Kristne «Susanna» ble kidnappet av opprørere
– Det første de gjorde var å ta fra meg bibelen og korset jeg bar rundt halsen, sier hun til Dagen.
Hvor sårbare de er, fikk syriske «Susanna» erfare da hun ble kidnappet av opprørere. Dagen møtte henne på et senter for flyktninger i Damaskus.
Jeg velger å kalle henne Susanna. For sin egen og familiens sikkerhets skyld vil hun ikke bruke navnet sitt.
Sammen med foreldrene hadde hun høsten 2013 gjemt seg i en kjeller i Adra, en forstad til Damaskus. Utenfor var det kraftige kamper. De søkte tilflukt fra kuleregn og raketter, men klarte ikke å gjemme seg for opprørsgruppene. Den lille flokken i kjelleren ble oppdaget av Nusrafronten og bortført.
– Det første de gjorde var å ta fra meg bibelen og korset jeg bar rundt halsen, forteller hun.
Mørkt, kaldt og rått
I 22 lange måneder var Susanna og foreldrene fanger.
– Den første perioden var verst, sier hun.
Så må hun ta en pause, før hun klarer å fortsette fortellingen om hvordan den første terrorgruppen behandlet dem.
– Rundt 170 kvinner og barn var stuet sammen i et rom under bakken. Rommet var overfylt. Vi satt der i mørke og visste ikke når solen sto opp og gikk ned. Det var rått og kaldt, og vi fikk lite mat. Da vinteren kom, hadde vi ingen ting å bre over oss med og ingen madrasser å ligge på. Vi lå rett på plastmattene som dekket bakken. En av kvinnene i rommet ble syk og døde.
– Det var veldig vanskelig. Vi visste ingen ting om hva som skulle skje med oss, nærmest hvisker hun.
Flere ganger må hun avbryte fortellingen. Noen ganger for å lete etter ordene. Noen ganger for å tørke tårer. Og noen ganger for å orke å huske.
Krigsforbrytelser
Bortføringen er ikke Susannas eneste traume i løpet av krigsårene. Hun er fra Sadad, en landsby ti mil nord for Damaskus. Denne landsbyen tidlig fikk merke krigens brutalitet. Overgrepene som skjedde der høsten 2013 var så grove at menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch mener det var snakk om krigsforbrytelser.
21. oktober denne høsten slo flere opprørsgrupper, blant annet Nusrafronten og forløperen til IS, til mot byen ved å bombe hærens kontrollposter.
Nær 2000 væpnede menn, hovedsaklig syrere, men også utlendinger fra Libya, Tsjetsjenia, Saudi-Arabia og Qatar, strømmet inn i byen i pickuper. Opprørerne forsikret innbyggerne om at de ikke ville skade dem, men dette var tomme ord. Da den syriske hæren gjenerobret landsbyen ti dager senere, var 46 mennesker døde. En hel familie, tre eldre personer og en mor og hennes to sønner, var drept og dumpet i en brønn.
Human Rights Watch kunne også dokumentere at tre politimenn og en soldat var blitt stilt opp og regelrett henrettet, og at innbyggere ble skutt av opprørere mens de forsøkte å flykte fra byen. Flere fortalte at opprørerne hadde nektet dem å forlate byen mens kampene med regjeringssoldatene pågikk. Organisasjonen kunne også bekrefte at tre kirker i byen var vandalisert og tilgriset med graffiti.
Adramassakren
Susanna og foreldrene klarte å flykte fra Sadad i 2013. Det var slik de endte i Adra, i utkanten av Damaskus. Det var en reise fra asken til ilden. Høsten 2013 gikk Nusrafronten til angrep på alavitter, kristne, drusere og ismaelitter. Minst 32 mennesker ble drept i det som er blitt kjent som Adra-massakren. Flere titalls andre var savnet.
– Vi var syv kristne som ble kidnappet fra Adra, forteller hun. Resten av gislene tilhørte andre minoritetsgrupper.
Susanna var i det overfylte rommet under bakken i Adra i seks måneder.
– I hele denne tiden fikk vi bare dusje og vaske oss to ganger, forteller hun.
Ved frontlinjen
Gruppen ble så transportert til Ghouta, en av de opprørskontrollerte bydelene i hovedstaden.
– Vi ble flere ganger utvekslet mellom ulike opprørsgrupper. Den første het Army of Islam, sier hun.
På det siste stedet ble de plassert i et hus like ved frontlinjen, som menneskelige skjold.
– Når noe skjedde, når det ble skutt mot området, ville vi være de første som ble truffet, sier hun og forteller om frykten de følte når bombene falt rundt dem.
– En gang ble huset truffet og en av kvinnene skadet.
Forholdene inne i huset var likevel bedre enn i rommet under bakken. Nå var de 45 kvinner og barn i ett rom. De fikk ikke lov å gå ut, men de hadde dagslys. Her var det et par kvinner som hadde ansvar for dem og som viste større barmhjertighet enn de mannlige fangevokterne.
– De kom med bøker og lærte barna å lese og sy, forteller hun. Til sin overraskelse fikk hun en bibel da hun ba om det. Denne bibelen ble til stor trøst for henne.
Løslatt
3. oktober i 2015 ble Susanna og foreldrene satt fri uten forvarsel.
– Det ble forhandlet om løsepenger. Jeg kjenner ikke detaljene, sier hun.
– Hvordan går det med foreldrene dine?
– De har det greit, men psykisk er de preget av det som skjedde. De husker alt og lider fordi forholdene fremdeles er usikre.
– Hvor fant du selv styrke til å holde ut?
– I troen. Den holdt meg oppe. Jeg sa Jesu navn hele tiden.
Reportasjeturen til Syria ble støttet av Fritt Ord.