Kraften i å synge sammen
Kristne bør snakke mer om hva som er skjedd med forsamlingssangen.
Hvor samstemte er vi hvis vi ikke kan stemme i de samme sangene? Spørsmålet melder seg som en etterklang av gårsdagens intervju i Dagen med kirkemusiker og musikklærer Jostein Myklebust. Han etterlyser bevissthet om fellesskapsdimensjonen som ligger i forsamlingssangen. Det er en utfordring vi hilser velkommen og håper flere vil ta inn over seg.
Her rører vi ved noe som både er følsomt og viktig. Sang og musikk betyr svært mye for mange, ikke minst for mange kristne. Fellessangen er et særtrekk for kristendommen sammenliknet med de andre verdensreligionene. Når troende løfter stemmene sammen, er det både en mektig erfaring av enhet og et sterkt vitnesbyrd om den kristne tro. Sannhet og skjønnhet finner hverandre. Vi opphøyer Guds navn og oppbygges selv i vår felles tro på ham. Derfor er dette noe vi bør ta på dypt alvor - og gå inn i med stor glede. Knapt noe kan være så oppmuntrende, trøstende og gledesfylt som felles musikk til Guds ære. «Når vi gjennom salmer og hymner ber til Gud, vil ordene feste seg i hjertet», mente reformatoren Martin Luther. Han satte musikken svært høyt, spilte selv lutt og fløyte, og var opptatt av at hele menighetene skulle synge sammen.
Annonse
Fellesskapsdimensjonen i sangen og musikken blir satt under press når vi gjennomgår så raske kulturelle endringer som i dag. Vi lever i en kultur som dyrker det nye og glemmer det gamle. Populærmusikkens vesen er at det kommer nye trender og hits som varer en stund, men raskt blir erstattet av andre.
Vi mener ikke at alt gammelt er godt og at alt nytt er dårlig. Også nyere musikkuttrykk har kvaliteter som det er verdt å utforske. Musikalsk bredde er positivt. Men det er vesentlig at vi bruker og lærer sanger som kan samle forsamlingen, på tvers av alder og livssituasjon. Det handler også om at de skal kunne følge oss gjennom livet. Vi vet ikke hva vi vil møte, men kan være sikre på at det blir motbakker og tøffe tak. Mange har opplevd velsignelsen som ligger i å kunne sanger som har vært til trøst og hjelp for andre kristne, og som vi kan vende tilbake til i livets strid. Som generalsekretær Erik Furnes spurte da han snakket om temaet under Indremisjonsforbundets lederkonferanse: Hvilke sanger skal mine barn synge for meg hvis jeg blir dement?
Som Jostein Myklebust er inne på, ligger noe av poenget nettopp i at vi synger for hverandre. Det dreier seg ikke om å være et passivt publikum som blir imponert over noen som står på scenen. Det dreier seg heller ikke om å søke en individuell åndelig opplevelse, selv om slike er verdifulle. Når vi hører hverandre synge, gir det en helt annen dimensjon til sangen - og løfter oss fra oss selv om mot Gud.
Den amerikanske forfatteren Andy Crouch påpeker at musikk i dag lett blir dominert av digitale innspillinger og forsterkede framføringer som fjerner oss fra det dynamiske og kraftfulle som ligger i felles sang. Sang er nemlig noe av det mest komplekse mennesket kan gjøre - det involverer hele oss - og samtidig er det så enkelt at alle kan være med.
I en av sine bøker spår C. S. Lewis at det i himmelen bare blir stillhet og musikk. Støyen skal være historie. Musikken er slik sett en forsmak på himmelen. Da er det verdt å bruke tid og krefter på at denne forsmaken blir god, at den samsvarer med Guds hensikt slik vi leser om den i Bibelen - og at den dermed favner hele fellesskapet.
