Kirketopper ville stoppe nytt «Fadervår»: – Glad vi ikke ble hørt

Paul Erik Wirgenes var avdelingsdirektør i Kirkerådet da ny oversettelse av den kristne kirkes mest kjente bønn var på trappene.

I år er det ti år siden kristenfolket i Norge begynte å si «Vår Far» i stedet for «Fader vår».

Overfor Dagen letter Wirgenes på sløret og forteller at det samme rådet prøvde å hindre at «Fader vår» ble til «Vår Far».

Ville beholde det gamle

Wirgenes hadde ansvar for blant annet gudstjenesteliv og liturgi da den store gudstjenestereform var på trappene i Den norske kirke samtidig som Bibelselskapet skulle lansere sin nye bibeloversettelse.

– Vi var i innspurten med liturgibøkene da det nye fadervåret kom. Kirkerådet anbefalte Bibelselskapet å ivareta «Fader vår» som inngangsord i bønnen. Jeg er glad for at vi ikke ble hørt på dette, sier Wirgenes i dag.

I mellomtiden er han blitt generalsekretær i nettopp Bibelselskapet.

Wirgenes er blant de som «trengte litt tid for å bli bekvem» med den nye tiltalen.

– Jeg mente da som nå at «far» var en bedre oversettelse enn «fader» og at den nye inngangen i bønnen var et langt bedre norsk enn den gamle, forteller bibelgeneralen.

– Jeg bruker «Vår Far» som inngang i bønnen og ber den fast noen ganger daglig, forteller han i dag.

– Hvorfor ville dere stoppe det nye «Fadervår»?

– Det spørsmålet vi stilte på vegne av våre liturgikere hadde sin bakgrunn i en forsiktighet i forhold til det å forandre for mye liturgisk tekst – og spesielt introen.

– Hva var problemet?

– Det er en helt naturlig konservativitet når det kommer til liturgisk språk. Samtidig erkjenner man i liturgisk sammenheng at det ikke uten videre blir mer hellig bare du uttrykker deg gammeldags. Kanskje tvert imot, sier Wirgenes.

Sier «Fader vår» privat

Ingunn Folkestad Breistein er rektor på Ansgar teologiske høyskole for teologi, musikk og psykologi. Hun bruker begge former.

– Når vi ber «Vår Far» i menigheten, bruker vi den nye versjonen, og da følger jeg den. Hvis jeg ber for meg selv, ber jeg «Fader vår», som er den versjonen av bønnen jeg kan utenat fra barnsben av, forteller Breistein.

Hun synes det er positivt at kirken fornyer det bibelske språket slik at det kan ligge nær nåtidens mennesker.

– Men for meg er «Fader» et både positivt og godt begrep som jeg bruker parallelt. Det har også litt mer høytid i seg enn «Vår Far», mener hun.

– Tydeliggjør Gud som far

Daniel Sæbjørnsen er kommunikator på Tro og Mediers digitale plattform Preach. Han sier at den nye tiltalen «omsider» har funnet veien inn i bønn og bevissthet. Han ønsker den oppdaterte velkommen og opplever at den gjør bønnen mer fortrolig og tydeliggjør Gud som far.

– Men benevnelsen «Fadervår» har blitt et godt innarbeidet begrep i både meg og kulturen, så jeg vil fortsette å benytte det. Etter ti år med den nye oversettelsen, så har de nye formuleringene endelig arbeidet seg inn i minnet, men det tilhører heller ikke sjeldenhetene at man snubler i fremføringen av dem når man leder forsamlingen i bønn.

– På innpust og utpust

Therese Egebakken sitter i Kirkerådet og Kirkemøtet, Den norske kirkes øverste valgte organer.

Hun bruker fortsatt den gamle tiltalen «Fader vår» når hun ber Herrens bønn.

– Jeg er vokst opp med at pappa eller mamma ba «Fader vår» for meg hver kveld når jeg skulle legge meg fra jeg var liten til jeg flyttet ut for å studere. Jeg kan derfor «Fader vår» på innpust og utpust og må innrømme at jeg selv bruker den gamle versjonen fremdeles, forteller hun.

Når Egebakken er til stede på gudstjenester der «Vår Far» blir brukt, deltar hun uten problemer med den nye tiltalen.

– Grunner litt mer over ordene

– Det er kanskje litt for sterkt å si at jeg har vent meg til å si «Vår Far» fremfor «Fader Vår», men jeg nærmer meg, forteller Espen Ottosen, informasjonsleder i Misjonssambandet.

Skal han be bønnen på frihånd, blir det fort til at han velger den gamle varianten. Men han har ingen problemer med å be «Vår Far» når disse ordene kommer opp på en storskjerm på et møte eller en gudstjeneste.

– Det positive er at jeg grunner litt mer over ordene siden jeg ikke så enkelt kan fremsi bønnen uten å konsentrere meg og tenke, forteller Ottosen.

– Det hender det glipper

– Jeg sier «Vår Far», svarer Kristin Gunleiksrud Raaum når Dagen spør om hun har vent seg til den nye tiltalen.

Hun er leder i Kirkerådet, gjerne omtalt som Den norske kirkes «regjering».

– Det hender det glipper, og jeg omtaler bønnen som «Fader vår». Jeg synes «Vår Fa»r språklig sett er bedre – stort sett.

– Men nynorsk-versjonen er enda bedre, legger hun til.

Tåler godt at noen bruker den gamle

Olav Øygard er biskop i Sør-Hålogaland og forteller at «joda, etter ti år venner man seg nok til et nytt Fadervår».

Biskopen forteller at de fleste kirkene i hans bispedømme har gått over til den nye versjonen, men han tåler godt at noen menigheter og veldig mange mennesker foretrekker det eldre fadervåret – inkludert formuleringen «helliget vorde ditt navn».

Domkirken i Tromsø innførte «Vår Far» så sent som i fjor.

Øygard også biskop for mange menigheter som bruker samisk.

– Det har blitt mer vanlig å gi rom for å be Herrens bønn på hver sitt språk, og ofte lyder samisk samtidig med norsk, og av og til også kvensk. Da er det godt rom for at hver enkelt ber slik man opplever det mest naturlig, mener han.

– Alle kirker bør be Herrens bønn fast

Sten Sørensen har lang fartstid i det frikirkelige Norge. I dag er han pastor i Misjonskirken i Stavanger.

Sørensen vedgår at han privat ber på gamlemåten. I menigheten ber de Herrens bønn hver søndag, og da er det den nye versjonen som kommer opp på lerretet.

Med adresse til pinsekarismatiske menigheter med lite liturgi har han denne oppfordringen:

– Alle kirker bør be fast Herrens bønn i gudstjenesten. Jeg er blitt mer og mer glad i faste gode ledd i gudstjenesten! De har innhold og beriker.

Hellig alminnelighet

Paul Erik Wirgenes minner om at så godt som alle nye bibeloversettelser til dansk og norsk siden reformasjonen har endret oversettelsen.

Samtidig er det krevende å endre tekster som ligger dypt i folkesjelen. Men Wirgenes mener det er viktig at nettopp slike tekster ligger tett opp til folks hverdagsspråk.

– Det er faktisk et eget poeng i Jesu beskrivelse av denne bønnen at det er enkelt å be og at Jesu disipler ikke trenger et kronglete eller et ordrikt teologisk språk for å be til Gud. Denne hellige alminnelighet forstår jeg faktisk som en del av selve evangeliet, framholder Wirgenes.