Kjemper mot boikott og israelsk byråkrati

– Her lager vi fred, og litt brus, sier direktør Daniel Birnbaum når Dagen møter ham i en av de store produksjonshallene i den nye fabrikken ved beduinbyen Hadar.

LES: – Uforståelig boikott av SodaStream

Fabrikken i Negev erstatter flere tidligere fabrikker, blant annet den tidligere hovedfabrikken i Mishor Adumim på Vestbredden. Denne fabrikken, som lå like utenfor Jerusalem, ble etterhvert et stort problem for Sodastream. Siden den var bygget på «okkupert land», ble det satt i gang massive boikottaksjoner i Europa og USA.

– I en årrekke brukte jeg store deler av arbeidstiden min på å kjempe mot den internasjonale boikottbevegelsen. Jeg reiste fra land til land for å møte politikere, debattanter og journalister, sier han.

Han vant litt og tapte litt. Sodastream er blitt verdensleder på sitt felt, men de siste årene har omsetningen dalt, delvis på grunn av boikottaksjonene. I fjor valgte han å samle produksjonen på ett sted, og valget falt på en by i «selve Israel».

Kamp mot myndigheter

Etter flyttingen har det internasjonale presset avtatt, men han kjemper nå en ny kamp – denne gang mot israelske myndigheter.

– Den forrige hovedfabrikken vår var en fredelig oase der 600 av arbeiderne kom fra Vestbredden. Disse hadde samme lønns- og pensjonsvilkår som de israelske arbeiderne og forsørget tilsammen 6.000 palestinere. De var en del av «Sodastream-familien» og vi ønsket å ha dem med videre, sier Birnbaum.

LES OGSÅ: Fornøyde palestinere på SodaStream-fabrikken

Han ba derfor israelske myndigheter om 600 arbeidsvisum for arbeiderne, men fikk vite at dette var altfor mange.

– Vi foreslo da 350, men også dette ble avvist. Til slutt ble vi enige om 120, men etter en tid fikk vi vite at bare ansatte som var gift og hadde barn kunne komme i betraktning. Det endelige tallet ble 74, men disse får bare arbeide ut inneværende måned, sier Sodastream-direktøren.

– Fantastisk fellesskap

Fembarnsfaren Ali Jafar (39) er en av de 74 palestina-araberne som snart kan bli arbeidsledig.

– Den internasjonale boikotten av Israel er et stort mistak. De fleste arbeidskameratene mine mistet jobben da fabrikken ble flyttet, men jeg var heldig som fikk være med over. Med en reisetid på tre timer tur-retur blir det lange dager, men jeg klager ikke. Jeg har god lønn, og fellesskapet mellom de ansatte er fantastisk, sier han.

Han leder arbeidet på et av samlebåndene og har 50 personer under seg – både jøder og arabere. I sympati med fembarnsfaren, har ansatte flere steder i fabrikklokalet hengt opp plakater med teksten «Jeg er Ali Jafar».

– Jeg håper at israelske myndigheter ombestemmer seg, ellers vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Det er svært vanskelig å få seg jobb i de palestinske områdene, sier han.

Runddans

Daniel Birnbaum har forklart byråkrater og politikere i ulike departementer at det vil ha stor internasjonal pr-verdi å vise at Israel bryr seg om palestinske arbeidere. Nesten samtlige har vært enige, men de har også fraskrevet seg ethvert ansvar. Han er blitt sendt fra det ene departementet til det andre.

– Direktøren i finansdepartementet sa at pr-virksomhet ikke hadde noe med hans departement å gjøre. Forsvarsdepartementets ledelse sa at de støttet oss, men at immigrasjon var finansdepartementets bord. Israel kjemper mot seg selv, det er ingen koordinasjon mellom departementene og de ansatte virker paralysert, sier Birnbaum.

Truer med å stenge

Han vil intensivere kampen for arbeiderne sine de neste to ukene og truer med å stenge fabrikken i Negev ved månedsskiftet dersom de ikke får fornyet arbeidsvisumene.

– Jeg gir ikke slipp på disse menneskene. De har jobbet sammen med oss i årevis og er blitt vennene våre. Dersom de ikke får bli værende, ønsker heller ikke jeg å bli her. Da stenger jeg like godt fabrikken, sier han.

Han mener det er et paradoks at Israel nekter de få arbeiderne hans arbeidsvisum, all den tid 100.000 palestina-arabere arbeider i Israel hver dag. Nylig innvilget myndighetene også 20.000 nye arbeidsvisum til fremmedarbeidere fra Asia.

Kritiseres fortsatt

Under hele intervjuet har Birnbaum fremstått like boblende som produktet han selger, men når samtalen kommer inn på fortsatte angrep fra boikottbevegelsen, blir han tydelig sint. Internasjonalt spres det rykter om at Sodastream har stjålet både land og vannressurser fra de lokale beduinene.

– Vi hadde et håp om at boikottbevegelsen skulle slutte å forfølge oss, men neida. Nå hevdes det at vi stjeler ressurser fra beduinene. Dette har imidlertid aldri vært en omdiskutert tomt, og vi ble bedt av ordføreren i Hadara om å ­komme hit for å skape arbeidsplasser for beduinene.

ISRAEL-KOMMENTAR: EU og Arbeiderpartiet på ville veier

– Demonstrantene i Vesten har ingen omsorg verken for beduiner eller palestinere. Det er ikke en kamp mot okkupasjon, men pur antisemittisme, hevder han.

– Fredsprosjekt

Da fabrikken på Vestbredden ble åpnet, valgte Birnbaum et motto fra Jesajas bok i Bibelen: «De skal smi sverdene om til plogskjær». Han har hele tiden sett på virksomheten som et fredsprosjekt der ulike grupper i befolkningen kan lære hverandre å kjenne.

Dette har fortsatt i Negev, der det blant de 1.200 arbeiderne er 400 beduiner fra lokalområdet, 300 immigranter fra det tidligere Sovjet, 100 etiopiske jøder, og inntil videre 74 palestina-arabere.