Kvinnene abortloven glemte

«Når noe er blitt så alminnelig, blir det ofte litt likegyldig. Var min abort likegyldig og derfor ikke så vond for meg?», skriver danske Vilma Sandnes Johansson (21) om sin egen - og venninnens medisinske abort i et essay i magasinet Elle denne sommeren.

Også jordmor Aina Schøld uttrykte samme bekymring i et intervju om senaborter i Dagen nylig.

– Noen bøyer seg fram og blir overrasket over å se at fosteret er større enn forventet når det kommer ut.

Denne belastningen må tas på alvor, mener jordmoren og påpeker:

– Kvinnen trenger omsorgspersoner rundt seg som gir korrekt info om hva som venter henne underveis og etterpå.

Det samme mener leder av Jordmorforeningen, Kari Aarø. I Dagen tok hun til orde for at alle parter, uavhengig av abortsyn, må sette seg ned og fine ut hvordan man kan ivareta kvinnene bedre gjennom hele prosessen.

Jordmoren benyttet seg av reservasjonsretten etter 17 år

Dette får kvinnene vite i dag

Hvis du er usikker på om du skal ta abort eller ikke finnes det ingen offentlig veiledningstjeneste å henvende seg til, men den som googler vil finne informasjon om samtaletelefonene til Sex og samfunn eller Amathea.

Når du har bestemt deg kan du selv bestille time til abort direkte hos sykehuset, hvis det er før utgangen av 12. svangerskapsuke.

I ultralydundersøkelsen før aborten får du medisinsk informasjon om hva som skjer i inngrepet.

Når aborten er gjennomført opplyser enkelte sykehus om at kvinnene kan kontakte Amathea eller Sex og samfunn, hvis de ønsker å snakke med noen. Andre sykehus gjør det ikke.

Har du spontanabortert har du krav på samtalehjelp, ifølge en ny lov som ble vedtatt i Stortinget i fjor. Har du derimot avsluttet svangerskapet av egen fri vilje overlater abortloven til deg til deg selv.

Når inngrepet så er over, sendes kvinnen eller paret ofte hjem med informasjon om smerter og blødninger hun kan vente seg, samt nødvendige innkjøp i den forbindelse.

Lite systematisert kunnskap

«Jeg tenker noen ganger på barnet jeg kunne fått. Jeg drømmer om det og savner det. Så forestiller jeg meg hvordan det ville sett ut», skriver Vilma Johansson i Elle-essayet.

De fleste føler imidlertid «lettelse» etter en provosert abort, ifølge Helsedirektoratet. Dette er også erfaringen til Amathea og Sex og samfunn.

Det finnes likevel ikke forskning eller statistikk som bekrefte eller avkrefte dette, men en artikkel publisert i fagtidsskriftet Sykepleien i 2013 gir en pekepinn.

Funnene som presenteres her er basert på intervjuer, norske og internasjonale studier.

«Provosert abort kan føre til lindring fordi det løser en stressende livssituasjon, men det viste seg også at disse kvinnene hadde betydelig høyere skår av angst og depresjon ved alle fire intervjutidspunktene (ti dager, seks måneder, to år og fem år) etter aborten», heter det i artikkelen.

Amathea-veileder, Lizie Reiersen, har i ti år hjulpet kvinner og par å snakke ut om erfaringene før og etter abort.

– Det er særlig dem som har vært usikre på om de skal ta abort, som kontakter Amathea etter inngrepet, opplyser hun.

Dette samsvarer med funnene i Sykepleien-artikkelen.

Sorgen kommer uforberedt

– Mange av disse kvinnene har stått og vippet mellom å fortsette svangerskapet eller å avslutte det. Små ting som kan ha fått dem til å velge det ene alternativet fremfor det andre, sier Reiersen.

– Noen ganger er det ikke mer enn en kommentar eller reaksjon fra helsepersonell som kan ha påvirket valget de tar.

Hennes erfaring er at sorgprosessen ofte kommer uforberedt på en del av dem som kontakter Amathea. Argumenter og tanker som ikke ble lyttet til før aborten kommer til overflaten etter inngrepet.

Studien fra 2013 viser at kvinner får mer angst etter svangerskapsavbruddet, hvis de har en negativ holdning til abort. «Å ta et valg som går imot egne verdier kan påvirke deres psykiske helse», argumenterer forfatteren av studien.

– Hva trenger kvinnene og parene hjelp til når de kontakter dere i Amathea?

– Å få sortert og ryddet i hva som er hva, og å få eierskap til valget som er tatt. Er det anger eller sorg de kjenner på? Det er lett å forveksle disse to, sier Lizie Reiersen.

– Vil det si at noen kontakter dere fordi de tenker at de angrer på en abort, men så er det egentlig sorg de føler på?

– Veldig ofte er det det.

Flere tar kontakt når abort debatteres i media

Når aborttematikken kommer opp i samfunnsdebatten øker også antall henvendelser til Amathea.

– Noen har gjemt eller holdt på avstand de vanskelige refleksjonene og følelsene. Ved å presentere tematikken på en hensynsløs måte kan media påføre de som har tatt abort stor skam og vonde følelser, sier Reiersen.

– Er det positivt eller negativt at slike tanker kommer til overflaten?

– Skam er som regel ikke positivt, men reaksjonene varierer fra kvinne til kvinne. Derfor er dette et minefelt vi skal være forsiktige med å si noe bastant om, understreker hun og legger til:

– Skulle disse vanskelige tankene likevel komme er det i alle fall viktig at folk vet at det finnes noen å snakke med, og et rom der de kan få bearbeide sorgen.

– Følelser forsømmes i helsevesenet

Den uforberedte sorgen kjenner seksjonsoverlege Thorbjørn Steen godt til. Han jobber ved fødeavdelingen på Ullevål sykehus og ved privatklinikken Oslo jordmor- og ultralydklinikk.

– Alt som har med abort å gjøre trengs bedre oppfølging av. Punktum, sier han til Dagen.

Han mener kvinnene bør tilbys samtale med noen som kan håndtere både det medisinskfaglige og kvinnens tapsfølelse, som for eksempel en lege, sykepleier eller eventuelt en klinisk sosionom.

Privatklinikken hvor han jobber tilbyr denne type helhetlig aborttilbud.

– Det er ikke noe jeg burde gjøre privat, men som det offentlige burde håndtere, poengterer legen.

– Hvorfor er tilbudet så mangelfullt etter så mange år med abortlov?

– Helsevesenet er generelt dårlig på å ivareta denne kombinasjonen hos pasientene.

– Det ser vi gang på gang, sier Steen.

Avventende til samarbeid

Løsningen tror Amathea-veileder Reiersen ligger i at kvinnene blir informert om en mulig sorgreaksjon i forundersøkelsen.

Hun etterlyser også et oppfølgingstilbud, men presiserer at sorg ikke må fremstå som en forventet reaksjon av den grunn.

I disse dager jobber Amathea, med direktør Andrea Kreutz i spissen, for å få på plass en intensjonsavtale om samarbeid med alle sykehusene. Målet er at pasientene blir gjort kjent med veiledningstjenesten.

– Hva tenker Amathea om forslaget om å samarbeide mer på tvers av abortsyn?

– Å samarbeide er alltid det beste, men kan gi noen utfordringer i praksis, sier Kreutz.

Hun synes det er vanskelig å vurdere et samarbeid uten å vite hva det innebærer eller hva som skal ligge til grunn.

Videre påpeker Amathea-direktøren at stiftelsen ikke har et ledende verdisyn som skal prege en veiledning. Det tror hun kan gjøre det vanskelig å samarbeide med meningsbærende organisasjoner.

– For mye fokus på uker og nemnder

Også Sex og samfunn-rådgiver, Siri Kløkstad, tror samarbeid før abortvalget tas kan bli utfordrende.

Likevel mener hun at organisasjonene må bli flinkere på å jobbe sammen med informasjon om hva som venter dem som velger å fortsette svangerskapet.

Videre tror hun organisasjonene kan samarbeide om et oppfølgingstilbud.

– Alle kvinnene må få den samme informasjonen på samme måte når valget skal tas. De som ønsker ytterligere samtaler på grunn av sin kulturelle/religiøse bakgrunn bør få det. Samtidig må ikke dette landskapet bli for komplisert å navigere i, påpeker hun.

For at informasjon og oppfølging skal bi bedre mener Kløkstad regjeringen må bevilge mer penger til helsevesenet og til forskning.

Andrea Kreutz på sin side ønsker en bredere tilnærming til abort i den politiske debatten.

– Mye har handlet om antall uker, selvbestemmelse og nemnder. Man har nok ikke vært klar over eller bevisst på at kvinnenes og parenes behov etter aborten har vært så stort som det faktisk er, påpeker Amathea-direktøren.

Spent på fortsettelsen

Et regjeringsoppnevnt utvalgt jobber i disse dager med en utredning om kvinnehelse.

Håpet til Amathea-direktøren er at utredningen vil anerkjenne behovet for kunnskap og forskning og oppfordre til å satse på informasjon og oppfølging etter abort.

Utvalget skal levere sin endelige utredning og innstilling innen 20. september neste år.

I Elle-essayet minnes Vilma Sandnes Johansson gynekologens ord før aborten: «En abort er bare en stein i skoen, sa han. I dag ville jeg kanskje ønsket at gynekologen hadde sagt: En abort er en kjempestor stein i skoen som kan rive opp fotsålene dine»