– Kvinnene er nøkkelen for å stoppe utvandringen fra Irak

– Jeg er så utrolig stolt, sier Liza Hido, leder av Baghdad Women Association.

Hun har bare hatt noen få timers søvn da hun møter Dagen til frokost på et hotell i Erbil, hovedstaden i irakisk Kurdistan. I tre-tiden samme natt landet hun på flyplassen etter en reise til Jordan. Likevel fremstår hun strålende opplagt, der hun sitter og drikker nattsvart kaffe til speileggene sine.

To dager før har jordanske myndigheter presentert sin aller første handlingsplan for kvinner, fred og sikkerhet. Planen skal sikre at kvinner deltar på alle nivåer i freds- og sikkerhetsarbeid.

Liza Hido reiste med et irakisk team for å dele av sine erfaringer. Irak var nemlig det første landet i Midtøsten og Nord-Afrika, den såkalte Mena-regionen, som laget en slik plan.

– Vi presenterte vår første fireårsplan i 2014. Nå kommer Palestina, Tunisia og Libanon etter. I Irak har vi nå laget en ny plan for den neste fireårsperioden, forteller hun.

Pionér

Den irakiske dataingeniøren Liza Hido var en av elleve kvinner som startet Baghdad Women Association (BWA) i 2004. Organisasjonen var et direkte svar på kvinners lidelser etter Saddams fall.

Den amerikanskledede invasjonen i 2003 fjernet en diktator, men den skapte samtidig en skare av irakiske enker og farløse unge jenter. Når ektemenn, fedre og andre mannlige slektninger ble drept, bortført eller flyktet, satt koner og døtre svært sårbare igjen.

«Kaoset som fulgte Saddams fall, åpnet for både gamle og nye måter å diskriminere kvinner på», konkluderer grunnleggerne i et dokument som beskriver BWAs bakgrunn.

Da IS angrep i 2014, ble situasjonen enda verre.

Nøkkel

Liza Hido er selv assyrisk kristen. IS´fordriving av kristne fra Mosul og landsbyene på Ninivesletten knuste hjertet hennes.

– Jeg gråt hele den første måneden, har hun fortalt i et tidligere intervju med Dagen.

De siste årene har BWA jobbet med å bedre forholdene for kvinnelige internflyktninger i Irak.

Nå er fokuset flyttet. Etter hvert som Mosul, Ninivesletten, Anbar og andre områder er blitt gjenerobret fra IS, blir innsatsen rettet mot å hjelpe kvinner som returnerer til krigsherjede byer og landsbyer.

Kvinnene er nøkkelen for å stoppe utvandringen fra Irak, mener Liza Hido.

– Ofte er det mødrene som presser på for at familiene skal emigrere ut av landet. De er opptatt av barna sine og vil at de skal leve i sikkerhet og få gå på gode skoler.

– Vi må overbevise kvinnene om at de har en fremtid her i Irak.

Rammes ulikt

Den irakiske kvinneforkjemperen snakker stadig om viktigheten av 1325.

Disse tallene som hun slenger ut i luften med største selvfølgelighet, refererer til FNs sikkerhetsråds milepæl av en resolusjon som ble vedtatt i oktober i 2000.

Resolusjon 1325 bygger på en erkjennelse av at kvinner og menn rammes ulikt av konflikter, og at kvinner spiller en viktig rolle både for å forebygge konflikter og i freds- og forsoningsarbeidet etterpå.

Når Hido formelig bobler av begeistring etter å ha vært i Jordan og snakket om Iraks erfaringer med å lage handlingsplan for kvinner, fred og sikkerhet, er det nettopp implementeringen av Sikkerhetsrådets resolusjon 1325 det hele handler om.

Slik hun selv nå retter oppmerksomheten mot de hjemvendte kvinnene, gjør Iraks nye fireårsplan det samme.

– De hjemvendte kvinnene har helt andre behov enn da de var flyktninger, sier hun.

Kvinnebriller

Liza Hido arbeider for at kvinner skal være representert på alle nivåer når det nye Irak skal bygges. De må sitte ved bordet når kontraktene med internasjonale selskaper og hjelpeorganisasjoner blir signert.

Hun mener dette er viktig både for at kvinnene skal få sin del av ressursene, og for at gjenoppbyggingen blir sett gjennom kvinners briller og ikke bare menns.

Etter mange års kvinnearbeid er hun vant til å parere innvendinger. «Hva har kvinner å gjøre i bygningskomiteer?» hørte hun en mann spørre nylig.

– Jo, det skal jeg si deg, sier hun, og nevner gjenoppbygging av skoler som eksempel.

– Det er ikke likegyldig hvor skolen plasseres i landsbyen. Spør du en mor, vil hun si at det er tryggest å legge skolen nærmest mulig bebyggelsen. Får jentene lang skolevei, blir de mer eksponert for trakassering underveis. Dét øker sjansene for at de dropper ut av skolen.

Hun forteller at slik trakassering er et problem i noen av landsbyene, fordi arbeidsledige unge menn antaster jenter på vei til skolen.

– Kvinner er flinke til å planlegge. Kanskje flinkere enn menn. Vi har jo planlagt hele livet, sier Hido. Hun ler en trillende latter og minner om kvinnenes rolle som administrator i irakiske familier.

Kirkens rolle

Liza Hido nevner sikkerhet, helsetilbud og økonomi når hun blir spurt om de hjemvendte kvinnenes største behov.

– De er svært opptatt av at det må skapes jobber, så de kan klare å forsørge familiene.

– Vi må vise kvinnene at vi ser og forstår utfordringene de står i, sier hun og nevner renoveringen av kirkene i de gjenerobrede områdene som et tiltak som styrker trivselen og viljen til å bli.

For mange kvinner er kirkene med sine mange aktiviteter viktige både åndelig og sosialt.

– Det er også stort behov for traumelindring og forsoningsarbeid. Folk må lære å stole på hverandre igjen, sier hun.

Reportasjeturen til Irak er støttet av stiftelsen Fritt Ord.

– Jeg føler meg så fryktelig ensom

Kvinner som fredsbyggere

Slik sprer grafitti håp i HomsHOMS