Klar for operasjon Liberia

DagenMagazinet møter henne utenfor SAS-hotellet på Bryggen i Bergen. Den unge kvinnen er klar til å kaste loss. Blikket er festet på Liberia og utfordringene hun kommer til å møte der. På vei inn på hotellet sveiper øynene likevel over omgivelsene. De stopper ved en aldrende mann som skjuler identiteten bak mørke solbriller.

– Er ikke det der Neil Young? spør May Britt Sandvik.

– Jo, det må det være, konstaterer hun. Tror du jeg kan gå bort og snakke med ham?

Noen ettertenksomme sekunder senere trykker hun hånden til den verdenskjente rockemusikeren.

– Kan vi få lov til å ta bilde, spør hun etter en liten samtale. Men Neil Young er ikke i bildehumør denne dagen. Youngs reisefølge sørger så for at samtalen får en brå slutt.

– Det kan ikke være lett å leve som kjendis og stadig oppleve at ukjente mennesker tar kontakt, konkluderer den reiseklare når alt har roet seg etter stevnemøtet og kaffen er servert. Omsorg er en dyd for enhver sykepleier.

Så dreies blikket igjen tilbake mot fremtiden. Mot Liberia. Mot frihetens land der innbyggerne i 14 år var fanget i en ødeleggende borgerkrig. Nå er det tid for gjenoppbygging og den sittende presidenten har gitt klart uttrykk for at nasjonen trenger hjelp. Sykehusskipet Africa Mercy har takket ja til utfordringen. Det siste året har verdens største, privateide sykehusskip vært nesten sammenhengende stasjonert i Monrovia. I seks operasjonssaler jobbes det på spreng. Skipets 78 sengeplasser skal gi pasientene den nødvendige omsorgen før og etter operasjonene.



Familiebehandling

– Jeg har hørt at liberierne ofte tar med hele familien når de legges inn på sykehus. Pasienten sover i sengen – familien under. Dermed blir det gjerne et 20 talls personer på ett rom. Jeg tror ikke noe slikt ville blitt godkjent på Haukeland, smiler May Britt Sandvik.

Hun har søkt seg tre måneders permisjon fra hjerteavdelingen ved det bergenske universitetssykehuset for å kunne betjene fattige pasienter på kysten av Vest-Afrika.

Oppholdet utenlands er ulønnet. Hun må dessuten betale for kost og losji om bord på båten. I tillegg kommer tapt arbeidsfortjeneste i Norge. May Britt Sandvik er likevel sikker på at hun velger rett.

– Hovedgrunnen til at jeg ble sykepleier var at jeg ville hjelpe folk. Derfor er det ikke noe alternativ å bare være i Norge. Jeg har allerede fått reist en god del, og jeg har fått møte mye nød ansikt til ansikt. Derfor vet jeg også at jeg kan få være med å gjøre en forskjell i folks liv, sier sykepleieren.

Fra kollegaene på hjerteavdelingen har hun fått med seg både leker, barnebøker og puslespill.

– Det er flott å se hvordan de jeg jobber sammen med har engasjert seg, smiler hun.



Pustevansker

Det er en reisevant 29-åring som nå er på plass i Liberia. Sykepleierutdanningen tok hun i Australia. Siden er det blitt opphold og ferieturer både i Asia og Afrika. For noen år siden var hun to måneder i Nepal og India på team med organisasjonen Ungdom i Oppdrag.

– Jeg tror jeg har behov for å bo utenlands med jevne mellomrom. Dersom noen hadde sagt til meg at jeg skulle være de neste ti årene i Bergen, ville jeg mistet pusten. Dette høres sikkert rastløst ut. Men jeg tror denne reisetrangen er noe Gud har lagt ned i meg, forteller May Britt Sandvik. Kristentroen er en viktig drivkraft i det hun foretar seg.

– En koffert med kniver og gafler er stort sett det jeg har klart å samle meg opp her i livet. Selvsagt kunne jeg jobbet for å skaffe meg en fin leilighet og få alt på stell. Men det er ikke slike ting som teller for Gud. I vårt norske samfunn virker det ulogisk å dra av gårde til en ulønnet arbeidsinnsats. Men når en har en tro på Gud blir slike oppdrag helt logiske, sier bergenssykepleieren.

May Britt Sandvik er vokst opp i et kristen hjem. Men det var først som 20-åring hun virkelig fikk et personlig forhold til Jesus. Da var hun med «en gjeng pensjonister» som skulle til Russland for å levere en hjelpesending. Turen var organisert av SI Reiser og Steinar Harila var leder.

– Denne turen forandret troen min. Før dette opplevde jeg at det bare fulgte krav med det å være en kristen og jeg var nokså sliten av alle pliktene. På denne turen gikk det opp for meg at Jesus ville møte meg med kjærlighet, forteller May-Britt.



1,7 millioner

Hjelpeorganisasjonen Mercy Ships eier Africa Mercy der 29-åringen nå skal jobbe. Også denne organisasjonen har et kristent ankerfeste. "Ved å følge Jesu eksempel gir Mercy Ships håp og legedom til de glemte fattige," heter det på organisasjonens norske nettsted. Siden starten i 1978 har Mercy Ships sine båter vært i berøring med 1,7 millioner mennesker. Liberias president, Ellen Johnson Sirleaf, er en av dem som har latt seg imponere av arbeidet.

– Liberia arbeider nå for å gjenoppbygge helsevesenet. I denne fasen tilbyr Africa Mercy uvurderlig hjelp for mange av våre landsmenn som er i medisinsk krise, heter det i et brev presidenten sendte til Mercy Ships på slutten av fjoråret. Engasjementet fra presidenten førte til at Africa Mercy vendte tilbake til Liberia etter et opphold i tørrdokk, selv om båten egentlig skulle reist videre. Nå blir den trolig liggende i Liberia til november eller desember. Da bærer det videre til Benin.

May Britt Sandvik gleder seg til å bli en del av det internasjonale miljøet om bord. Helsepersonell fra 80 nasjoner er i virke på båten.

– Her blir det mange ulike sykehustradisjoner som møtes. Det blir sikkert lærerikt, tror Sandvik.

På båten vil hun jobbe i tredelt skift akkurat slik hun er vant med fra Norge. Det blir vakt annenhver helg. Mellom slagene håper hun likevel det skal bli tid både til trening og møter. May Britt Sandvik er glad i bevegelse og hun er en aktiv fridykker.

– Er det muligheter for å dykke i Liberia så skal jeg være på plass. Jeg har også hørt at det er svømmebasseng og volleyballbane om bord. Flere ganger i uken er det dessuten kristne møter på båten. Jobb, bevegelse, fellesskap og forkynnelse er de elementene som skal til for et helhetlig liv, konkluderer sykepleieren.

DM