Kraftig økning av askespredning

– For noen er askespredning en verdig gravplass som et alternativ til en gravlund, sier Ida Marie Høeg til Dagen. Hun er professor i religionssosiologi ved Universitetet i Agder.

Tall som Dagen har innhentet fra alle landets fylkesmenn viser at det er Vestfold som har flest innvilgninger, mens det er færrest i Finnmark. (Se faktaboks til høyre på siden).

– Ikke overrasket

– Fenomenet er blitt bedre kjent, ikke minst på grunn av medieoppmerksomheten det har fått, sier professoren.

Hun viser til at også i Norge er askespredning blitt mindre kontroversielt.

– Kremasjon var lenge omstridt blant religiøse. Dette gjenspeiler seg også i bibelbeltet når det gjelder tall på kremasjoner og askespredning, mener Ida Marie Høeg.

Fordobling i Agder-fylkene

– Men tallene for innvilgede askespredninger i Aust- og Vest-Agder viser det nesten ble en fordobling i fjor fra 55 til 101. Hva er din kommentar til det?

– Dette er veldig interessant, og trolig er holdningene i ferd med å endre seg i retning av et mer positivt syn på askespredning, svarer hun.

Den norske kirke snudde

Den norske kirke var kritisk da det i 1996 ble lovlig å spre asken etter avdøde personer i Norge. Ordningen ble fra kirkelig hold ansett som en hinduistisk gravferdsform.

Kirkemøtet i 2012 vedtok imidlertid å tillate kirkelig deltagelse i gravferder som resulterte i askespredning, men samtidig gi prester mulighet til å reservere seg.

I forkant uttalte Bispemøtet at de var «av den oppfatning at det ikke er læremessig grunnlag for å avvise kirkelig gravferd som etterfølges av askespredning. Det er heller ikke læremessig nødvendig å avvise kirkelig medvirkning ved selve askespredningen.»

Hinduistisk skikk

Professor Ida Marie Høeg peker på at askespredning er en hinduistisk tradisjon, der det er krav av kremering av de døde. Denne skikken er i ferd med å vinne oppslutning i det moderne Europa. Ikke minst skjer dette på grunn av inspirasjon fra amerikansk kultur, hvor mange velger askespredning fordi kistegrav og gravplass ofte er kostbart.

– Uavhengig av religiøst ståsted opplever en del nordmenn askespredning som en fin måte å ta et siste farvel på, og at naturen er en verdig gravplass, påpeker forskeren.

– Vi ser i dag at bisettelser med kremering er utbredt også i kirkelig sammenheng. Da kan etterlatte som ønsker det, velge sted for å spre asken som var viktig for avdøde, og utføre et ritual de har laget selv, sier Ida Marie Høeg.

Større etterspørsel

Lars Erik Svanholm er leder i Svanholm Begravelsesbyrå, og han merker større etterspørsel etter askespredning de siste årene.

– Jeg tror dette har mye å gjøre med endringer i samfunnet. Flere ønsker ikke å ha ansvar for å stelle et gravsted, og ikke få sier til sine pårørende at når de dør, ønsker de at deres aske skal spres, sier Svanholm.

Når det gjelder om regelverket for askespredning er for strengt i dag, så mener han både ja og nei.

– Det er fint med restriksjoner, for folk som er i sorg tenker ikke alltid konstruktivt, sier han.

Askespredning på Lerkendal

Svanholm viser til et eksempel der noen ønsket å spre asken på Lerkendal stadion fordi avdøde var så glad i Rosenborg.

– De fikk avslag og søkte på nytt om å få spre asken på fjellet. De spredte likevel asken på Lerkendal. Men året etter ble det skiftet grasdekke på banen, og dermed forsvant asken etter faren, forteller Lars Erik Svanholm.

Samtidig mener han at det burde bli lettere å få tillatelse til å foreta askespredning i en elv eller ved hytta uten at dette ble støtende for noen.

– Positivt

Human-Etisk Forbund mener det er positivt at flere pårørende ønsker askespredning, hvis dette er en følge av at flere kjenner til og vil benytte alternativene når det gjelder ulike typer seremonier og handlinger i forbindelse med et dødsfall.

– Alle pårørende kan søke om askespredning når de ønsker å gjennomføre det på en verdig måte og i tråd med avdødes ønsker. For mange kan det være godt å etterkomme avdødes ønske på dette området, sier seremonisjef Lene Mürer i Human-Etisk Forbund.

Hun viser til at askespredning skjer i de fleste tilfeller i privat regi, hvor de nærmeste pårørende selv skaper en eller annen form for minnestund når asken spres.