Kompisene gledet seg til å bli far på likt. Men siden har det blitt mange vanskelige samtaler

– Jeg husker akkurat hvor jeg var da du ringte og sa du hadde fått en datter. For du sa veldig fort at det hadde skjedd noe som ikke skulle skje, sier Frank Fjellvang.

Han ser bort på kameraten, Per Gunnar, som for 20 år siden sluttet i lærerjobben for å pleie datteren Petrine på heltid.

Vi møtes hjemme hos Per Gunnar, hvor huset er bygget tilrettelagt for Petrine og hennes store pleiebehov.

Frank kommer sammen med sin datter, Sofie.

Sofie Fjellvang lever av å være artist, etter å ha brutt gjennom via The Voice og Grand Prix.

En drøm for en far som selv har drevet med musikk i alle år.

Livene til kameratene ble så totalt forskjellige etter at jentene ble født. Mens Frank har hatt sin småbarnstid, med bleieskift og leggerutiner, løfter fremdeles Per Gunnar den 24 år gamle datteren si opp i senga om kvelden.

Så kommer nattevakta.

– Men hvordan klarer man å unngå sjalusi og bitterhet?

– Det er klart jeg har tenkt det var dumt at det skulle bli sånn, men jeg tenker at vi har et låneforhold til barna. Gud er far til alle, og han gir oss barna, og oppdraget. Petrine er vår prinsesse, og vi har alltid satt henne på førsteplass for å gi henne et best mulig liv, sier Per Gunnar.

I tvil om barn

Både Frank og Per Gunnar var litt «sent ute» med å få barn. I alle fall til sørlendinger å være.

Faktisk var også Per Gunnar lunken til om han i det hele tatt ville ha barn. Han var jo gift med Pia, som alltid hadde sagt at hun ikke skulle ha barn.

Men så begynte Per Gunnar og Pia liksom å føle seg litt utenfor, når alle andre poppet ut unger.

Og kompisen Frank hadde jo fått en sønn, og reklamerte veldig for familieforøkelse.

– Jeg husker at jeg stadig var «på» Per Gunnar om at det var så fantastisk å være far, forteller Frank.

Så skjer det, i 1999, at Pia og Per Gunnar blir gravide med sitt første barn.

Noen måneder etterpå, kan Frank glad fortelle Per Gunnar at også han skal bli far igjen, og at de kommer til å få barn nokså på likt.

De gleder seg begge, og kan se hvordan magen til konene vokser, med beskjed om at alt er fint.

Kameratene gir ut plater sammen, og med bandet Stølen & Fjellvang er det nesten ikke et bedehus på Sørlandet som ikke har hatt besøk av duoen.

Så er tiden kommet til at Pia skal føde.

Barnet er friskt, men utover i fødselsprosessen, blir det klart at ungen stresser. Pulsen er ujevn.

Det blir ikke tatt grep raskt nok. Konklusjonen er, ifølge foreldrenes historie, at hvis barnet hadde blitt tatt ut 3 timer før, hadde hun vært frisk.

Jenta legges i respirator, og oksygenmangelen hun har vært utsatt for, gjør at legene kan slå fast at det er blitt en hjerneskade.

Når foreldrene forlater sykehuset, aner de ikke hvor mye eller lite fødselen har skadet jenta.

Men at hun skulle få en så alvorlig grad av cerebral parese at hun ble multihandikappet, hadde ingen sett for seg.

Hjemme på heltid

Noen måneder etter, blir Sofie født. Alt går fint. Ei frisk jente.

Kona til Per Gunnar ber til Gud om at ikke bitterhet må feste seg. Hun kjenner seg bønnhørt, og er takknemlig for sin egen datter og velsignelse, Petrine.

De to familiene er mye sammen, og selv om Petrine i årene som følger, ikke utvikler språk, klarer likevel jentene å bygge et vennskap.

Sofie liker å være sammen med Petrine.

– Jeg skjønte tidlig at ikke hun kunne prate, men vi fant våre ting. Jeg kunne synge for henne, og hun smilte. Og så snakket jeg mye om Jesus til henne, og jeg opplevde at hun lyttet. Så musikken og troen har vi alltid delt, smiler Sofie, som i dag altså lever av musikken.

Petrines foreldre forteller hvordan Sofie var en av de få som tok seg tid til å bli kjent med Petrine, ved å ha god tid. Hun fletter håret hennes, lakker neglene og ser på Petrine som ei venninne.

Mens Sofie vokser til, og Frank må følge opp ettersom hun blir eldre, er det annerledes for Per Gunnar.

Når Petrine er to år, bestemmer han seg for å være hjemme med henne på heltid. Han legger vekk egne ambisjoner.

Stolte fedre

Frank støtter Sofie med alt hun trenger, og når han etter hvert ser det musikalske talentet, gjør han hva han kan for at hun skal nå drømmene sine.

– Jeg er så stolt av henne. Hun har fulgt drømmen sin. Da hun og broren var små, kranglet de om hvilken sang jeg skulle synge for dem om kvelden. Det var annethvert Sabeltann og Pippi, ler Frank.

Sofie er takknemlig.

– Jeg er veldig glad for den oppmuntringen og støtten jeg har fått fra foreldrene mine. Det å tørre og satse, det har de alltid heiet på, sier Sofie.

Også Per Gunnar er imponert over Sofie.

– Hun er fantastisk. Og hun har jo hatt konserter for oss siden hun var liten, forteller han.

Men Per Gunnar er også stolt over si jente.

– For oss er det stort hvis Petrine smiler mye en dag. Det kan løfte oss kolossalt. Man lærer å bli takknemlig på et helt annet nivå. Vi setter ikke så store krav til å bli fornøyd, sier han.

Så er det også en sårhet i at Petrine har utfordringer andre slipper.

– Vi har aldri båret på noe skjult sjalusi, men noen ganger tenker man på at Petrine har strevd, sier han.

For med en så alvorlig grad av funksjonshemming, hører det med mye smerter for Petrine, i form av spasmer.

Dagene går med til treningsopplegg og tilrettelegging, med tre ansatte, i tillegg til foreldrene.

I en lang periode opplevde Frank at Per Gunnar var bitter på Gud.

– Jeg opplevde deg som bitter. Det var utrolig vanskelig å snakke med deg i den perioden. I flere år var det veldig tungt. Jeg prøvde å muntre deg opp, men jeg ga til slutt opp, sier Frank.

– Jo, det stemmer nok det, sier Per Gunnar.

Men sinnet og bitterheten mot Gud har sluppet taket, og både Frank og Per Gunnars kone, Pia, forteller om en veldig endret mann de siste årene.

Deler scene

Per Gunnar og Pia har alltid hatt et nært forhold til Sofie, og satt stor pris på jentenes vennskap.

Det har betydd mye, sier Pia, som har kommet til.

– Sofie har vært enestående. Jeg er så stolt av henne, og føler jeg er som ei reservemor for den jenta, smiler Pia, med Petrine på fanget.

Og legger til:

– Og så har jeg selv fått verdens deiligste jente, som vi koser oss utrolig mye med, sier Pia, og klemmer Petrine hardt inntil seg.

Gjemmes vekk

Og nå skal de to jentene, Sofie og Petrine, dele scene. Søndag 27. oktober er det ikke bare Sofie som skal i rampelyset.

Under arrangementet «To gode venner», inviterer de til konsert og sofaprat i KRS Live, med inntekt til organisasjonen «Ingen utelatt».

Denne samler inn penger til funksjonshemmede barn i Uganda.

Det er verdien av et menneske de vil sette fokus på.

– I Uganda får ikke disse hjelp. De gjemmes vekk. Vi vil vise at verdien på et menneske er den samme, sier Sofie.

De vil de vise at det går an å være venner og knytte bånd også der det ikke er ord.

For Per Gunnar og Frank er det spesielt å se at jentene deler scene, nesten 40 år etter at de selv sto sammen på scenen for første gang.