Kvinner på flukt er sårbare for vold

«Sawsan» er fra Syria og hun er dobbelt flyktning. Først flyktet hun fra krigen i hjemlandet, så flyktet hun fra den krigen som foregikk inne i hennes eget hjem, i teltet i flyktningleiren.

Et krisesenter ble redningen for trebarnsmoren. Nå bor hun på hemmelig adresse et sted i Libanon, bak tykke murer og en solid jernport. Overvåkningskameraer registrerer alt som skjer på gata utenfor.

Krisesenteret ligger i en stille sidegate. Utenfra ser det ut som et vanlig hus. Men bak den tykke porten og en like solid inngangsdør fremstår huset som en festning. Det er laget for at de som bor her skal slippe å være redde, men også for at de skal kunne trives, falle til ro og finne tilbake til livet.

– At menn slår koner og barn er selvsagt ikke nytt. Men nå ser vi at omfanget av familievold og seksuelle overgrep øker blant flyktningene, sier Jihane Isseid. Hun har ansvar for krisesentrene i ABAAD, en organisasjon som arbeider for å fremme likestilling og bekjempe kjønnsbasert vold i Midtøsten og Nordafrika. Organisasjonen samarbeider med blant andre Kirkens Nødhjelp.

Hun møter meg på organisasjonens kontor i Beirut og følger med til krisesenteret som vi skal besøke. Ferden går på svingete veier i en gammel bil. Underveis orienterer hun om reglene som gjelder. Jeg får ikke nevne navnet på stedet eller kvinnene, og fotografering er forbudt.

Grep sjansen

Det er den overlevende selv som velger å kalle seg Sawsan. Det er ikke hennes virkelige navn. Hun møter meg med et slitent smil, kledt i en stor, grå collegegenser med håret bundet opp i hestehale. 30-åringen fra Aleppo kom til Libanon med en tyngre bagasje enn noen skulle måtte bære. Familiens hus er totalskadd etter år med bombenedslag og skuddvekslinger. Hun var hjemme da den første bomben traff.

– Jeg var så redd, så fryktelig redd, sier hun.

Det verste var likevel alt barna måtte se og høre. De så smadrede hus og knuste møbler, blod og døde mennesker.

– Jeg vil helst ikke huske, sier hun og rister på hodet, når jeg ber henne utdype hva som skjedde.

I stedet forteller hun om barna hun mistet. Trebarnsmoren har to barn for lite. Hun mistet en nyfødt baby hjemme i Aleppo, fordi krigen gjorde det umulig å skaffe medisin.

– Det andre barnet døde, fordi han slo meg.

Mannen stoppet ikke mishandlingen, selv om hun var gravid. ­Slagene satte fødselen i gang lenge før termin, og barnet døde, forklarer hun lavmælt.

Hun opplevde at ektemannen forandret personlighet etter at de flyktet fra Syria.

– Han klarer ikke å finne arbeid. Selv om hele storfamilien flyktet, klandrer han meg for at vi dro til Libanon og havnet i dette uføret, sier hun.

Hun var redd for at han skulle drepe henne når han var på sitt verste. Så da hun en dag så en mulighet til å stikke av, grep hun den.

Les: Pusterom for irakiske kvinner

Slitne

Også fra flyktningleirer i Irak meldes det om økning i familievold. Flyktningene er slitne, frustrerte og desillusjonerte. Fattigdom og usikkerhet tærer relasjonene i familiene.

– Dette går ofte ut over kvinner og barn, sier Jihane Isseid.

Hun forklarer også voldsøkningen med IS’ negative kvinnesyn og at radikale grupper med konservative holdninger har fått større spille­rom i krigsårene.

Samtidig merker hun seg at flyktningkrisen har tvunget frem en endring i kjønnsrollene. Også dette kan skape gnisninger i familiene, fordi mannen ikke klarer å forsørge familien lenger.

Les: Irakiske kvinner forteller om tap og savn, tro og håp

Overlevende

Det er bare kvinner i akutt livsfare som får komme til krisesenteret. Da Dagen besøker stedet er det hjem for 13 sårbare flyktninger. Tre voksne kvinner, syv tenåringsjenter og tre barn.

Staben omtaler dem konsekvent som «survivors». Overlevende. De er ikke lenger ofre, de er kvinner som har kommet seg igjennom det verst tenkelige og overlevd. Og de har bevist sin egen styrke ved å bryte ut av ødeleggende forhold og be om hjelp.

ABAAD samarbeider med andre hjelpeorganisasjoner i landet. Disse kan henvise utsatte kvinner til senteret, men kvinnene kan også ringe ABAADs nødnummer selv. Jihane Isseid har alltid telefonen med nødnummeret i lommen. En dag var det «Sawsan» som ringte. Hun hadde fått nummeret gjennom FNs organisasjon for flyktninger, UNHCR. Men hun lot nummeret ligge i lommen en hel uke før hun våget å ringe.

– Jeg hadde jo ingen klar idé om hva jeg gikk til; hvor jeg skulle bo og hvor jeg skulle sove. Jeg ante ikke om folkene på senteret var snille eller ikke. Ville de klandre meg for det som hadde skjedd?

Les: En gründer på flukt

Savn

Hun var alene med den seks år gamle sønnen da det åpnet seg en anledning til å stikke av. Hun tok ikke sjansen på å hente de andre barna.

– Da ville kanskje svigerfamilien forstå hva jeg hadde tenkt å gjøre, forteller hun.

Nå er det andre familiemedlemmer som tar hånd om de to yngste barna på tre og fire år. Det er en kilde til stadig savn og bekymring. Hun har startet på prosessen med å få skilsmisse og overta omsorgen for dem.

Sawsans sønn banker på døren. Moren vil helst ikke ha ham med under intervjuet, for hun er redd han kommer til å avspore henne. Men han hyler så høyt at han får komme inn likevel. En av senterets ansatte aktiviserer han med et ark og fire tusjpenner. Da han har fylt arket med tegninger, begynner han å tegne på armene sine.

Men sønnen tegner, fortsetter Sawsan å fortelle. Familien hadde bare råd til å leie ett telt. Her bodde hun med mannen, de to andre konene hans og til sammen 13 barn. Det fantes ikke privatliv. Både barn og voksne fikk med seg alt som skjedde. Alle deltaljer. Både når han krevde å ha sex med sine koner, og når han slo dem.

Les: Der kirkene er nødhavn for flyktninger

Religiøse ledere

For ABAAD er målet både å tilby beskyttelse for kvinner i fare og å drive forebyggende arbeid mot vold.

Behovet for beskyttelse blir ivaretatt ved tre hemmelige hus. I tillegg har de etablert flere åpne sentre, såkalte «woman safe spaces», der kvinner får tilbud om helse­tjenester, juridisk hjelp og kurs. En buss med tilsvarende tilbud kjører Libanon på kryss og tvers, alt etter hvor det er behov.

– Vi jobber også for å få menn til å slutte med vold, blant annet gjennom støttegrupper, og driver forebyggende arbeid blant unge gutter, sier Roula Masri. Hun er programdirektør for likestilling i ABAAD.

– Det nytter ikke bare å snakke om kvinners rettigheter, for makten er fremdeles i mennenes hender, slår hun fast.

Og ikke minst driver de et utstrakt lobbyarbeid mot politikere, institusjoner, stammeledere og religiøse ledere for å få endret lover og få vedtatt nasjonale retnings­linjer mot kjønnsbasert vold.

– Å få de religiøse lederne i tale, er svært viktig for at arbeidet skal lykkes. Disse lederne har posisjoner og myndighet til å endre ting, sier Masri.

Arrangert ekteskap

Også «Alia», en 22 år gammel kvinne fra Damaskus, setter seg ned for å snakke med meg denne dagen. Der Sawsan kunne virke sliten og resignert, er Alia årvåken og på vakt. Hun veier ordene sine. Svarer med korte setninger. Er redd for å si noe som konsekvenser for henne og de to barna hennes. Den yngste er bare syv måneder.

– Jeg har flyktet fra alle typer misbruk, svarer hun, når jeg spør hvorfor hun kom til krisesenteret.

Alia var 19 år da hun giftet seg, og hadde rukket å fullføre ungdomsskolen. Fremdeles ser hun ut som en tenåring med trange, svarte jeans, slippers, en svart genser og langt, mørkt hår samlet i nakken med en glitrende hårspenne.

– Det var et arrangert ekteskap. Jeg ble tvunget til å gifte meg med ham, sier hun.

Problemene begynte med det samme. Både ektemannen og svigerfamilien mishandlet henne.

– Jeg hadde aldri trodd at det skulle bli slik. Jeg fikk ikke si det jeg mente og fikk ikke gå ut av huset uten at min mann eller svigerinnen fulgte meg. Sa jeg nei til noe, ble jeg straffet. Slik var det også for andre kvinner i familien.

Hun forteller at hun føler seg trygg på krisesenteret. Selvtilliten er blitt bedre. Hun har fått hjelp av teamet som jobber her til å uttrykke følelser. Nå klarer hun å snakke om både frykt og lengsler.

Som en familie

Alia og Sawsan står begge på terskelen til en usikker fremtid. Følelsene veksler mellom håp og engstelse. Alias drøm er å forlate senteret, finne seg en jobb og bli i stand til å ta vare på barna.

Sawsan var bare 14 år gammel da hun ble gift og kone nummer to til en mann som var dobbelt så gammel. Nå er hun 30 og skal for prøve å klare seg selv for første gang.

– Hva tenker du om fremtiden? spør jeg.

– Jeg håper å bli så sterk at jeg klarer å ta vare på meg selv og barna. Det viktigste er at barna får utdanning, svarer hun.

Selv fikk hun aldri lære å lese og skrive da hun var ung. Hun ble bare holdt hjemme. Nå har hun så vidt begynt å lære bokstaver og sette dem sammen til ord. På krise­senteret har hun fått hjelp til å bearbeide traumer, og hun har så smått begynt å legge planer.

– Hvordan har det vært å bo her?

– Jeg har fått bedre selvtillit og har begynt å tro på at jeg kan klare meg. Jeg er ikke en leke som noen kan herse med, jeg kan tenke selv og ta egne avgjørelser. Og jeg er ikke redd lenger.

Alene

Begge kvinnene vet at det blir vanskelig å reise tilbake til Syria. Alia har mor, far og fem søsken i Damaskus. Hun vet ikke om de vil ta imot henne hvis hun kommer hjem som skilt tobarnsmor. Også Sawsan sier rett ut at hun ikke regner med hjelp fra familien sin.

Jihane Isseid forteller at en del familier dessverre avviser sine skilte døtre når de kommer hjem og ber om hjelp.

– Noen sier at «vi har ikke skilte kvinner i vår familie» og ber dem dra tilbake til ektemennene.

– Andre lar døtrene komme hjem, men uten å ta med barna, og etter en tid gifter de døtrene vekk til en annen mann.

– Hender det at dette arbeidet gjør deg sint? spør jeg i bilen på vei hjem.

– Noen ganger …, svarer Isseid og lar ordene henge i luften et par sekunder. Så svarer hun med etter­trykk:

– Ja.