Kristne iranere i Norge kaller protestene i hjemlandet et bønnesvar

– Protestene vi ser i Iran nå er noe helt annet enn tidligere. Vi snakker om en massemobilisering. Det er helt unikt, sier Reza Rezaei.

Rezaei har siden 80-tallet vært politisk aktiv mot det islamistiske regimet i Iran.

Han er født i landet, men måtte flykte til Norge for 20 år siden etter å ha blitt fengslet i to omganger for å ha ytret seg kritisk mot regjeringen.

Det var han kristne mor som fortalte ham om Jesus, og Rezaei ble døpt i Askim en augustdag i 2003.

På armen har han tatovert det israelske flagget på den ene armen og teksten «Jesus er Gud» på den andre.

– Det er en støtteerklæring til Israel. Iranere og israelere har historie som gode venner, men det iranske regimet har gjennom propaganda forsøkt å si at Israel ikke eksisterer og bygget opp et hat, sier Rezaei.

Selv om han vet at tatoveringen kan gi ham problemer i Iran, har både iranske og israelske venner gitt ham gode tilbakemeldinger.

Nå bruker baptisten alle ledige timer i døgnet på å følge situasjonen i sitt andre hjemland. Informasjonen han får fra kristne kontakter deler han videre gjennom digitale kanaler fra sin bolig like over Oslo Sentrum Baptistkirke.

– Jeg skulle gjerne vært i gatene i Iran og protestert. Men jeg er glad for muligheten til å bruke stemmen min i et land med ytringsfrihet og religionsfrihet At vi nå ser resultater av alt slitet og lidelsen mange av oss har vært gjennom er rett og slett et bønnesvar, sier Rezaei.

Lange protester

Helt siden 16. september har det pågått massive demonstrasjoner blant befolkningen, både i og utenfor Iran.

Det var dødsfallet til 22-åringen Mahsa Amini som utløste protestene. Den iranske kvinnen ble først arrestert av moralpolitiet, som mente hun bar hijaben sin på feil måte. Like etter døde hun – angivelig som følge av dødelige slag fra politiet mot hodet.

I over to måneder har protestene vedvart. Dét til tross for at over 14.000 mennesker, inkludert barn, har blitt arrestert og over 400 mennesker drept, ifølge FN og andre menneskerettighetsorganisasjoner.

Et svimlende høyt antall, ifølge FNs menneskerettighetssjef Volker Turk. I et ekstraordinært møte i FNs menneskerettighetsråd krever han en umiddelbar slutt på den unødvendige maktbruken mot demonstrantene i Iran.

– De gamle metodene til de som har makt, fungerer rett og slett ikke, sa Turk ifølge New York Times.

Rezaei har sett de samme tegnene; at det han omtaler som et «terrorvelde» er i ferd med å gå i oppløsning.

– Folket blir ikke skremt lenger. Mange tror ikke på islam og er lei av å bli presset. For hvert dødsfall får vi bare mer kamplyst. Vi skal ikke tilbake til slik det var før, koste hva det koste vil. Jeg tror regimet vil falle i løpet av måneder slik vi ser utviklingen nå, sier han.

Bønn og faste

Også Nasser Fard flyktet til Norge fra Iran i 1988. Han har i likhet med Reza sittet fenglset for regimemotstand.

Som barn vokste han opp med muslimske foreldre, men etter at han studerte Koranen fra perm til perm som voksen ble han ateist. I Norge møtte han kristne, begynte å lese Bibelen og bestemte noen måneder senere for å tro på Jesus.

Den nå pensjonerte læreren er begeistret over den massive bevegelsen i landet han ble født.

– Jeg er så glad at jeg ikke klarer å sette ord på det. Vi har vært i bønn og faste så lenge. Dette er virkelig et bønnesvar. Nå forteller jeg min gamle og syke mor; mamma, jeg kommer snart, sier Fard som ikke har vært i Iran på 34 år på grunn av fare for arrestasjon.

Han har daglig kontakt med sitt iranske nettverk, og alle sier det samme:

– Iranere er sinte, lei og tar større og større avstand fra islamsk styre. Drapet på Mahsa fikk det til å koke over, sier den kristne pensjonisten.

Ingen vei tilbake

Fard har gjennom årene i Norge ledet kristent arbeid både for iranere i landet og digitalt for de som bor i Iran.

Antall skjulte husmenigheter i landet mener Fard har hatt en eksplosiv vekst.

De forteller ham at «nye Iran» ikke består av mange troende muslimer.

– Enten avskyr befolkningen alt som har med Gud og Allah å gjøre, eller så har de blitt kristne. Jeg har studert Koranen og min påstand er at islams sanne ansikt nå har blitt avslørt, sier Fard.

Han fylles med stolthet over landsmennene og -kvinnene som nekter å gi etter de mange og voldsomme forsøkene til regimet på å tie befolkningen.

– Frykten er borte. Tidligere har terroren fungert. Regimet har lykkes i sin strategi. Men nå har vinden snudd. På tross av at de sitter med våpen og midler er det vi som roper at det er dere som bør være redde.

– Hva håper du vil skje fremover?

– Det er ingen vei tilbake nå. Solidariteten er altfor sterk og verden vil ikke tillate at regimet utsletter befolkningen. Jeg tror det er et spørsmål om tid før regimet faller. Kanskje skjer det allerede om få måneder.

– Hva vil et nytt ikke-islamistisk regime bety for deg og alle kristne iranere?

– Det blir som å komme til paradis. Vi har blitt holdt nede i et mørke i 43 når. Nå skal Guds løfter oppfylles. Iran skal gjeninnta sin identitet som et fredelig demokrati. Og jeg vil endelig reise tilbake, bygge landet, og Guds rike, sier Fard.

Stolt kvinne

I mediene har bilder av kvinner som klipper håret eller som kler av seg sin hijab blitt et symbol på protestene.

Mozhgan Krogh-Rad kom til Norge i 1991, konverterte fra Islam til kristendommen i 2004 og giftet seg i 2020 med en norsk prest. I dag er hun sjelesørger og innvandrerkonsulent i frikirken.

Bildene fra Iran både gleder og opprører henne.

– At barn blir drept viser hvor nådeløse og barbariske regimet er. Samtidig blir jeg rørt når jeg ser menn som roper «frihet for kvinner». For meg som kristen og kvinne er det unikt og utrolig stort, sier norsk-iraneren.

Hun merker at kristne både i lokalmiljøet og utenfor kontakter henne og forteller at de ber for Iran i disse dager. Krogh-Rad er takknemlig for all oppmerksomhet og bønn landet hennes får akkurat nå.

– Det gjør at vi føler oss sett. Vi må ikke glemme Iran midt oppi fotball-VM, Ukraina-krigen og strømpriser. Jeg har aldri kjent på den samme sorgen og gleden for landet mitt som jeg gjør akkurat nå. Og det betyr så mye at nordmenn også bryr seg.

– Hva ber du om at skal skje i Iran?

– Guds vilje. At forandring vil skje. At demokrati og fred vil finne sted. Også for muslimene. Alle i samfunnet må kunne leve i frihet og harmoni med hverandre.

Forsiktig forsker

Selv om de iranske kristne i Norge tror på et regimefall og et maktskifte i nær fremtid, er ikke midtøsten-forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI), Kjetil Selvik, like optimistisk.

Siden 16. september har han startet hver dag med å sjekke siste nytt fra BBC Persia.

– Jeg vil ikke utelukke at regimet kan falle. Men jeg blir overrasker om det skjer innen måneder eller til og med et år fra nå, sier Selvik til Dagen.

Han begrunner påstanden med at regimet fremdeles har betydelige ressurser og maktmidler de kan bruke.

Militære styrker, soldater fra sympatiserende land og overvåkningsressurser er, ifølge Selvik, bare noen av kortene de sitter med på hånda.

Likevel mener forskeren det er oppsiktsvekkende hvor lenge demonstrasjonene har pågått uten å avta i styrke – til tross for maktovergrepene.

– Det iranske samfunnet viser en imponerende kraft og pågangsmot. Den pågående mobiliseringen tyder på et bredere engasjement og større solidaritet mellom klasser og folk enn vi har sett i Iran tidligere. For eksempel er slagord fra kurderne, som har blitt sett på som annen rangs, blitt adoptert i persiske kjerneområder.

– Hva er det beste og verste tenkelige utfallet av protestene i Iran?

– Det beste som kan skje er at befolkningen holder ut og at protestene faktisk tiltar i styrke, med blant annet flere streiker som vi har sett noen steder. Da vil presset mot regimet øke og sjansene for intern splid blir større. Jeg tror det er noe slikt som skal til for at regimet skal falle, og da må Iran raskt få på plass en ny maktstruktur i det vakuumet som garantert vil oppstå, sier Selvik og fortsetter:

– I verste fall ender vi bare med hardt mot hardt. Enda flere dødsfall og kanskje til og med borgerkrig hvor et nytt autoritært styre kan oppstå. Men jeg håper og tror de sterke demokratiske kreftene som finnes i historien til Iran vil vinne frem, sier NUPI-forskeren.