KrF var ikke kristenledernes idé
Kristelig Folkeparti var omstridt allerede før partiet ble stiftet i 1933. Datidens kristenledere var stort sett enten avventende eller avvisende til tanken om et eget kristent parti.
På mandag så vi NRK-kommentator Magnus Takvam rapportere i Dagsrevyen fra Bergens Indremisjons forsamlingslokale Betlehem i Bergen. På veggen bak ham stod det kjente bibelordet fra profeten Jeremia: «Land, land, land, hør Herrens ord!»
Åstedet for et medlemsmøte i KrF kunne knapt ha vært bedre. For det var nettopp i bedehusmiljø i og rundt Bergen at Kristelig Folkeparti ble født i 1933. Selve stiftelsen fant sted i lokalene til Bibelskolen i Bergen, i et bygg som ikke finnes mer. Drøyt 20 mennesker var til stede.
De var ikke der fordi de hadde forhandlet seg frem til enighet om et politisk program. De var samlet fordi de var opprørt over at kristenfolket ikke hadde fått god nok representasjon på Hordaland Venstres liste.
Kristen bevegelse
Primært var det ikke noe nytt parti de ønsket seg. Aller helst ville de ha utviklet en kristen bevegelse på tvers av partiene. Daværende Dagen-redaktør Johannes Lavik var den en del ville ha øverst på valglisten. Han avsto fordi han fant et slikt verv uforenlig med redaktørgjerningen.
Men Lavik skrev engasjert om Kristelig Folkeparti, og det har samtlige Dagen-redaktører også gjort etter ham. Lavik var opptatt av den personlige tilliten til de aktuelle politikerne, og skrev at «Mændene er av større betydning enn partiprogrammerne».
Allerede her ser vi noe av den politiske dynamikken som fortsatt gjør seg gjeldende i dagens KrF. For partiet består av mennesker med ulik tilhørighet på høyre/venstre-aksen.
Det er ikke felles ståsted i økonomisk politikk som har ført dem sammen. Partiets distinkte kristne identitet var kanskje enda tydeligere mens bekjennelsesparagrafen stod ved lag, men den finnes der fortsatt. Ideen var først og fremst å få kristne mennesker på Stortinget.
Nils Lavik
Men da de gikk til avstemning, ble resultatet enstemmig tilslutning. «Det kjentest som å stå på heilag grunn. Ein fekk ei sterk kjensle at dette var ei Guds styring. Ei ny tid i norsk politikk tok med dette til, og me kjende vist alle både ansvar og alvor.»
En annen av de tilstedeværende, Johannes Aksnes-Øystese, skrev at «Det vart eit bønnemøte med rop til Gud om visdom og klårleik til å handla etter hans vilje.»
For øvrig var visstnok et av de foreslåtte navnene på det nye partiet «Noregs Kristelege Arbeidarparti». Det sier også noe om partiets profil.
Men først og fremst er det to andre momenter vi kan legge merke til i beskrivelsene Kristian Helland gjengir. Det ene er den dype uroen, alvoret, ja, nærmest ærefrykten som ser ut til å ha preget forsamlingen.
De var ikke naive når det gjaldt motstanden de kom til å møte. De visste at KrF ville være et kontroversielt parti. Men de satset likevel. Det andre momentet er den frimodighet de legger for dagen knyttet til Guds velvilje.
I vår tid er det nok færre som ville våge å hevde at man gjør Guds vilje ved etableringen av et nytt politisk parti. Men det gjør likevel et visst inntrykk å lese om motet de viste den gangen.
«Tru og makt»
I dag har vi på den ene siden det mer radikale kristne høyre. Men vi har også på motsatt side faren for en kristelig bevegelse som fremstår tannløs i møte med vår egen samtid. For et kristelig folkeparti vil være omstridt. Noen kommer til å bli provosert. Noen kommer til å bli såret.
I boken «Tru og makt» (2008), som handler om KrFs historie fra 1933 og frem til 2008, problematiserer den nå avdøde forfatteren Kåre Olav Solhjell det at lekfolk med primær tilhørighet til det nåværende Misjonssambandet og Indremisjonsforbundet mer eller mindre påberopte seg å representere «kristenfolket».
KrF-pionerene hevdet aldri å representere alle kristne, og daværende Dagen-redaktør Johannes Lavik understreket at det også fantes gode kristne i andre parti. Men både partinavnet og selve etableringen av KrF skapte et spenningsforhold her som varer ved også i dag.
Støtte til Hareide
KrF-leder Knut Arild Hareide har med sitt råd til landsstyret kastet partiet inn i en prosess som kan få stor betydning for både partiet og landet. Tidligere har Hareide blitt anklaget for å være utydelig. Nå kan han neppe anklages for å mangle politisk mot.
Og han har satset mye. Forslaget han har fremmet kan føre Kristelig Folkeparti inn i en historisk ny situasjon. Og den første responsen fra partiapparatet, både hans egne nestledere, stortingsgruppen, sentralstyret og lokale og regionale tillitsvalgte, tydet på at Hareide ville stå foran noen krevende uker.
Men partiveteraner som Ingebrigt Sørfonn, Ingmar Ljones og Kristian Helland var tidlig ute med mer eller mindre tydelig tilslutning til Hareides råd. Ingen kan hevde at disse tre ikke representerer grasroten i Kristelig Folkeparti.
Kristen-Norge
For å forstå KrF må man ha et visst kjennskap til Kristen-Norge. Men det er også et nyttig å være klar over at partiet helt fra begynnelsen også var en omstridt størrelse nettopp i Kristen-Norge. Blant kristne ledere var mange negative til tanken om et eget kristent parti.
Heller ikke Dagen-redaktør Johannes Lavik var i utgangspunktet særlig begeistret for Kristelig Folkeparti. Men han endret etter hvert mening. Dagen stammer fra de samme miljøene som Kristelig Folkeparti, men er 14 år eldre.
Samtidig som avisen har vært partipolitisk uavhengig, har det hele tiden vært nære bånd mellom Dagen og KrF. Derfor kan det være interessant i seg selv å se nærmere på hvordan Dagen analyserte situasjonen den gangen.
KrF i Sarpsborg
De første gangene ordene «kristelig» og «folkeparti» opptrer sammen i Dagen er i november 1919, bare noen måneder etter avisens første utgivelse. Denne gangen er det snakk om et lokalt initiativ i Sarpsborg. Professor Absalon Taranger talte om «de kristnes ansvar for vårt folk», og viste til Jesu egne ord om at «dere er verdens lys».
Han pekte på at «saltet bevarer mot forråtnelse. Slik skal de kristne være samfunnets bevarende makt. De skal lyse med sitt liv, sine gjerninger». For: «Det er kun Gudsfrykt som kan holde samfunnet oppe.»
Han uttrykte sin glede over at det fantes et kristelig folkeparti i Sarpsborg, og sa han skulle ønske at slike partier fantes over hele landet, for: «det er jo i politikken at alt samfunnslivs retning blir bestemt.» Det var med andre ord ingen tvil om at den kristne tro helt konkret dannet utgangspunktet for dette initiativet.
Geilomøtet
To år senere var spørsmålet om et nasjonalt kristelig parti oppe på det såkalte Geilomøtet, hvor flere av de sentrale kristne organisasjonene møttes. Saken ble utsatt. Denne utsettelsen kan forstås som symptomatisk.
For organisasjonene visste ikke helt hvordan de skulle forholde seg. Samfunnet var i endring, og kristenfolket måtte velge sin strategi. Skulle de etablere egne institusjoner, eller heller prøve å påvirke de eksisterende institusjonene i kristen retning?
Dagen og KrF
11. januar 1924 har lederartikkelen i Dagen overskriften «Kristelig folkeparti». Redaktør Johannes Laviks tilnærming var preget av forsiktig åpenhet kombinert med en viss skepsis, men ikke skarp avvisning.
På denne tiden lå som kjent Arbeiderpartiet et stykke til venstre for det partiet gjør i dag. Lavik la til grunn at partiene knyttet til arbeiderbevegelsen neppe ville være «mottakelige for kristelig innflytelse.»
Men han understreket også noe som forble en kjepphest for ham, nemlig at det til syvende og sist kom an på menneskene, ikke på partiprogrammet. Fantes det stortingskandidater som kristenfolket kunne stole på?
Tre dager senere skrev sogneprest Egil Brekke om faren for at et definert kristent parti kunne komme til å ta et slags monopol på kristendommen, og at de andre partiene som et resultat av dette kunne føle seg «fritatt for ethvert ansvar overfor kristendom og kirke.»
Innbyrdes uenighet
En av dem som gjentatte ganger kritiserte tanken om et kristelig parti var professor Karl Vold ved Menighetsfakultetet. Han skrev i 1927 at «Norges kristne kan aldri bli enige om annet enn å være uenige. Derfor må vi gjøre vår innflytelse gjeldende innen våre partier.» Når det gjelder den innbyrdes uenigheten mellom kristne har med andre ord ikke så veldig mye forandret seg siden 1927.
16. september 1933, på dagen en måned før stortingsvalget det året, skrev Johannes Lavik en av sine viktigste lederartikler om KrF. Han viser blant annet til Geilomøtets motstand, og skriver at denne motstanden finnes hos de fleste av lederne innen kirke- og kristenliv – «med gode grunner».
Men så skriver Lavik: «Tanken vil ikke dø. Den kan gravlegges av lederne. Men den lever i folket.» Derfor legger han bort den motstanden han hadde formulert seks år tidligere. «Det kan reises alvorlige teoretiske og prinsipielle innvendinger mot en kristelig partidannelse av denne art. Men man skal vokte seg for å bli så teoretisk at man stenger livet ute», skriver Dagen-redaktøren.
KrF oppstod med andre ord nedenfra, etter Laviks vurdering. Og det som trenger seg frem kan vanskelig stoppes. Derfor velger Lavik en nokså pragmatisk tilnærming. Han vil la initiativet utfolde seg, så får tiden vise hva det blir ut av det.
Økt interesse
I 1934 skriver han, i en av de mange disputtene han gikk inn i til forsvar for KrF, at dette partiets politiske tilnærming ikke var å forstå som uttrykk for «særinteresser», men som «vitale samfunnsinteresser». Derfor ville KrFs politikk ha stor betydning også for sosiale og kulturelle spørsmål.
Her er det ikke så vanskelig å trekke historiske linjer inn i vår egen tid. Til grunn for KrF ligger en tanke om at de kristne verdiene har stor betydning for hele samfunnet. Det handler ikke om å gi små interessegrupper spesielle fordeler, men om å bygge det store fellesskapet til beste for alle.
Et par uker senere, 24. september, bruker Lavik opprettelsen av Dagen som parallell, og skriver følgende: «Et kristelig dagblad virker stimulerende på den øvrige presses interesse for disse spørsmål. På samme måten vil antakelig et kristelig folkeparti virke.» Fikk han rett i det? Det kommer antakelig an på øyet som ser.
Politisk hjemløshet
29. mai 1935 viser Lavik sine nærmest sjelesørgeriske egenskaper idet han imøtegår en påstand om at kristne allerede føler seg hjemme i sine etablerte respektive politiske partier. «Det er blant annet den politiske hjemløshetsfølelse som har fostret tanken om et kristelig folkeparti.»
Her finner vi mye av begrunnelsen for KrF. Rett nok har mange kristne følt seg hjemme i andre partier både den gang og nå. Men opplevelsen av hjemløshet har på sitt vis også en parallell til den kristne forståelsen av at Guds barn først og fremst er borgere i Jesu evighetsrike. Dermed vil følelsen av fremmedhet kunne være en del av livet på jorden.
Kristendom og politikk
Sett med dagens øyne ser det ut for at Lavik i fortsettelsen av den samme lederartikkelen er i overkant optimistisk på samfunnets vegne: «Sekttanken med dens isolasjonstrang er på retur. Individualismen er på retur.» Han skriver videre: «Den kristne ungdom av idag er levende interessert for politikk og samfunnsspørsmål.» (...)
«De mener at oppgaven nettopp er å føre kristendommen inn i hverdagslivet og la den stå sin prøve der. Og de som tenker klarest og skarpest har forlengst oppdaget at faren for politisk misbruk av kristendommen er størst når kristendommen står utenfor det pulserende liv og det dualistiske skillet mellom verdslig og kristelig trekkes som skarpest.»
Her går linjene rett inn i debatten som Knut Arild Hareide selv deltar i med boken sin, hvor han blant annet fremhever skjelningen mellom kristendom og politikk. Det har gjennom hele partiets historie vært avgjørende viktig å benytte troen som en ressurs inn i det politiske arbeidet.
Hvis man aksepterer et skarpt skille mellom tro og politikk, eller hvis man aksepterer at det å ville koble de to er å gjøre Norge til en light-versjon av Irans prestestyre, er man på kollisjonskurs med KrFs grunnleggende ide.
Langsiktig radikalitet
Men hvordan kan et kristent fundert politisk engasjement best komme til uttrykk? I Audun Mosevoll og Asbjørn Tveitens bok «Redaktøren med gullpennen» om Johannes Lavik, kan vi lese en talende oppsummering av hva som skulle kjennetegne et kristent engasjement i politikken.
Mosevoll og Tveiten skriver: «Det som skulle drive kristne til en bevisst ideologisk innsats i politikken, måtte hvile i det Lavik kalte «Gudsrike-impulsen». Denne representerer ikke «dynamitt, som vil sprenge det bestående i stykker, men surdeig, som vil gjennomsyre det.» Han la til at det revolusjonære bevegelsene er radikale på kort sikt, mens Gudsrike-ideen har sin radikalitet på lang sikt».
Dette sier noe om en tenkemåte. Den er ikke nødvendigvis i motsetning til tanken om et eget kristent parti, men bærer samtidig bud om en offensiv tenkning som lettere kunne kommer til anvendelse om kristne hadde engasjert seg i etablerte partier.
Kristent hegemoni
Hadde det vært bedre for KrFs hjertesaker om kristne politikere hadde kjempet for dem i andre partier? Er KrF et forsinket uttrykk for et samfunn som ikke lenger finnes? I MF-professor Oskar Skarsaunes ferske bok om Bergprekenens Jesus avlegger han også KrF en visitt.
Forholdet mellom kristendom og politisk makt er et hovedtema i boken, og Skarsaune skriver blant annet om det politiske hegemoniet som kristendommen har kunnet nyte godt av på våre breddegrader. Nå er dette hegemoniet vesentlig svekket.
«Jeg finner den samme hegemoniske arv i deler av vekkelseskristendommen i vårt land, som ønsker seg tilbake til den kristne enhetskulturen som hersket her i de gode gamle dagene. Og det er ikke urimelig å oppfatte Kristelig Folkeparti som partiet som, særlig i sine første tiår, har kjempet for opprettholdelse av kristendommens hegemoniske stilling. Det kan være at dette prosjektet har passert sin «best før»-dato», skriver Skarsaune.
En slik analyse vil antakelig vinne tilslutning blant annet hos en del av dem som har ønsket å gjøre KrF til et kristendemokratisk parti, av den typen vi for eksempel finner i Tyskland.
Fra 1933 til 2018
Kanskje er det i virkeligheten her noe av Kristelig Folkepartis mest grunnleggende utfordring ligger. I hvilken grad er det mulig - eller ønskelig - å trekke linjen fra de drøyt 20 mennene som knelte i bønn i september 1933 til de nærmere 200 delegatene som samles til landsmøte 2. november?
Bak spørsmålet om retningsvalg og regjeringsvalg er det kanskje dette spørsmålet som først og fremst vil definere Kristelig Folkepartis fremtid.