Klart hode og varmt hjerte
Med Thomas Bjerkholts bortgang har Frikirken mistet en av sine mest markante pastorer. Og det brede Kristen-Norge har mistet et klart hode og et varmt hjerte, skriver redaktør Tarjei Gilje i minneordet.
Bjerkholt begynte sin tjeneste i Den norske kirke, men fant det med tiden umulig å bli værende der. Etter en periode som studentprest i Laget ble Frikirken hans arena. Bjerkholt var en klar talsmann for tradisjonelle teologiske standpunkter innen både samlivsetikk og kvinnelig prestetjeneste, men var også en døråpner for lovsang og moderne karismatikk. Samtidig hadde han en reflektert inngang til det karismatiske. Det kom klart frem da jeg var i Trondheim og intervjuet ham i august. Han snakket åpent om sin egen sykdom og det å forberede sin egen død, og konstaterte at «Ingen ting rammer et Guds barn hvis det ikke har blitt sanksjonert av Herren.»
Bjerkholt så ikke på sykdommen som noen straff, men som en prøvelse. Dermed distanserte han seg tydelig fra de karismatiske retningene som ensidig legger vekt på helbredelse og ser på sykdom utelukkende som den ondes verk.
Annonse
Da kreftformen Non-Hodgkins lymfom sykdommen slo til igjen før jul, var det tredje gang. Bjerkholt hadde egentlig tenkt å fortsette som pastor en stund til, men ville spare menigheten for en tredje sykemeldingsperiode på kort tid. Derfor gikk han av med pensjon bare et par måneder før nettopp det scenarioet han hadde sett for seg inntraff.
Thomas Bjerkholt var en konservativ teolog, og samtidig et varmhjertet menneske. Han strødde ikke om seg med negative karakteristikker av sine meningsmotstandere, og var genuint opptatt av menneskers ve og vel. Samtidig var han opptatt av å holde tanken klar også når meningene hans var kontroversielle. Bjerkholt var en åndelig farsskikkelse. Dem har vi ikke for mange av i våre dager.
I august snakket han om trangen til å leve videre, og samtidig om hvordan erkjennelsen av sykdomssituasjonen presset ham mot Herren Jesus. «En blir bevisst på at det en dag tar slutt», sa han.
I februar, da han en stund trodde at tiden han hadde igjen på jorden var enda kortere enn den faktisk ble, konstaterte han med uttalt indre fred at «Så vender jeg mitt blikk mot himmelen.»
Jeg kommer til å savne Thomas Bjerkholt, og lyser fred over hans gode minne.
