Kristen kamp mot slaveri

29. juli 1833 døde den britiske parlamentarikeren William Wilberforce. Tre dager tidligere fikk han beskjeden som han hadde ventet på og kjempet for nesten hele sitt voksne liv: Loven som forbød slavehold i det britiske imperiet hadde fått flertall.


Det var en radikal kristne omvendelse som gjorde William Wilberforce til den drivende kraften i antislaveri-arbeidet i det verdensomspennende riket som på 17- og 1800-tallet ble styrt fra Storbritannia.


Wilberforce ble valgt inn i det britiske Underhuset i 1780, knapt 21 år gammel. Fem år senere gav den fremadstormende politikeren livet sitt til Kristus. Han bestemte seg for å vie resten av sitt liv til å tjene Gud.


William Wilberforce var en god stund usikker på om han på grunn av sin nyvunne tro burde trekke seg tilbake fra det offentlige livet. Men han kom etter hvert til at han kunne oppfylle sitt løfte om å tjene Gud mer effektivt innenfor politikken enn utenfor. Og det var særlig kampen mot slavehandelen Wilberforce opplevde som et gudgitt kall.


Wilberforce og hans medsammensvorne kjempet mot store kapitalinteresser og en mange ganger fiendtlig innstilt hjemlig opinion. Slavehandelen betydde enorme offentlige inntekter for Storbritannia. Blant annet var den verdifulle sukker-, tobakk- og bomullsproduksjonen i de britiske koloniene i Karibia basert på stabil tilførsel av arbeidskraft i form av afrikanske slaver. Den såkalte trekanthandelen med slaver og slaveproduserte råvarer stod på et tidspunkt for hele 80 prosent av utenlandsinntektene i det britiske imperiet.


Wilberforce hadde altså oddsene mot seg. Men han var drevet av en usvikelig tro på at slavehandel var et grunnleggende brudd med den kristne tanken om at alle mennesker er skapt i Guds bilde. Ingen har rett til å kjøpe eller eie et annet individ, mente den etter hvert stadig voksende gruppen av kristne antislaveri-aktivister som Wilberforce samlet under sitt lederskap.


William Wilberforce drev en lang og utmattende kampanje mot slavehandelen i det britiske parlamentet. Men hans tanker og prinsipper fikk etter hvert økende støtte i samfunnet.


I 1807 ble handel med slaver forbudt i det britiske riket. Wilberforce fokuserte dermed på sitt andre mål, et lovforbud mot alt slavehold. Også den seieren - den fullstendige opphevelsen av slaveriet - rakk han altså også så vidt å få oppleve.


Som vi så smertefullt dokumenterer i denne utgaven av Velsignet Helg er likevel ikke slavehandelen utryddet i vår tid. Den har bare antatt nye former og nye betegnelser. I dag kalles fenomenet trafficking. Og i denne moderne formen for handel med mennesker er sex-salg den drivende kraften.
Men mekanismene er de samme. Bakmenn lurer, truer og fanger mennesker. Sex-slavene fraktes over landegrensene. I mange tilfeller forsatt fra et kontinent til et annet. Og i et nytt land langt fra hjemstedet tvinges slavene under trusler og vold til å utføre det arbeidet slavedriverne krever av dem.
Likehetene er altså mange. Men en viktig forskjell mellom tidligere tiders og den nåværende situasjonen er at slavehandel nå også har blitt et utstrakt fenomen i Norge. Omsetningen av ulovlig sex-handel i vårt land er beregnet til rundt 400 millioner kroner og mesteparten av pengene sendes ut av landet.


I våre dager foregår ikke kampen mot slaveriet i så stor grad på det juridiske området. Hallikvirksomhet har lenge vært forbudt i Norge, forbudet mot sex-kjøp er av nyere dato.


Men ingen av disse lovreglene har klart å utrydde menneskehandelen. Heller ikke her i landet. Den har knapt blitt redusert. Profittmulighetene i denne skitne industrien er rett og slett for store.


Som kristne har vi en viktig arv å forvalte på dette området. For også de moderne slavene er skapt i Guds bilde. De er våre medmennesker. Og de fortjener vår hjelp.


Slik sett følger Kirkens Bymisjon og de andre organisasjonene og kirkene som vi omtaler i avisen i dag, i de stolte fotsporene til William Wilberforce. De bekjemper vår tids slaveri.