutherske, zwinglianske og calvinistiske kirkesamfunn i tillegg til de strømningene av døpere, spiritualister og andre som sto for mer radikale typer reformasjonskristendom.
Men språksituasjonen ble jo ikke akkurat lettere. For når man var blitt vant til begrepet «kirkesamfunn» og så leste ordlyden i Augustanas 7 og 8 innenat, ble det merkelig fristende å tro at kirkedefinisjonen der samtidig er en kirkesamfunnsdefinisjon. Men det er den altså ikke nødvendigvis.
Derfor må man holde tungen bent i munnen også når man vil anvende den evangelisk-lutherske kirkedefinisjonen i de nye debattene om lutherske organisasjoner eventuelt skal tilby samvittighetsutmeldte ex-statskirkemedlemmer tilhørighet i egne små kirkesamfunn.
Læremessig er dette et fritt spørsmål. Når en bedehusforsamling kommer sammen om ord og sakrament i samsvar med Guds ord, da sier kirkedefinisjonen klart fra: Her finner man kirken i egentlig forstand, dvs de helliges forsamling. Det faktum at noen formelt er registrert i et annet kirkesamfunn enn andre er ikke utslagsgivende. Det blir prinsippteologisk likeverdig med å være innskrevet i et norsk kirkesamfunn, men gå til kirke i en svensk kirke under for eksempel et utenlandsopphold. Eller man kan illustrere saken med Ludvig Hopes forbilledlig klare lignelse om «hus nummer elleve».
Det står faktisk med rene ord i evangelisk-luthersk lære at det enhetsteologisk ikke er nødvendig at man overalt har de samme ytre kirkeformalitetene. Derfor er det heller ikke noe kirkeenhetsproblem om noen mener A og andre mener ikke-A i slike formalia-spørsmål.
