Kristen avis legges ned: – Uansvarlig
Avisens historie går tilbake til 1800-tallet.
Publisert
Sist oppdatert
Den første utgaven av Sändaren kom ut i 1992.
Likevel går avisens historie mye lenger tilbake tid, fordi den er basert på sammenslåinger av kristne aviser siden midten av 1800-tallet.
Annonse
Det inkluderte blant annet organene til svenske baptister og misjonskirkefolk.
Sändaren har til i dag vært tett tilknyttet Equmeniakyrkan, som er et konglomerat av gamle kirkesamfunn.
Nå er epoken over.
– Trist avgjørelse
Annika Waldenström er administrerende direktør i det kristne forlaget Verbum, som eier Sändaren.
I en pressemelding peker hun på tap av pressestøtte som hovedårsaken, som i likhet med Sveriges største kristne avis Dagen mistet pressestøtten i fjor.
– Det er en veldig trist avgjørelse vi måtte ta. Det har verken vært enkelt eller lett. Vi har brukt mye tid på grundige analyser av mulige alternativer. Det finnes imidlertid ingen økonomisk forsvarlige løsninger som kan kompensere for tapet av statsstøtten, skriver hun.
Saken er gjengitt av Dagen.
Annonse
Kirkegård for kreativitet
Den profilerte pinseteologen Joel Halldorf reagerer på avgjørelsen i et debattinnlegg i svenske Dagen som heter «Det er uansvarlig og korttenkt å legge ned avisen Sändaren».
Ønsker Verbum virkelig å bli kjent som en kirkegård for kristen kreativitet? Det spør Halldorf som en innledning.
Han skryter av sakligheten, dybden, tradisjonene og det balanserte meningsinnholdet i avisen som nedlegges til nyttår.
– I tillegg er avisen en viktig stemme på den bredere kristne arena, ved at den står for de liberale og demokratiske verdiene som preger dannelsesmiljøene. I dag blir det frikirkirkelige presset av amerikansk evangelisering, gjennom velstående investorer som støtter initiativer for å skape en mer nasjonalistisk, trumpistisk kirkelandskap.
Identitet
Han tror heller ikke at kirkesamfunnet Equmeniakyrkan kan unnvære Sändaren.
– Det er ikke bare en tradisjonell institusjon, men også en livlig og kreativ en som har utviklet seg imponerende de siste årene. Den spiller en avgjørende rolle for Equmeniakirkens identitet som nasjonalt fellesskap – en identitet som trenger all støtte den kan få.
