Kjærlighet til hver enkelt elev

Anmeldt:

Marte Spurkland:

Klassen: Fortellinger fra et skoleår

Cappelen Damm, 2017

Innbundet, 316 sider

------

Marte Spurkland har fulgt en avgangsklasse i videregående skole gjennom skoleåret 2016–17 og intervjuet ganske inngående sju av 29 elever samt klassens kontaktlærer, «Anette». Slikt blir det bok og god litteratur av.

Jeg har selv erfaring fra sju år som rektor på en videregående sentrumsskole (kristen friskole) i Bergen, og kjenner igjen stemningen fra boka med tanke på spenningen som preger tredjeklassingene når eksamen og livets alvor melder sin ankomst, mens kroppen og sjela lengter etter så mye annet enn lekser, fag og berging av frammøteprosent.

Overveldende ­utfordringer

Felles for alle de sju elevene er at de har nok av utfordringer å leve med i tillegg til skolegang og avgangseksamen på videregående. Noen ganger er utfordringene så overveldende at det går på helsa og dømmekrafta løs, og leseren sitter igjen med tårer i øynene når mestringsstrategiene slår feil. Elevene fremstår som autentiske og ekte.

Russe-«fest»

Russetida fremstilles som en eneste lang «fest», der alkohol og løssluppen sex dominerer. Ikke alle elevene bryr seg like mye om russefeiringa, men for noen av de aktive får den tragiske følger. I lys av #metoo-kampanjen skal det bli spennende å se om årets russefeiring modereres noe.

Ulike ­utgangspunkt

Elevene vi møter er ikke opprørere eller negativt innstilt til skolen i utgangspunktet. De ønsker å lykkes og gjør så godt de kan, men de har svært ulike utgangsposisjoner og forutsetninger. Og her er det kontaktlæreren «Anette» kommer inn.

Hun har tro på alle sine elever og er innstilt på å gjøre alt hun kan for å få dem gjennom skoleåret og eksamen og ut i samfunnet som «gagns mennesker».

«Anette» er en flott lærer, med sympati for elevene og kjærlighet til hver enkelt av dem. Hun er en super kontaktlærer som ser hver enkelt elev, både utenpå og inni, virker det som. Og elevene vet det.

Dag og natt

De kontakter henne dag og natt, gjerne på sms eller mobil, og ber om hjelp med faglige, relasjonelle, familiære, økonomiske, helsemessige, eksamenstekniske, identitetsbyggende og diverse andre typer problemer.

Og «Anette» svarer dem, sitter i telefonen en sen nattetime, vekker dem når de forsover seg, gir ny leveringsfrist når eleven er utslått av kjærlighetssorg, strekker strikken for fraværregistrering så langt det overhodet lar seg gjøre, og kjenner på dårlig samvittighet for å ignorere sine egne barneskoletvillinger og deres behov.

På grensen 
av hva som er sunt

Det er en stor glede å lese om «Anettes» innsats for sine avgangselever. Hun bærer dem på hendene gjennom alle faglige utfordringer, like til siste eksamen er overstått, og trøster dem når noe har gått galt inni dem eller i familien eller vennegjengen.

Det er nesten for mye av det gode, og noen ganger balanserer det på grensen av hva som er sunt både for henne selv, elevene og hennes familie. Men slik jeg forstår forfatteren er «Klassen» ei dokumentarbok og «Anette» en virkelig person av kjøtt og blod.

Og når jeg tenker meg om har jeg møtt noen av denne typen i min egen karriere, lærere som ikke vet hva godt de skal gjøre for å hjelpe sine elever til livsmestring, og som i noen tilfeller sliter seg helt ut, men som får bety noe helt avgjørende i ett eller flere unge menneskers liv. Måtte «Anette» lykkes med den nye klassen hun fikk høsten 2017, også!

Godt gjennomført

Boka gjør inntrykk, først og fremst på grunn av innholdet. Men den er også godt og spennende skrevet, og selve ideen med boka er godt gjennomført. Det er krevende for leseren å holde greie på de sju informantene og deres personligheter og utfordringer, så boka krever konsentrert lesning.