– Krevende å drive sykehus for fattige

Hope og familien var ute som misjonærer for Santalmisjonen på 80-tallet. Den gang ble sykehuset i Sylhet finansiert med norske midler. Fra 1994 har det imidlertid vært drevet av nasjonale, med noe støtte fra utlandet, men ingen norske har hatt lengre engasjement ved sykehuset de siste 18 årene.

Krevende

Hope sier at det er krevende for et fattig land som Bangladesh å drive et godt fattigdomsorientert sykehus kun basert på pasientbehandling.

– Ingen sykehus, sikkert ikke i Norge heller, kan drives for fattige uten ekstern støtte.

Sykehuset i Sylhet får riktig nok inn noen midler fra «de litt rikere» i samfunnet, ifølge Hope. men han tror de trenger ekstern hjelp hvis de skal nå de fattigste.

– Klare målsettinger må til for å nå dem, og kanskje også en tydelig definisjon av hvem de er: for eksempel dagarbeidere, tehagearbeidere, landløse og barn under fem år, sier Hope.

Fra egen lomme

Da han arbeidet ved sykehuset hendte det noen ganger at han betalte fra egen lomme, eller fant en løsning for de fattige. Da Koinonia tok over driften, innførte de en ordning der de rike fikk eget rom med toalett.

– Det ble gjort for å tiltrekke seg de rike, for at de igjen kunne finansiere de fattige, forklarer han.

Hope mener at situasjonen i Sylhet aktualiserer en viktig utfordring i deler av verden: Hvordan skal vi hjelpe de fattige uten eksterne støtteordninger?

På besøk

Selv har han besøkt sykehuset i Sylhet jevnlig de siste årene.

– Jeg er der bare på besøk, og opplever ikke at jeg legitimerer måten det drives på. Som lege har jeg heller ikke fått være med i prosessen rundt de gravide, noe som tyder på at ledelsen har noe å skjule. De som eier sykehuset må forstå at sykehusdrift aldri er en inntektskilde, understreker han.

Hope har tatt opp situasjonen flere ganger med lederne for Koinonia i Dhaka.

– Jeg har oppmuntret dem til å finne givere som kan støtte sykehuset, opplyser han.

Normisjon kjente ikke til konfliktene ved sykehuset

Misjonærer opplevde seg uønsket