Koronatidens skjulte velsignelser

Tautra Mariakloster befinner seg midt i Trondheimsfjorden, på en liten øy som kalles Tautra. I middelalderen fantes det et munkekloster på øya. Dette ble avviklet rundt reformasjonen og ligger nå i ruiner.

Men for litt over 20 år siden flyttet syv nonner fra Iowa, USA til Tautra. Bare syv år senere stod det nåværende klosterbygget ferdigstilt.

Tre klosterledere

Ved inngangen til klosteret står tre smilende kvinner i nonneantrekk . Deres fulle navn er Brigitte Pinot, Rosemary Duncan og Gilchrist Lavigne, men de foretrekker å bli tiltalt som ”søster” og med fornavn.

Søstrene Rosemary og Gilchrist er av Mariaklosterets grunnleggere og har begge vært ledere av klosterfellesskapet, såkalte priorinner. Deres noe yngre etterfølger søster Brigitte er den nåværende priorinnen og flyttet til Tautra fra et belgisk kloster i 2015.

– Hvordan er det å lede et nonnefelleskap?

En lattermild søster Gilchrist tar ordet:

– Det er ikke lett, kan jeg fortelle deg.

– Åh, det er da ikke så vanskelig, repliserer søster Brigitte raskt.

Alle ler hjertelig før søster Gilchrist fortsetter:

– En vakker side av å være overhode, er muligheten til å bli kjent med folk fra innsiden. Man kan se et menneskes oppførsel utenifra og konkludere med at personen er sånn og sånn. Men så finner man ut av hva personen strever med og innser at hun kanskje har blitt påført dype sår tidligere. Å få lov til å følge noen på deres indre reise er en stor nåde.

Evangeliske verdier

Søster Rosemary sier at alle nonnene deler de samme evangeliske verdiene, men at de vekter dem ulikt.

– Noen kan være helt overbevist om verdien av stillhet, som er en forutsetning for et kontemplativt liv. Men dette kan fort gå på bekostning av nestekjærlighet. Andre kan være så opphengt i nestekjærlighet at de ikke bryr seg stort om stillhet.

– En persons styrke er en annens svakhet, legger søster Gilchrist til.

– Vi blir et godt fellesskap når vi utfyller hverandre.

Tautra ligger i Frosta kommune. Denne kommunen ble hardt rammet av koronaepidemien, og var den første i landet til å stenge grensene. Som følge av det måtte også klosteret stenge dørene for alle besøkende og har gradvis begynt å åpne igjen.

Søster Gilchrist roser ordføreren og kommunelegen for deres framsynthet, men innrømmer at nonnene savnet gjestene som vanligvis besøker klosteret. Mennesker kommer fra inn- og utland for å delta i tidebønnene og for å motta åndelig veiledning.

Skjulte velsignelser

Klosterlivet er ofte kjent for å være stille og isolert fra omverdenen. De restriktive korona-tiltakene gav resten av verden en smakebit av klostertilværelsen, hvordan opplevde dere pandemien i klosteret?

– Isolasjon er en av verdiene som opphøyes innenfor klosterlivet. Vi merket derfor ikke den store forskjellen i det daglige, men på et åndelig plan var situasjonen til gavn for oss, sier priorinne Brigitte.

– Vi har i større grad innsett at vi er sårbare og trenger Guds hjelp, legger søster Rosemary til.

Nonnene er likevel enige om at Gud kan ha brukt situasjonen til flere gode ting, og at det er viktig at man ser etter de lyse sidene.

Søster Rosemary trekker frem færre flyreiser og mindre forurensning som et eksempel.

– Jeg har hørt at planeten allerede har begynt å helbredes som en konsekvens av nedstengningene, det er en velsignelse. Folk har begynt å innse at de ikke trenger å reise så mye. De spør seg kanskje: hva løper vi fra?

Hun tenker også på alle kvinnene som ble værende hjemme med familiene sine, og mener det er en stor velsignelse at pandemien har ført dem sammen.

– Dette kan selvsagt også komme med utfordringer, men familiene har fått muligheten til å bli bedre kjent og setter forhåpentligvis mer pris på hverandre.

Søster Gilchrist er imponert av måten sivilsamfunnet har håndtert korona-pandemien og mener situasjonen har fått frem det beste i oss.

– Det var mange som lånte ut leiligheten til helsepersonell, fraktet matvarer til de som satt i karantene og lignende. Før dette ble det alltid sagt at folk kom til å krangle om ressurser og plass dersom verden stod ovenfor en global katastrofe. Sånn gikk det heldigvis ikke, det var det motsatte som skjedde.

Forsoning

Søster Rosemary trekker frem den pågående diskusjonen om rasisme, som preger nyhetsbildet internasjonalt. Hun tror ikke det er tilfeldig at denne diskusjonen inntreffer samtidig som at folk er frustrerte over å være i karantene.

– Hvordan kan kirken møte denne diskusjonen på best mulig måte?

– Ved å integrere kirkens verdier i handlingene våre. Vi kan si at vi ikke er forhåndsdømmende, men bedrar vi dem noen ganger med beslutningene våre? spør søster Rosemary retorisk.

– I koronatiden har jeg bedt mye om at Guds nåde skal hjelpe folk med å forbedre forholdene til seg selv og sin neste. Slik at de kan se dagliglivets realiteter gjennom andres øyne, sier priorinnen.

– På en måte tror jeg at det hjelper verden. Jeg tror ikke det er noe vi gjør her inne som ikke påvirker verden utenfor. Så når vi i klosteret setter våre forskjeller til side og forsoner oss med hverandre, fremmer vi enhet i verden, sier søster Gilchrist.