Kristne i Sentralasia forfølges og isoleres
– De trenger å kjenne at de er del av den verdensvide kirken, sier veteran i Åpne Dører.
Denne uken har hun talt under fakkeltog for forfulgte kristne i Ålesund og Bergen. Inntil hun pensjonerte seg tidligere i år, har den 67 år gamle kvinnen reist på kryss og tvers i de sentralasiatiske landene for å sette mot i isolerte kristne.
Én reise sitter ekstra sterkt i minnet. Den startet i Tashkent, Usbekistans hovedstad, og endte i Munyak, en by preget av fattigdom og fraflytting helt nord i landet.
– Vi reiste i tre dager for å besøke to kristne kvinner, en mor og hennes funksjonshemmede datter, sier Åpne Dørers medarbeider. Hun velger å kalle seg «Ester». Det er ikke hennes virkelige navn. Hun vil ikke ha navn og bilde i avisen, for fortsatt å kunne reise til lukkede land.
Munyak var en gang en travel industriby ved bredden av Aralsjøen. I løpet av 40 år forsvant 2/3 av vannet i sjøen i det som ofte omtales som en av verdens verste miljøkatastrofer. Da Ester kom dit, var byen for lengst blitt en spøkelsesby. Rustne fiskebåter lå strødd i ørkenen, der det en gang hadde vært vann. Alle som kunne, hadde reist sin vei.
Motløs
– Den kristne kvinnen hadde nesten ingen ting å leve av. Hun hadde aldri sett en utlending før og måtte ta på meg for å forsikre seg om at jeg var ekte. Hun kunne ikke skjønne hvordan vi hadde fått vite om henne, og hvorfor vi hadde reist så langt bare for å besøke henne og datteren, forteller Ester.
– Jeg svarte at jeg hadde kommet for å gi henne en klem og si at hun ikke var alene. At vi ville be for henne, fortelle andre om hvordan hun hadde det og se hva vi kunne gjøre for å hjelpe. Kvinnen gråt av glede. Hun hadde kjent seg så isolert og motløs. «Nå vet jeg at jeg ikke bare er frelst ved troen på Jesus, men at jeg også er et fullt medlem av Kristi legeme», sa hun.
Nasjonalisme
Det gjør henne vondt å se at forfølgelsen og isolasjonen av kristne nå øker i Sentralasia, som følge av økende nasjonalisme.
– De sentralasiatiske statene er skuffet over både Vesten og Russland. De fikk ikke den støtten de hadde håpet på i form av bistand og investeringer etter Sovjets fall. I stedet retter de nå blikket innover. De er opptatt av å beskytte egen kultur, religion og språk, og er svært bekymret for utenlandsk innflytelse. Den muslimske identiteten blir sett på som en viktig del av kulturen.
Når en kasakk, usbek eller kirgiser blir kristen, blir dette sett på som et svik.
– Hvis du tier stille om troen, er det greit, men lever du åpent som kristen, oppfattes det som et svik både mot familien, nasjonen og kulturen, sier Ester.
Hun forteller at kristne ofte blir utsatt for sterkt press fra både familiemedlemmer, lokalsamfunn og myndigheter. Dette presset er blitt verre de siste årene, i takt med at Sentralasia er blitt mer isolert.
– Før var de sentralasiatiske landene mer opptatt av sitt internasjonale omdømme. Men fordi der er lite internasjonalt engasjement og få som stiller dem til ansvar, føler de seg friere til å gjøre som de vil.
Møtes i hjemmene
Etter Sovjetunionens kollaps var det i noen år åpent for misjon i Sentralasia. Men da regimene begynte å stramme inn, ble misjonærene kastet ut fra flere av landene. De unge kirkene ble tvunget til å stå på egne bein. – De nye troende var ikke forberedt på dette, men Gud kan gjøre store ting av lite. De måtte utvikle sin egen lokale kirke.
Verst er situasjonen i de totalitære regimene Usbekistan og Turkmenistan. I Kazakhstan og Kirgisistan er det noe lettere.
– De kristne kommer gjerne sammen i leiligheter eller ute i naturen. Mange steder blir søndagsmøtet kamuflert som en piknik eller en bursdagsfeiring, forteller Ester.
Gir styrke
Hun opplever at det er dette som har vært det viktigste i tjenesten hennes i Åpne Dører: Å lete etter isolerte brødre og søstre og forsikre dem om at de er del av den verdensvide kirke.
– Dette gir dem styrke til å holde fast på troen i krevende situasjoner, sier hun.
– For det første djevelen gjør mot forfulgte kristne, er å spille isolasjonskortet. Han hvisker dem i øret at de er alene, at ingen husker dem og ingen bryr seg. Slik tar han motet fra de forfulgte. Derfor er det en plikt for oss frie kristne å holde oss orientert om hva som skjer med våre brødre og søstre.