Kirkerådet ble møtt med skepsis
Bedehusfolket fryktet at Den norske kirke skulle ta knekken på organisasjonene da kirkerådet ble opprettet for femti år siden.
Publisert
Sist oppdatert
Når Kirkemøtet onsdag åpnes med gudstjeneste i Nidarosdomen i Trondheim, er det Den norske kirkes høyeste organ som er samlet med delegater fra hele landet. De fleste er direkte valgt, og lekfolk har flertall. Et kirkeråd har forberedt sakene til kirkemøtet og har satt i verk tidligere vedtak.
Men slik har det ikke alltid vært.
Annonse
På slutten av sekstitallet var det staten ved Kirkedepartementet, og ikke minst den lille kirkeavdelingen i departementet, som hadde makt. I tillegg hadde biskopene formell myndighet, og Presteforeningen spilte en viktig rolle, forteller Jan Arild Holbek, mangeårig kirkejournalist i Vårt Land og nå forfatter av boken «Rådet som forandret kirken», som ble lansert i går.
«Det er vi som er kirken»
Det var brei motstand mot at lekfolk skulle få mer makt i kirken.
– Det var ikke begeistring i kirkedepartementet for etablering av kirkerådet og kirkemøtet. Det var motarbeidelse, særlig i kirkeavdelingen, sier Holbek.
– Hva var de redde for?
– Det som preget kirkeavdelingen, var en holdning om at «det er vi som er kirken, og det er vi som bestemmer». Kirkerådet fikk også sine begrensninger. De kunne ikke pålegge noen noe som helst, bare gi anbefalinger.
Kritiske
En rekke kristne organisasjoner var kritiske til etableringen, spesielt Norsk Luthersk Misjonssamband og Det Vestlandske Indremisjonsforbund (nåværende Indremisjonsforbundet), men også andre organisasjoner.
Annonse
Rundt i landet var det gudstjenester i kirkene på søndagene, men resten av uken var det møter og barne- og ungdomsarbeid i bedehus og forsamlingslokaler i regi av frivillige organisasjoner.
– De fryktet at den kirkelige aktiviteten skulle ta knekken på organisasjonene. Kirkerådet svarte med å legge seg på en myk linje og være opptatt av samarbeid.
Gikk inn i rådet
I praksis var det de frivillige med bakgrunn fra og tilhørighet i de kristne organisasjonene som kom til å bli sittende i kirkerådet og de mange rådene og utvalgene som ble nedsatt.
– Var det bevisst at de ville inn i Den norske kirke og ta styringen?
– Det handlet vel mer om at de hadde de demokratiske erfaringene fra organisasjonsarbeid. På denne tiden tenkte mange at bedehus og kirke var to sider av samme sak og det var naturlig at de gikk inn i lederroller i kirken.
– Var det en bevisst strategi fra de frivillige organisasjonene å ta makta i kirken?
– Jeg tror ikke det var noen strategi for det fra toppen av organisasjonene.
Annonse
Beroliget: Får ikke makt
I november 1984 ble også kirkemøtet opprettet. Tidligere kirkeminister og parlamentarisk leder Einar Førde fra Arbeiderpartiet forsøkte å berolige kritikerne som var bekymret for at Kirkemøtet skulle få for stor makt: «Førebels er det ingenting som tyder på at dette kjem til å bli eit svært viktig møte med reell makt og myndighet.»
– Fikk han rett?
– Nei, ikke på lang sikt. Riktignok hadde ikke kirkerådet mye formell makt i starten. Men så ble det delegert mer og mer makt fra staten. I dag har de veldig mye makt og myndighet.
– Topptungt
En annen som advarte sterkt mot å etablere et kirkemøte, var SV-politikeren og kristensosialisten Berge Furre. Han fryktet et topptungt organ langt fra folk flest.
– Så ble han selv valgt inn og ble en varm forsvarer av kirkemøtet.
– Er kirkemøtet topptungt og fjernt fra folk flest?
Annonse
– Mange opplever det slik. Det er spenninger mellom lokalt og sentralt nivå. Man klager på at kirkemøtet og kirkerådet produserer papirer som ikke betyr så mye for de på lokalt nivå.
Men Holbek forsvarer sekretariatets arbeidsoppgaver.
– Det er en forbasket plikt å gjøre de traurige oppgavene. Å lage utredninger, planer, strategidokumenter i mange runder. De er ansvarlige for alt fra reformer, lovgivning, tilstandsrapporter, satsingsområder til valgregler.
Kvinner og homofili
To store stridsspørsmål har preget kirkemøtet og kirkerådet: Kvinnelig prestetjeneste og homofiles plass i kirken. Holbek skiller de to: Kvinnelig prestetjeneste var sjelden tema i kirkerådet og kirkemøtet.
– I denne saken var utviklingen på Menighetsfakultetet viktigere, sier Holbek.
I saken om homofili, var saken annerledes.
– Der har det vært en enorm endring på kort tid i kirken og i samfunnet. Tidligere biskop Sigurd Osberg først tok opp saken og tok initiativ til å gjennomtenke det gamle ståstedet. På mange måter har bispemøtet hatt en viktig rolle fra begynnelsen av homofilisaken, sier Holbek.
Annonse
– Hvor er organisasjonsfolket i kirkerådet og kirkemøtet nå?
– Ikke så synlige som før. Organisasjonene er svekket. Noen har selv opprettet forsamlinger. Men det er ikke tvil om at det fremdeles er representanter som er farget av en konservativ teologisk ballast.
Vekkelsesmøte
Holbek har selv dekket norsk kirkeliv i over 40 år som journalist. Det var verken kvinneprest- eller homofilidebatt som har gjort sterkest inntrykk på ham. Derimot var det kirkemøtet på ærverdige Terminus hotell i Bergen i 1996.
– Det ble et grønt vekkelsesmøte. Mange var dypt berørt, flere gråt og bekjente sine miljøsynder. Det var sterkt å være vitne til. De la lista for kirkens og eget miljøengasjement høyt.
I stedet for et tørt saksdokument om miljøansvar, ble en liturgi sendt ut for å fremme bevissthet om forbruk og rettferdighet.
– Den troverdige og litt stillfarne biskopen Odd Bondevik var saksordfører og frontet saken. Det var en sterk manifestasjon og veldig ekte, sier Holbek.
