Konspirasjonene styrer i Midtøsten
Konspirasjonsteorier er viktige for å forstå tenkesett og motivasjoner i mange konflikter, ikke minst i Midtøsten.
De bestemmer fiendebilder og fobier, hat og helter. De gir en følelse av mening og sammenheng, og å være på den gode siden. Det snakkes ofte om at konfliktene påvirkes av religion, men mindre om at konspirasjonsteorier kan fungere som religion.
Anne Birgitta Nilsen skrev nylig i Aftenposten om hatprat som motiverer til ekstremisme. Hun er bekymret over at hatpraten knyttet til den angivelige Islamske Stat skaper og forsterker fiendtlighet og tilbaketrekning fra det vestlige samfunn. I stedet for fornuftsresonnementer, bestemmer følelsene. Det stimuleres ikke til utdannelse, analyse og refleksjon. I en dysfunksjonell appell til rettferdighet og respekt søker man handling og hevn. I stedet for å se de mange positive sidene ved vestlige samfunn, rettes tunnelsynet mot noen negative sider.
Annonse
Sentralt i dette er konspirasjonsteorien om at Vesten vil utrydde muslimene og knekke islam. Man spiller på myten om korstogene som et historisk traume for muslimer og trekker forbindelseslinjer til kolonitiden og invasjonen av Irak og Afghanistan. Mens det i realiteten burde vært Vesten som var traumatisert etter muslimske herskeres omfattende erobringskriger i tusen år fra 600-tallet. Korstogene var langt på vei en effekt av ustabiliteten og frykten tyrkiske erobringer i Midtøsten skapte på 1000-tallet. Det var imidlertid muslimene som gikk seirende ut av dem. Ottomanerne understreket islams overlegenhet ved å innta Konstantinopel. Det var først på attenhundretallet, da muslimske ledere for alvor begynte å føle seg underlegne og traumatiserte, at korstogene fikk plass i retorikken, i dragsuget fra vestlige forfatteres romantisering av islamsk middelalder og svartmaling av den kristne.
Når også vestlige politikere og skribenter ser korstogene som uttrykk for imperialisme, er det ikke underlig om muslimer kan bruke vinklingen for å fremstå som ofre som fortjener respekt og gehør. Men tolkningsfilteret er altså basert på moderne feiltolkninger av kolonialiseringen og senere kriger mot Irak og Afghanistan som «korstog». Det er blitt en meningsgivende fortelling som samler misfornøyde og aggressive individer mot Vesten som en felles fiende. Siden Vesten gikk til krig mot islam, må islam gå til krig mot Vesten og vestlige verdier. Ekstreme muslimer fremmer en fortolkning av jihad som ikke bare en indre kamp mot onde tilbøyeligheter, men som hellig krig.
Muligens står bare en konspirasjonsteori sterkere: At jødene står bak. Det er ikke tilfeldig at Hamas-charteret legger så mye vekt på Sions Vises Protokoller som for over hundre år siden etablerte grunntrekkene vi ser også i dagens Israels-debatt, fra «jødenes mediemakt» til at de styrer via hemmelige samfunn som Frimurerne. Disse har som mål å tilintetgjøre islam. De undergraver samvittighet og samfunn og vil ta over verdensherredømmet. For deltakere som tror på jødenes spill bak kulissene, var demonstrasjonen mot IS i forrige uke ikke så mye en demonstrasjon mot ekstremistisk islam, som mot «sionistene» som angivelig sponser deres grusomheter i Irak og Syria.
Skal vi motvirke hatpraten, må vi kjenne den igjen. Det er ingen grunn til å nøre opp under hatet med tvilsom eller usikker historiefremstilling, enten det er om korstog, jødisk eller Israelsk historie.
