KrF har større utfordringer enn PDK og Sentrum

I disse dager begynner vi for alvor å se konturene av hvordan Kristelig Folkepartis nye stortingsgruppe kan komme til å se ut etter valget neste høst.

Det er nokså sikkert at partiet blir representert på Stortinget også etter valget i 2021, men risikoen for at det blir en liten gruppe med et par-tre representanter er høyst reell.

Ifølge nettstedet Pollofpolls har partiet snarere beveget seg like under enn like over sperregrensen i lang tid nå.

Men det eneste som egentlig betyr noe er hva valgresultatet viser i september neste år. Spørsmålet nå er hvor stor mobiliseringskraft som finnes.

Det kan virke nærsynt å konsentrere så mye oppmerksomhet om et parti som beveger seg like over og like under sperregrensen.

Men blant landets aktive kirkegjengere har Kristelig Folkeparti rent flertall, ifølge undersøkelsen Dagen presenterte tidligere i år. For denne befolkningsgruppen er det derfor viktig hva som skjer med KrF.

Her er noen glimt fra nominasjonsprosessene med de mest kjente kandidatene. Felles for flere av dem er at de antakelig vil være avhengig av utjevningsmandater. Fordelingen av disse er nærmest umulig å spå på forhånd.

I Troms og Finnmark er det allerede avgjort at fylkesleder og lokalpolitiker i Hammerfest, Truls Olufsen-Mehus, skal toppe listene i begge valgkretsene. Det er 15 år siden sist KrF var representert i Troms eller Finnmark.

Men Olufsen-Mehus har våget å tone flagg i flere omstridte saker, også med kritikk av Pride-bevegelsen. Det kan nok gi ham en del støtte, men også motstand.

I Nordland stiller partiet sterkt med både nestleder Ingelin Noresjø og KrFU-leder Edel-Marie Haukland på listen. Det er nærmest for en topptung liste å regne, sett med KrF-øyne. Men Nordland KrF har ikke vært representert på Stortinget siden 2013.

Trøndelag KrF innstiller Øyvind Håbrekke på topp både i nord og sør. Det var et stort tap for Kristelig Folkeparti da han falt ut av Stortinget ved valget i 2013. Han er en av de ideologisk mest kompetente politikerne KrF har hatt på lenge. I dag er han faglig leder i tankesmien Skaperkraft.

I hovedstaden mistet KrF mandatet sitt i 2017. Nå er håpet at Espen Andreas Hasle, som er utdannet prest og har ledet Normisjons barne- og ungdomsavdeling Acta, skal lede Oslo KrF tilbake på Stortinget.

Ifølge ifølge Aftenpostens Oslo-måling fra denne uken ligger oppslutningen på 1,7 prosent. Men Hasle, som også er spaltist her i avisen, er en politiker med naturlig inngang i mange miljøer.

I Sogn og Fjordane er sittende representant Tore Storehaug innstilt som toppkandidat. Et hakk lenger sør skjer det et markant skifte ved at Knut Arild Hareide ikke stiller til valg. Men han blir etterfulgt av Dag-Inge Ulstein, som må være en av partiets mest populære politikere.

Olaug Bollestad sitter på det som trolig er KrFs sikreste mandat, nemlig førstemandatet i Rogaland. Hun blir ganske sikkert å se i Stortinget også etter 2021. I Agder kommer partileder Kjell Ingolf Ropstad til å toppe listene både i øst og vest.

Også dette mandatet er forbundet med en viss usikkerhet. Men spenningen er først og fremst knyttet til om andremandatet går til Hans Fr. Grøvan eller Jorunn Gleditsch Lossius.

Når vi ser på hvem som ikke tar gjenvalg og hvem som står på listene kan vi ikke unngå å tenke tilbake på det ekstraordinære landsmøtet i 2018. Vi kan ikke vite hva som ville ha skjedd hvis utfallet hadde blitt annerledes.

I historisk lys blir spørsmålet om det i realiteten var en partisplittelse som fant sted den skjebnesvangre novemberdagen.

Det fantes ikke noe lykkelig scenario. Om flertallet hadde vippet motsatt vei ville fortsatt mange i partiet vært dypt urolige over den valgte kursen.

Kristelig Folkeparti er avhengig av å være en koalisjon av ulike fløyer. Nå er det nettopp denne koalisjonen som virker vanskelig å samle.

Partiet risikerer avskalling både til høyre og til venstre, til henholdsvis Partiet De Kristne og til Sentrum. Men når sistnevnte så langt har strevd med å samle inn 1.000 av de nødvendige 5.000 underskriftene for å kunne stille lister, forteller det noe.

Høsten 2018 ble det en snakkis blant Hareides støttespillere at man i løpet av kort tid fikk 2.500 nye medlemmer. Men det tallet er for alvor først interessant hvis det kan omsettes i ti ganger så mange velgere.

Slik er det også for Sentrum. Også om de når 5.000 underskrifter er det lang vei derfra til å utgjøre noen virkelig politisk kraft. En ting er å ha sympatisører, noe annet er å ha velgere.

Om denne situasjonen hadde oppstått for 20 år siden eller før, kunne man spørre hvor det kristne samfunnsengasjementet - i KrFs tradisjonelle støpning - ville ta veien om partiet ikke fantes. I dag er spørsmålet heller om dette engasjementet i praksis forsvinner fra Stortinget.

Da snakker vi ikke om kristent nærvær i politikken som sådan, men om den distinkte profilen som KrF har hatt. KrFs største problemer ikke de relativt få som stemmer PDK eller som kan komme til å stemme på Sentrum. Et langt større problem er de mange som går over til andre partier eller som blir passive.

Derfor er utfordringen ikke først og fremst å bremse overgangene til PDK eller Sentrum. Utfordringen er snarere å utmeisle en politikk som kan appellere til ikke minst yngre velgergrupper med sans for KrFs verdigrunnlag.

De velgerne finnes, men de har nok andre forventninger til partiet enn deres besteforeldre hadde.