Kirkerådsdirektøren: – Jesus vil ha evangeliet spredt til nye generasjoner og flere folk

De fleste norske frikirkesamfunn har mellom 10.000 og 20.000 medlemmer. Pinsebevegelsen har omtrent dobbelt så mange, mellom 40.000 og 50.000.

Når Ingrid Vad Nilsen 31. juli går av som kirkerådsdirektør i Den norske kirke, forlater hun ledervervet i en virksomhet med 3,5 millioner medlemmer. I tillegg har de en samlet omsetning på drøyt 4,5 milliarder kroner, nesten 80.000 frivillige og rundt 7.000 ansatte.

Omfanget er altså annerledes enn for andre kristenledere. Og ledelsesutfordringene er på noen områder ulike. Men mye er også gjenkjennelig, blant annet med tanke på synkende oppslutning og utfordringer med å finne sin plass i et samfunn hvor religion har blitt mer privatisert.

Samlet om et sentrum

Ingrid Vad Nilsen har vært kirkerådsdirektør i seks år. 18. juni juni ble hun takket av med en markering på Kirkens hus i Oslo. Dagen etter satte jeg meg ned med henne på kontoret hun snart skal forlate. Hun er denne ukens gjest i Dagen-podkasten Tore og Tarjei.

Vad Nilsen fremhever skillet mellom stat og kirke som den største forandringen som har funnet sted på hennes vakt. Dette har hun arbeidet med både i sin tidligere jobb som ekspedisjonssjef i den daværende kirkeavdelingen i Kulturdepartementet og som kirkerådsdirektør. Tidligere har hun også snakket om de negative sidene ved at religiøs tro har blitt mer privatisert og individualisert.

Så hvordan kan kirken bidra konstruktivt i det norske samfunnet i dag? Vad Nilsen svarer tydelig:

– Vi må ut og være kirke på alle åpne flater og markere den positive verdien som ligger i det å ha en tro som drivkraft for å gjøre godt.

Hun viser til hvor stor betydning verdier som nestekjærlighet, solidaritet og rettferdighet har i ethvert samfunn hvis det ikke skal splittes opp.

– Å være kirke er å være samlet om et sentrum som er Jesus Kristus, det er ikke å sortere meningsmangfoldet. Hvis sentrum er tydelig og klart, klarer du å leve med ulikheter på en del andre parametre uten at du går i stykker, sier hun.

Hver søndag

Vad Nilsen var med i Tore og Tarjei også under Kirkemøtet i 2019. Da spurte jeg henne når hun mener folkekirken er på sitt beste. Hun svarte at «Den er på sitt beste hver søndag».

Hvis vi tar utgangspunkt i den betraktningen, viser tallene fra Den norske kirkes årsmelding for 2023 at antall gudstjenestedeltakere var like oppunder 4,3 millioner, 96.000 flere enn i 2022.

Samtidig konstaterer man i årsmeldingen at vi, blant annet etter pandemien, har fått «nye søndagsvaner». En side ved dette er at flere kirkelige aktiviteter finner sted på hverdager.

– Søndagen er oppstandelsesdagen. Det er utenkelig at kirken skal gi slipp på søndagen som hovedfeiring av Jesu oppstandelse, sier Vad Nilsen.

Hun tror mange gjerne vil at det skal bli arrangert gudstjenester og at noen går dit, selv om de ikke gjør det selv. De vil at kirken skal være der når de trenger den, men det er ikke nødvendigvis hver søndag morgen.

50,8 prosent til dåp

Et annet viktig tall i årsmeldingen er 26.383. Så mange mennesker ble døpt i Den norske kirke i 2023. Dette utgjør 50,8 prosent av alle fødte, altså like over halvparten.

På en ene siden gleder Vad Nilsen seg over at den nedadgående trenden ikke har fortsatt. Målrettet og systematisk satsing på dåp har gitt resultater. Samtidig er det en kjensgjerning at flere foreldre enn før tenker at barna skal velge religiøs tilhørighet selv. Derfor bærer de barna sine til dåp.

Ingrid Vad Nilsen sa i det nevnte intervjuet i 2019 at hun ikke ville abdisere fra foreldrerollen ved å ikke innlemme barna sine i det som betyr aller mest for henne selv.

– Privatiseringen og individualiseringen av religion er vel et reformasjonsåk vi bærer med oss, kommenterer hun i dag.

Når situasjonen er som den er, vil direktøren legge best mulig til rette for at for eksempel et barn på seks år skal kunne velge selv, og at en 70-åring skal kunne gjøre det samme. Hun gleder seg over mange rørende fortellinger om folk som kommer til drop-in-dåp.

Babysang

Babysang er noe av det som gjør det aktuelt å snakke om endrede søndagsvaner. Mange som ikke går i kirken på søndager, kommer i kirkenpå vanlige hverdager. Den norske kirke registrerte nærmere 44.000 deltakere på babysang i 2023. Det er 17.000 flere enn før pandemien.

Ingrid Vad Nilsen sier det ikke er så lett å forklare hvorfor dette har slått så godt an, men tror det ligger i oss et behov for å synge for barnet. Siden vi har lange permisjonsordninger her i landet, ligger forholdene til rette for samlinger i kirken på formiddagstid.

For mange, både barn og foreldre, kan dette være et første møte med kirken. Det er også en gylden anledning til å fortelle om innholdet i dåpen.

Ikke tilbaketrekning

På Kirkemøtet i vår presenterte direktøren noen av utviklingstrekkene i Den norske kirkes medlemsmasse. Hun snakket om «det uoversiktlige landskapet kirken befinner seg i når slekter ikke lenger følger slekters gang». Dette skjer ved at færre bærer barna til dåp, og flere under 40 år melder seg ut. Men så siterte hun Jesus fra slutten av Johannesevangeliet hvor han sier «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.»

– Det virket som det var viktig for deg, på ditt siste kirkemøte som direktør, å få sagt dette?

– Det betyr alltid noe for meg å forkynne evangeliet. Det er jo derfor vi er her. Det er ikke noe rom for tilbaketrekning som kirke. Du må alltid være fremoverlent. Evangeliet skal ut, det skal videre.

Direktøren vil ikke slå seg til ro med at tallene går nedover, og hun mener kirken ikke kan trekke seg tilbake til dem som er der fra før.

– Du må hele tiden være utadvendt, det er hele rasjonalet bak at vi er her. Jesus vil ha evangeliet spredt til nye generasjoner og flere folk.

Kristne innvandrere

En side ved dette er de mange innvandrerne som kommer til Norge med kristen bakgrunn. Vad Nilsen er særlig opptatt av andre generasjons innvandrere som ikke føler seg hjemme i foreldrenes kultur. Hun mener disse risikerer å bli helt sekulære hvis de ikke blir innlemmet i et kristent fellesskap.

– Her har vi en misjon som vi ikke kan trekke oss tilbake fra, sier hun.

Vad Nilsen erkjenner at det finnes mange kulturelle barrierer, og hun erkjenner også at innvandrerne ofte kommer med en mer konservativ teologi som det i Den norske kirke kan være «vanskelig å tilpasse til der vi er». Men hun vil likevel ikke la utfordringene stå i veien for at kirken må gjøre et ærlig forsøk på å inkludere disse.

Økumenisk fellesskap

– Da Dagen undersøkte deltakelse i Kristen-Norge i 2019, fant vi at antall mennesker som går til gudstjeneste en vanlig søndag trolig er nokså jevnt fordelt mellom folkekirken og bedehus/frikirker på den andre. Hvordan mener du kontakten og samspillet mellom Den norske kirke og andre kristne sammenhenger er i dag, sammenlignet med da du var generalsekretær i Norges Kristne Råd på 1990-tallet?

– Det er litt både og. Mange steder har det vokst frem gode økumeniske fellesskap som jobber sammen på gode måter. Men samlivsspørsmålet kommet inn som en kile i noen samarbeid, der står kirkene med ulike ståsteder. Det ser ut til å nesten rive noen kirker i fillebiter. Dette er det veldig leit å se på. Vi må erkjenne at akkurat der er det et skille mellom oss nå som jeg håper vi klarer å overkomme.

Vad Nilsen forteller om medlemsundersøkelser hvor det kommer frem at en del kvir seg for å melde seg inn i en kirke hvor det virker som man bare krangler. Dette har blant annet bakgrunn i at kirken har ønsket å føre sine debatter i offentlighet. Nå snakker flere om behovet for en bedre internkultur, hvor ikke all uenighet må tas ut offentlig.

– Står vi i dag overfor en kristenhet som er mer delt, hvor to leire har vanskeligere for å snakke sammen, eller er skyttergravene omtrent like dype som før?

– Det er absolutt det siste. Det har alltid vært store brytninger i kristenheten. Til dels langt større enn det de er nå. Det handler om hva vi velger å gi oppmerksomhet.

– Jeg tror en del opplever at nå står alt på spill?

– Bare les hva media var opptatt av på Hallesbys tid. Det vi opplever nå er egentlig bare krusninger i forhold til mye vi har vært gjennom før. Vi må lære oss litt mer raushet. La nå Jesus få være sentrum for liv og lære, og la oss bruke ham som eksempel på hva vi ønsker å bidra med i samfunnet. Da er det noen ting som ikke blir fullt så viktig, mener Vad Nilsen.

To kirker

– Hvordan kan det øvrige Kristen-Norge gjøre Den norske kirke bedre? Og hvordan kan Den norske kirke gjøre bedehus og frikirker bedre?

– Bedehuset var for dem som ønsket å få mer enn det de fikk på søndagene. De mer alminnelig troende hadde nok med kirken. Nå er bildet veldig annerledes. Nå er trenden mer i retning av at bedehus og kirke blir to kirker. Jeg vil oppfordre alle til å samarbeide maksimalt lokalt. Vi har ikke mer enn de ressursene vi har til sammen. Det viktigste er at folk får lære om Jesus og oppdage skattene som ligger i evangeliet.

Nå ser Ingrid Vad Nilsen frem til å få være mer prest. Kanskje blir det noen turer nordover igjen, hvor hun tjenestegjorde tidlig i yrkeslivet. Med hennes egne ord ser hun frem til å skulle «slutte å styre og begynne å velsigne igjen».

Hør hele episoden her: