Klart for årets Raftopris

Til uka blir det kjent hvem som blir tildelt årets utmerkelse fra Raftostiftelsen. Det blir ganske sikkert en menneskerettighetsforkjemper som slåss for en sak som ikke så mange kjenner til.

– Vi ser etter menneskerettsforkjempere som trenger verdens søkelys. De fleste Raftopris-mottakere har derfor vært relativt ukjente internasjonalt på det tidspunktet de har mottatt prisen, sier daglig leder Jostein Hole Kobbeltvedt til NTB.

Fire av Raftoprismottakerne har også etterpå fått Nobels fredspris, et bevis på at stiftelsen lykkes med å grave opp saker som har stor betydning, men som er lite kjent for verden.

Gir beskyttelse

Hole Kobbeltvedt sier prisens viktigste funksjon er beskyttelse av mottakeren.

– Prismottakere sier at de gjennom denne anerkjennelsen internasjonalt også blir anerkjent i hjemlandet. Myndigheter og grupper som vil dem vondt, vet at noen der ute følger med. Da er det vanskelig å avfeie dem som oppviglere. Fjorårets vinner, Yanar Mohammed, jobber med forfulgte kvinners rettigheter i Irak. Mohammed sier hun gikk fra å bli sett på som en litt slitsom kvinneaktivist til å få status i Irak som internasjonalt anerkjent kvinnerettighetsforkjemper, sier han.

Mohammeds sak er stadig svært aktuell og blir fulgt opp. Raftostiftelsen knytter seg til sine vinnere og følger dem opp i tiår, om nødvendig.

Framskritt

Raftoprisen kan både anerkjenne innsats over tid og være en inspirasjon til videre arbeid, men det viktigste er at den bidrar til å utgjøre en forskjell for prismottaker og sak.

– Et eksempel på at den har stor betydning er prisen fra 1993, til kampen for et uavhengig Øst-Timor, som til og med Norge den gang anså som en del av Indonesia. José Ramos-Horta mottok prisen i eksil, en viktig, første anerkjennelse av uavhengighetsbevegelsen i Øst-Timor. Det ble skrevet bøker om det, han fikk fredsprisen og ble president i Øst-Timor, som i dag er et uavhengig land, sier Hole Kobbeltvedt.

Den mest kjente, bejublede – og nå også kritiserte – Raftopris-mottakeren er Aung San Suu Kyi, som fikk prisen da hun satt i husarrest i 1990. Hun mottok prisen for sin kamp for demokrati og menneskerettigheter i Burma. Nesten en generasjon senere er hun Myanmars mektigste sivile person og høster kritikk for unnfallenhet i forbindelse med behandlingen av rohingya-minoriteten i landet.

Positiv til møte

Også Raftostiftelsen har vært kritisk til Aung San Suu Kyi.

– Vi følger opp prisvinnere og støtter dem, men det betyr ikke at vi freder dem. Når de, som Aung San, har lyktes, kjempet og fått makt, da holder vi dem også ansvarlig for å følge opp menneskerettighetene. Vi har vært tydelige på at hun må fordømme volden mot rohingyaene. Vi skrev til henne tidligere i år, og vi vet at hun har mottatt det. Hun ar sagt hun er positiv til et møte med oss for å snakke om det, sier Hole Kobbeltvedt.

Han vil være forsiktig med å nevne hvilke menneskerettighetssaker de har vurdert å vekke oppmerksomhet rundt i år.

– Det vil kanskje avsløre hvem som får prisen. Men jeg lover at vi alltid, dessverre, har mange gode kandidater. Bunken er full av verdige mottakere.