Kjente ingen glede da tre av barna sa de ville bli misjonærer

To år har gått siden den helt spesielle samtalen rundt kjøkkenbordet hjemme i Søgne. Pandemien hadde sendt de tre yngste hjem fra Hawaii. Der hadde de - uavhengig av hverandre - opplevd at Gud kalte dem til å reise ut som misjonærer for Ungdom i Oppdrag.

Og ikke nok med det: alle opplevde at Gud kalte dem til å reise til det samme muslimske landet i Sentral-Asia.

– Hjertet sank i brystet

Tone og Helge Moi har bedt mye om at barna skulle bli grunnfestet i troen og «bære frukt», og de gledet seg over å se forandringen som hadde skjedd med dem da de kom hjem.

– De var bevisste på å bruke tid med Gud alene, de leste i Bibelen og hørte på taler. Helge og jeg takket Gud for det verket han hadde gjort i dem, forteller hun.

Men da de tre yngste gledesstrålende fortalte at de skulle reise ut som misjonærer, ble det for mye for henne.

– Hjertet sank i brystet mitt, og min første tanke var at «dette kan ikke stemme». Jeg kjente på et sinne mot lederne i UIO og lurte på om barna mine hadde blitt manipulert.

Hver sin historie

I samtalen som fulgte, delte alle tre sin personlige historie.

– Da forsto jeg at det var Gud og ikke mennesker som hadde overbevist dem, forteller hun.

I siste utgave av bladet «Mot Målet», har Moi delt sin historie under overskriften «Hjelp! Barna mine har fått misjonærkall».

Der skriver hun at det opplevdes som at hjertet ville sprekke, og at hun kjente at hun måtte ut og få luft.

«Jeg sa til Gud: Du krever for mye av meg,» skriver hun.

Den eldste av de tre forsto morens reaksjon og fulgte etter henne.

«Ble det for mye for et morshjerte?» spurte hun.

– Jeg hulkegråt i flere minutter og så for meg det store, ukjente landet som skulle sluke tre av barna mine, forteller Tone til Dagen.

Følelse av tap

Hun ønsket egentlig ikke at barna skulle se hvor tungt hun tok beskjeden, men følelsen av tap ble for overveldende.

Hun og ektemannen reagerte nokså ulikt på nyheten. Mens han viste glede, kjente hun bare på tap og sorg.

– Det var vondt å være den eneste i familien som kjente på de vonde følelsene, medgir hun.

To år har gått siden nyheten ble kjent. I starten prøvde hun å så inn i dem gode grunner til at de ikke burde reise. Hun minnet dem om den økonomiske usikkerheten de kom til å oppleve, og at det ville være vanskelig å få lån til bolig.

– Jeg sa til dem at det beste ville vært om de tok en utdannelse først, for da hadde de noe å falle tilbake på. Innerst inne håpet jeg at de ville komme på bedre tanker.

Gode samtalepartnere

Underveis hadde de gode samtalepartnere i Janette og Kjartan Kleivset, ledere for UIO-basen på Skjærgårdsheimen på Flekkerøya. I samtalene kom det fram at en av flere grunner til at unge ikke reiser ut, selv om de opplever å ha fått et misjonskall, er manglende støtte fra deres kristne foreldre.

«Noe reiste seg i meg; dette er for galt, foreldrene kan vel ikke styre ungdommene sine slik? Så slo det meg at det var dette jeg holdt på med,» skriver Tone i Mot Målet.

– Et godt sted for vekst

Etter samtalen med Kleivset, bestemte Tone seg for at hun ville hvile i at Gud har kontroll. Hun sluttet å mase om utdanning og begynte i stedet å be for de tre «misjonærspirene» og landet de skulle reise til. Hun valgte også å støtte dem økonomisk og sluttet å mase om at de burde få seg jobb.

– Det viktigste for meg er tross alt at de gjør det Gud har kalt dem til. Jeg ser at de vokser i troen og at UIO er et godt sted for vekst, sier hun.

Et konkret resultat av barnas misjonskall, var at Tone og Helge begynte å lese mer i Bibelen.

– Vi kjente at Gud jobbet med oss i den prosessen, og underveis sa Helge at Gud hadde gitt ham en tanke. «Hva om vi tar en disippeltreningsskole?» spurte han.

Jesus som Herre

Ekteparet bor ikke langt unna UIOs base på Skjærgårdsheimen utenfor Kristiansand. Det gjorde det mulig å bo hjemme og delta i undervisningen på Flekkerøya.

Hun snakker begeistret om kontakten med ungdommene på skolen og om det hun opplevde som «en atmosfære av oppmuntring».

Hun husker spesielt godt uken da de fikk undervisning om å la Jesus være Herre i livet.

– En av dagene hadde vi fokus på det å legge ned ting for Gud. Helge var en av dem som gikk fram. «Jeg gir barna mine til deg, Gud,» sa han.

– Vi kjente begge på smerten ved å skulle sende dem fra oss. Det var egentlig godt, for nå var jeg ikke alene om å føle det slik. Jeg gikk fram til Helge, og sammen ga vi fra oss retten til å ha dem i nærheten av oss og retten til å være nær våre kommende barnebarn, forteller Tone.

Bygge tro

Helt siden barna var små, har Tone og Helge hatt en sterk bevissthet om å bygge tro i barna.Tvillingene var bare ett år gamle da de begynte med samlingsstunder et par ganger i måneden.

De kjøpte inn små trommer, kastanjetter og triangel for å engasjere barna og delte en liten bibelfortelling. I tillegg hadde de popkorn-bønn som består av helt korte bønner.

– Vi hørte på lovsang og danset sammen. Det likte barna godt. Vår eldste datter sier fortsatt at alt som har med Gud å gjøre, er glede.

– Nå skal jeg gjøre som pappa

Hun var 12 år gammel da hun satte seg i godstolen og bladde opp i Bibelen mens hun sa: «Nå skal jeg gjøre det pappa pleier å gjøre».

Tone forteller at de ba mye om at barna skulle ønske å gå på søndagsskole og at Guds ånd skulle virke på dem. De gikk selv inn som ledere i søndagsskolen og fulgte opp undervisningen med spørsmål.

På daglig basis hadde de samtaler rundt bordet der de delte positive og negative ting de hadde opplevd.

– Det gjør at det har blitt naturlig for dem å dele følelser, forteller Tone.

«Kritiske perioder»

I perioder har de i likhet med de fleste foreldre, opplevd «kritiske perioder» i barnas liv.

– De har hatt venner som har dradd dem i ulike retninger, men Helge og jeg har alltid bedt sammen.

Når barna ikke ville være med på møter, fikk de beskjed om at «nå velger vi, så kan du få velge senere». Ofte ringte Tone andre foreldre for å forsikre seg om at at barna hadde venner når de kom på søndagsskole eller ungdomsmøter.

Bønnebarna

– Vi kunne vært sløve og ikke brydd oss, men vi har stått i «kampen» og opplever at vi har mye igjen for det. Bønnebarna vil alltid kjenne en dragning mot det åndelige livet, sier Tone.

I dag er hun glad for at alle tre barna skal jobbe som misjonærer i samme land og kjenner på en glede og forventning til hva Gud skal gjøre gjennom dem.

– De har et nært forhold. Nå får de også tjene Gud sammen. Det tror jeg vil være en stor styrke og en motivasjon til å holde ut lenger. Det gjør det også enklere for oss når vi skal besøke dem, sier hun.

Dagen har valgt å ikke navngi barna av hensyn til tjensten de skal inn i.