Konflikt om Holocaust: – Jeg går ikke i stykker på grunn av dette

Marte Michelet sitter foran en PC-skjerm i stuen i Stockholm. De siste månedene har hun tilbrakt akkurat slik, foran skjermen, mens tastaturet har gått varmt.

Siden boken hennes «Hva visste Hjemmefronten?» ble utgitt i 2018 har 46-åringen fått mye kritikk. Hun har blant annet blitt beskyldt for faktafeil og feilsitering av historiske kilder.

– Jeg synes det har vært unødvendig harde angrep på meg og min person. Jeg hadde forventet både kritikk og uenighet, men ikke at min redelighet skulle bli et hovedtema, sier Michelet.

Skyttergravskrig

Hun har beklaget måten hun har omtalt enkelte personer i Carl Fredriksens transport i ett kapittel av boken men er uenig i at boken hennes ikke holder vann.

– Det er urimelige og usaklige anklager som har ført oss inn i en unødvendig skyttergravskrig.

Med «oss» mener hun historikerne Bjarte Bruland og Mats Tangestuen, som selv har forsket på Holocaust i Norge gjennom mange år. De har vært blant de største kritikerne av Michelets bok.

– Så ikke den komme

Høsten 2020 utga de motboken «Rapport frå ein kritisk gjennomgang av «Hva visste hjemmefronten» sammen med masterstudent Elise Berggren for å gjennomgå Michelets kildebruk.

«Tidlig ble det vekket mistanke hos forfatterne om at fremstillingen av aktører og hendelser var skjev, med selektiv bruk av originalkilder eller gjennom feillesing», skriver de i bokens innledning.

Varsler erstatningssak etter Michelet-bok

– Jeg så ikke den komme, sier Michelet, som nå svarer med sin egen bok kalt «Tilsvar – svar på motboken til Hva visste hjemmefronten?».

– Viktig norsk krigshistorie

– Denne debatten har pågått i tre år og resultert i en bok mot en bok mot en bok. Hvordan vil du forklare denne konflikten til dem som ikke forstår hva dette egentlig handler om?

– Det pågår en hard strid akkurat nå om noe veldig viktig norsk krigshistorie. Nemlig om hjemmefronten gjorde alt den kunne for å redde jødene under krigen eller om den sviktet dem og viste dem en kald skulder, svarer Michelet.

Antisemittisme

Hun kritiserer Bruland og Tangestuen for å unnskylde og glatte over problematiske sider ved jødenes flukt i sitt arbeid, og sier spørsmålet om antisemittisme i det norske samfunnet på den tiden er kjernen i konflikten.

– Jeg mener det er veldig problematisk at to så profilerte Holocaust-forskere som Tangestuen og Bruland systematisk avviser at antijødiske fordommer spilte en rolle i motstandsbevegelsens respons i 1942.

– Egen gruppe

Hun trekker fram at det ble innført et betalingsprinsipp for norske jøder på flukt.

– Det var det, det er det ingen tvil om. Det er ingen annen gruppe som ble holdt kollektivt ansvarlig for sin egen flukt. Jødene ble sett på som en egen gruppe og ikke regnet som nordmenn, sier hun og legger til:

– Jeg mener det ikke er mulig å forstå dette uten å betrakte det i lys av antisemittiske forestillinger.

Holocaust-bok splitter det jødiske miljøet i Norge

Jødeparagrafen

Hun viser også til at ingen i hjemmefronten reagerte da jøder måtte registreres med en «J» i passet eller da jødeparagrafen ble gjeninnført.

– De så ikke på det som sitt anliggende. Jeg synes det er urimelig at forfatterne av motboken ikke går inn i diskusjonen i stedet for bare å avvise «Hva visste Hjemmefronten?» som feilaktig. Som om de sitter med en nøytral fasit for hva som er riktig som jeg ikke har forstått, sier Michelet til Dagen.

Se Bruland, Berglund og Tangestuen svar på kritikken fra Michelet i bunnen av denne saken.

– Skygger banen

Michelet sier hun har følt stor støtte fra det jødiske miljøet de siste årene.

– Jeg får mye diskre støtte og skjønner at folk synes det er vanskelig å ta stilling til en så komplisert diskusjon som jeg har gående med Bruland, Berglund og Tangestuen. Det er vanskelig å skjønne hvem som har rett. Den tonen de har valgt gjør også at de fleste skygger banen.

Lei ordet «Hjemmefronten»

For tiden er hele Michelets familie lei ordet «Hjemmefronten». Forfatteren legger ikke skjul på at det har vært krevende å stå i den pågående konflikten.

– Jeg går ikke i stykker på grunn av dette. Jeg er veldig seig. Det som jeg har gjort feil har det vært viktig for meg å beklage og rydde opp i, men jeg har hele tiden vært trygg på at jeg ikke har manipulert kildemateriale eller at boken er full av grove feil.

Oppvekst i Afrika

Michelet tror hennes engasjement for jødeforfølgelsen blant annet skyldes hennes oppvekst i Afrika.

– Mine foreldre var en del av antiapartheidbevegelsen og derfor bodde vi der i min barndom og tidlig ungdom.

Da familien Michelet skulle leie leilighet i Namibia i 1989 var hvem som kunne gå inn i huset et eget punkt i leiekontrakten.

– Mamma måtte signere på at «i denne boligen så får ikke negere, jøder eller blandingsankom bo». Det er sykt å tenke på. Hele landet var systematisk rasistisk.

Hun mener apartheid er som de nazistiske raselovene, bare i en afrikansk sammenheng.

– Det har gitt et slags perspektiv på de nazistiske raselovene fra en ung alder, sier hun.

Kollektiv i Oslo

Forfatteren kan ikke huske å ha lært noe om jødeforfølgelsen på skolen i oppveksten. Sitt første møte med Holocaust i Norge Hun fikk hun da hun i 2003 leste en bok om jødiske Kathe Lasnik. I boken skildres en 15 års gammel jentes liv før hun blir deportert og drept i Auschwitz.

Jødisk familie ble frastjålet 53.000 kroner

Mens hun leser innser Michelet at leiligheten og rommet hun bodde i første gang hun flyttet hjemmefra er det samme som tilhørte Lasnik i 1942.

– Der var tankevekkende at det ikke var noen ting i nærheten som vitnet om at det hadde skjedd et folkemord, sier hun.

Åpent felt

Michelet mener faren med konflikten mellom henne og de tre historikerne er at ingen tør å undersøke jødeforfølgelsen og det som skjedde nærmere.

– Det er ekstremt viktig å holde dette feltet åpent. Da jeg begynte å undersøke Holocaust forsto jeg ikke hvor lite forskermiljøet er. Det er veldig få mennesker som jobber med det på heltid som gjør at de ikke er vant til uenighet.

– Med respekt

– Du har tidligere nevnt at det har vært flere personangrep mot deg. Har du også drevet med personangrep mot Holocaust-forskerne?

– Nei, det har jeg helt bevisst holdt meg unna. Vi må behandle hverandre med respekt.

– Er det noe du tenker du gjort annerledes?

– Det er klart jeg har mange tanker om det. I ettertid tenker jeg særlig på det kapitlet om Carl Fredriksens Transport. Jeg burde ha gjort det til et eget bokprosjekt og en selvstendig undersøkelse. Det ville ha spart meg for noen feilskjær og gjort det enklere enn hvis alt kom på en gang.

Fordekte motiver

– Tror du at du og forfatterne av motboken en gang vil komme til enighet?

– Akkurat nå ser det dårlig ut, men jeg håper at vi kan få tilbake igjen den faglige diskusjonen.

Bruland, Berglund og Tangestuen har blitt forelagt all kritikken i denne saken. De svarer følgende i en e-post:

«Michelet fremstiller det her som om problemet er at forskningsfeltet «ikke er vant til uenighet», når denne saken i realiteten handler om at det er avslørt at hennes bok inneholder mange og alvorlige brudd på etterrettelig kildebruk. Michelets respons på kritikk i denne debatten har ofte vært å gå til motangrep – å tillegge de som er uenige med henne fordekte motiver og fremstille kritikk av seg selv som uvillighet til å gå inn i en materie».

– Stemplet oss med merkelapper

Forfatterne skriver videre at det vanskeliggjør den faglige debatten og bringer oppmerksomheten vekk fra det som faktisk diskuteres.

«Dessverre stiller ikke journalisten noen kritiske spørsmål til Michelet rundt påstandene mot oss. Vår bok er en nøktern gjennomgang helt uten spekulasjon i motiver og personkarakteristikker, og om en så rolig fremført kritikk skal karakteriseres som personangrep vil det umuliggjøre faglig kritikk. Selv har Michelet i utstrakt grad tillagt oss motiver og stemplet oss med merkelapper – som for eksempel å insinuere at vi ikke er «lojale» med jødene», skriver de og fortsetter:

«Forskningen på antisemittisme, Holocaust og ekskludering av norske jøder har pågått både før og under denne debatten, og HL-senteret har også annonsert at de skal bevilge enda mer oppmerksomhet til dette i årene som kommer. Det er ikke noe som tyder på at ingen skal tørre å undersøke dette temaet. De eneste tekstene som rammes av vår kritikk, er de som inneholder uetterrettelig kildebruk – og de har vi en felles interesse av at rettes opp i», skriver Bruland, Berglund og Tangestuen.