Krisen som ble en mulighet

Alt er pakket og klart. Bare et par sofaer står igjen i familiens stue. Resten er gitt vekk.

– I morgen kommer noen og henter sofaen også, sier pastoren og gliser fra øre til øre.

Han trodde at oppholdet i Libanon skulle bli kort, da han og familien måtte flykte hit fra Irak. At Gud ville få ham gjennom papirmøllen, slik at han raskt kom seg videre til et vestlig land. Han var tross alt pastor, og regnet med en viss åndelig drahjelp på veien.

Det gikk ikke helt etter planen. I fire år har han måttet smøre seg med tålmodighet, mens han har bodd i en fattig bydel i en by i Libanon, der også mange andre flyktninger fra Syria og Irak holder til.

Trosreise

Han ler en hjertelig, buldrende latter når han forteller om sitt åndelige hovmod.

– Jeg ba Herren om et lite mirakel og forventet et positivt svar. Og jeg fikk svar. Men ikke slik jeg trodde. Herrens veier er uransakelige.

Nå skjer likevel det han har håpet på og bedt om. Når dette leses har han satt seg på flyet til Canada sammen med kona og sønnen.

La oss kalle ham Peter. Av hensyn til egen og andres sikkerhet, kan han ikke stå frem med navn og bilde i avisen. Dagen har besøkt ham før. Vi har skrevet om kirken hans, der kvinner med hijab og heldekkende abaya satt tett i tett under gudstjenesten.

Denne kirken har opplevd det samme som mange andre kirker i Libanon og nabolandene: At muslimer kommer til tro på Jesus.

Krig og kriser har satt millioner av mennesker i bevegelse i Midtøsten. Mennesker rives opp fra gamle nettverk og plantes i nye. For noen blir flukten også en trosreise. Flyktninger kommer til kirkene for å få hjelp, og så blir de værende.

Flyktning

Pastor Peter så ikke videre lyst på livet den første tiden i Beirut. Han ledet en evangelisk kirke i en by i den kurdiske regionen i Irak. Også der ble muslimer kristne. Kirken vokste raskt, men fra den ene dagen til den andre falt tjenesten sammen. Alvorlige trusler tvang Peter og familien på flukt.

Pastoren sørget over alt han hadde mistet. Han kunne ikke forstå at Gud hadde tillatt dette å skje.

– Men så begynte Gud å åpne dører, sier Peter.

Han ble spurt om å hjelpe til i en lokal kirke. En liten gruppe flyktninger med muslimsk bakgrunn hadde kommet til kirken og trengte opplæring. Gruppen vokste. Etter kort tid kom det over 80 flyktninger til søndagsmøtene. Menigheten begynte å holde egne gudstjenester for de muslimske flyktningene, for å tilpasse forkynnelsen etter deres behov.

Disippeltrening

Mange av flyktningene har han kommet i kontakt med gjennom en kristen humanitær hjelpeorganisasjon, der han selv bidrar med bibelundervisning og ledertrening. Når muslimer kommer til tro er senterledelsen bevisst på å sette dem i kontakt med lokale kirker, slik at de kan bli del av menighetslivet.

– Etter flere år med disippeltrening, er nær 50 konvertitter blitt ledere for egne grupper med folk som har samme bakgrunn, forteller Peter.

– Bare Gud vet hvor mange de er nå, tilføyer han.

I hans egen menighet er det i dag mer enn fem ganger så mange troende med muslimsk bakgrunn som det er tradisjonelle, libanesiske kristne.

Mens dette tallet har holdt seg stabilt, har tallet på nye troende i denne menigheten passert 500.

– Vi har måttet dele opp slik at rundt hundre av dem kommer til gudstjeneste hver ettermiddag på ukedagene.

– Hva er det som trekker dem til kirkene?

– Kjærlighet, svarer pastoren kontant og forteller om en kvinnelig flyktning fra Syria for å forklare. Krigens brutalitet hadde rammet kvinnen hardt.

– Hun hadde mistet 15 familiemedlemmer i krigen i Syria og var helt nedbrutt. Kan du tenke deg for en lettelse det var for henne, da hun kommer et sted der folk viste omsorg og tilbød seg å bære byrdene sammen med henne?

Pastoren understreker at organisasjonen han er engasjert i hjelper alle. Han forsikrer at troen ikke blir prakket på noen. Selv om flyktningene ikke viser den minste interesse for kristen tro, får de likevel hjelp.

– Men mange spør hvorfor vi hjelper dem. Da får vi en anledning til å si at det er Jesu kjærlighet som driver oss.

Tårevått

Peters kone serverer kaker og brus. Hun ber om unnskyldning for at hun bare har plastglass. Alt servise er gitt vekk.

Stuen er rensket for personlige eiendeler. Bare en gitar, en bærbar datamaskin og en mobillader er igjen. Ja, foruten sofaen, da.

Dagen etter skal de ha avskjedsmiddag med nære venner. Det er blitt mange avskjeder i det siste. Én av de mest tårevåte skjedde i en kvinnegruppe som Peter har undervist i flere år.

– De gråt som om noen skulle ha dødd, sier han.

Mens han prøvde å roe dem, opplevde han at Gud minnet ham på hans første møte med disse kvinnene, like etter at han selv kom som flyktning til Libanon.

– Den gangen vitnet jeg for dem og snakket om at alle mennesker trenger frelse, også profetene. Budskapet gjorde dem rasende. Hadde noen av dem hatt kniv der og da, er jeg ikke i tvil om at de hadde brukt den.

– Fire år senere var vi blitt så glade i hverandre at de gråt da de hørte at jeg skulle reise. Plutselig var det som jeg hørte Gud si: «Her har du mirakelet du bad om».

Når pastor Peter lander med kona og sønnen i Canada, vil han be om et nytt mirakel, men mer ydmykt denne gangen. Familien skal bosette seg i et område nær Toronto, der det bor 700.000 arabere. Han håper at han skal få lov å fortelle noen av dem om Jesus.

– Vi skal starte et nytt liv. Jeg ber om at Gud skal bruke meg der også, sier pastor Peter.

– Sier de blir kristne på grunn av IS

– Umulig å stoppe flukten fra Irak