Kristendom og islamisering

Den kristne grunnholdningen til islam er definert ut fra Det første bud. Det betyr at vi krenker alle troens tre trosartikler hvis vi slutter oss til islams trosbekjennelse til Allah. Derfor sier alle sanne kristne nei til islams trosbekjennelse (akkurat som islam sier et nei til de tre trosartiklene i kristen tro). Dette trenger ikke nødvendigvis å bety isfront mellom enkeltkristne og enkeltmuslimer. I flere muslimske land fortelles det om vennlige relasjoner. Men fra mange av de mest sentrale muslimske landene kommer det derimot urovekkende meldinger om diskriminering og trakassering av kristne.

Det kan være grunn til å minne om urforholdet mellom kristen trosbekjennelse og muslisk trosbekjennelse etter all debatten om Siv Jensens utspill mot «snikislamisering». Alle kunne skjønne at Siv Jensen var imot islamisering. Men det var ikke like klart hva slags plattform hun la til grunn.
Bekjennende kristne bør i alle fall ikke være i tvil om plattformen sin. Vi bekjenner troen på Gud Fader, Gud Sønn og Gud Den Hellige Ånd. Han er èn treenig Gud. Og Sønnen Jesus Kristus er både sann Gud og sant menneske, korsfestet og deretter oppstanden fra de døde. Fordi vi tror og bekjenner dette om Gud, er trosbekjennelsen vår uforenlig med historisk islam.
Dette er urforholdet mellom kristendom og islam. Og vi har det samme urforholdet til andre verdensreligioner, så som hinduisme, buddisme og shintoisme. Bare relasjonen til historisk jødedom er i visse henseender delvis annerledes.
I sin bibelske kontekst er Det første bud adressert til Israel etter utfrielsen fra fangenskapet i Egypt og lyder slik: «Jeg er Herren din Gud som førte deg ut av fangenskapet i Egypt, av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder foruten meg. ...». Når det gjelder islams bilde av Allah, er det ingen tvil. Gudsbildet i islam er uforenlig med gudsbildet i kristen treenighetstro.
Når man så med ståsted i denne ur-relasjonen vender blikket mot islams verden av idag, er det mange ting som kunne ha krav på oppmerksomhet. Blant annet er det neppe til å komme fra at det er praktiske holdningsforskjeller til kristne blant muslimer innbyrdes. I en del muslimske land kan kristne opppleve mye vennlig gjestfrihet. Det har senest informasjonsleder Espen Ottosen i Misjonssambandet henledet oppmerksomheten på i en artikkel i Aftenposten i siste uke.
Men det hører med til det samme bildet at de mest toneangivende muslimske landene for tiden er inne i en sterk islamiseringprosess. I den prosessen klages det over at islam, særlig etter kalifatets nedleggelse i 1924, er blitt altfor «kristianisert». Klagemålet innebærer naturligvis at de som klager, er tilhenger av re-islamisering av islam. Og det inntrykket som disse indre spenningene innen islam i vår tid etterlater seg, er at moderat islam er på vikende front, mens de militante islamistene er på fremmarsj. Det virker som om muslimer flest føler seg tvunget til å innrømme at det er islamistene som har historisk islam (Omar-kalifenes islam fra 700-tallet) på sin side.
Islam er med andre ord i vår tid inne i en sterk re-islamiseringsprosess.
Det er ingen tvil om at vestlige demokratiers politikere har både rett og plikt til å forsvare demokratisk statsstyringsskikk mot de politiske og militære utfordringene som re-islamiseringsprosessene nå konfronterer den ikkemuslimske verden med. Demokratier hadde rett til å bruke makt mot både nazistiske og kommunistiske antidemokrater. Og demokratier har like mye rett og plikt til å bruke makt for å forsvare seg mot totalitær islamisme.
Og naturligvis har troende kristne i demokratiske land all mulig demokratiske rett til å fremføre sine religionspolitiske synspunkter på dette møtet med totalitær islamisme.
Men vi trenger samtidig å væpne oss med bevisstheten om hva som er selve tros-relasjonen vår til islam. Det er Det første bud. Og det forplikter oss og binder oss, uansett hvordan de ytre politiske realitetene rundt oss måtte utvikler seg,