Konflikten i Norges Samemisjon
De siste månedene har uroen i Norges Samemisjon kommet tydelig til uttrykk her i avisen. Forhåpentligvis har mange av oss lært mer om en organisasjon ikke alle kjente like godt til fra før.
Onsdag var det omsider mulig å gjennomføre det rådsmøtet som skulle ha funnet sted i mars. Det endte med at et klart flertall sluttet seg til landsstyrets forslag om å slå sammen Samemisjonen og Misjon Sarepta. Egentlig skulle det være landsmøte i Alta i juli. Nå må misjonsfolket vente til begynnelsen av oktober før de møtes, men da skal de ta stilling til Samemisjonens fremtid.
De siste månedenes debatt er interessant på flere plan. En ting er at de som engasjerer seg offentlig i en sak ikke nødvendigvis utgjør et representativt utvalg av den totale medlemsmassen i den aktuelle organisasjonen.
Annonse
Sånn er det mange ganger. I dette tilfellet har landsstyret måttet tåle nokså skarp kritikk fordi de etter noens mening overlater Samemisjonens verdier til Sarepta. Dette er en relativt nystartet misjonsorganisasjon med både andre satsingsområder og en annen organisasjonsform enn den som ble initiert fra bispekontoret i Tromsø av biskop Johannes Nilssøn Skaar en februardag i 1888.
På det meste hadde Samemisjonen omkring 2.500 foreninger rundt i landet på 1950-tallet. Nå er tallet knapt 20. Det er en voldsom nedgang. I tillegg har Samemisjonen ifølge organisasjonens egne tall tapt til sammen nesten 80 millioner kroner på denne siden av 2000-tallet. Det sier seg selv at dagens driftsmodell ikke er bærekraftig. Men hva skal man da gjøre?
En annen side ved saken er at konflikten går langs flere linjer samtidig. Man er uenige om organisasjonsform. Noen frykter nok at selve misjonskallet overfor den samiske befolkningen kan bli skadelidende ved en sammenslåing med Sarepta. Men så er det også et spørsmål om hva slags teologisk profil Samemisjonen skal ha.
Jon Teigen, som er styreleder i Møre og Romsdal krets, har tatt til orde for å frigjøre Samemisjonen noe mer fra den læstadianske bevegelsen. Han mener en slik løsrivelse vil gjøre Samemisjonen bedre i stand til å utføre sitt oppdrag, formodentlig fordi den samiske befolkningen anno 2020 er mindre knyttet til læstadianismen enn det som var tilfellet tidligere.
«Når en leser intervjuet med kretsleder Jon Teigen i Møre og Romsdal krets kjenner en igjen gufset fra fornorskningstidens periode, men forkledd i nye klær», svarte nylig avgått daglig leder Roald Gundersen til Teigens uttalelser. Dermed forstår vi at uenigheten også har en dypere linje enn det som handler om penger og ytre strukturer.
En ting er det kulturelle aspektet. Ingen vet nøyaktig hvor mange samer som bor i Norge. Ifølge faktisk.no varierer anslagene mellom 50.000 og 80.000. Antakelig behersker langt fra alle disse samisk språk. I Sametingets valgmanntall er drøyt 18.000 personer oppført. Tromsø er den kommunen i Norge med flest av disse 18.000 registrert. Kautokeino og Karasjok er de byene hvor den høyeste andelen av befolkningen er registrert i det samme manntallet.
I mars kunne vi her i avisen også lese et innlegg av Heidi Frich Andersen. Hun er nå sokneprest i Sømna, og var tidligere sokneprest i Tysfjord. Hun spurte om Samemisjonen i Norge overhodet har en fremtid. Etter å ha bodd og arbeidet i knappe ti år i Tysfjord, som er et kjerneområde for den lulesamiske befolkningen, har hun lagt merke til den relativt omfattende kristne virksomheten som finnes i disse områdene. «Selv om det ikke foreligger noen dokumentasjon, er det sannsynlig at kristen tro står sterkere blant etniske samer enn i en norsk gjennomsnittsbefolkning», mente hun.
Det er en kjensgjerning at Samemisjonen har mye av sin virksomhet i Norges nordligste områder. Samtidig kommer mye av inntekten fra misjonsvenner i Rogaland. I tillegg plasserer Samemisjonen seg blant de tydeligst konservative i det lutherske landskapet. Det har medvirket til at det var nettopp Sarepta landsstyret gikk inn for å samarbeide med. Jon Teigens anliggende er antakelig at denne profilen hindrer snarere enn den fremmer Samemisjonens oppdrag overfor den samiske befolkningen. Men der er meningene sterkt delte.
Annonse
Den læstadianske bevegelsen har røtter tilbake til vekkelsesforkynneren Lars Levi Læstadius som opererte på første halvdel av 1800-tallet. For mange kristne i den samiske befolkningen har tilknytningen til læstadianismen vært viktig. Men slett ikke blant alle. Samtidig har det skjedd en forsiktig tilnærming mellom læstadianske miljøer og andre kristne miljøer de senere årene. Denne skjøre prosessen ønsker både Samemisjonen og andre kristne aktører å ta vare på, snarere enn å skade.
Vanligvis vil et klart flertall i rådsmøtet tilsi at det også blir flertall på landsmøtet for det forslaget som landsstyret anbefaler. Hva som skjer i Alta i oktober er det ingen av oss gitt å vite. Den indre uenigheten er kompleks. Konfliktlinjene er kryssende. Samemisjonen ble etablert på den samme tiden som mange andre både misjonsorganisasjoner og frikirkesamfunn ble etablert her i landet, i løpet av de siste tiårene av 1800-tallet.
Den situasjonen Samemisjonen befinner seg i nå, illustrerer også noen av de valgene som større organisasjoner og sammenhenger kan stå overfor i årene som kommer. Det gjør situasjonen i Samemisjonen interessant og smertefull på flere nivå. Her trengs det både solid åndelig forankring og et visjonært blikk. Misjonen har alltid blikket mot fremtiden, ja, mot evigheten.
