– La de unge få bestemme
Barnefamiliene bør bestemme hvordan gudstjenesten skal se ut, mener Norges mest kjente pastor. Hvorfor?
Musikk, estetikk og kommunikasjon. Det kulturelle uttrykket i gudstjenesten skaper ofte uenigheter mellom generasjonene.
De unge vil gjøre noe helt nytt. De eldre vil holde på det gamle. Hvem skal få viljen sin?
Annonse
– La barnefamiliene bestemme, er det enkle svaret fra TV-pastor og tidligere pinsepastor Egil Svartdahl.
Trent for fornyelse
– Mange menigheter er ikke mer enn en generasjon fra å bli lagt ned, sier Svartdahl.
I sin siste bok Gi det videre - En menighet for alle generasjoner? tegner pastoren et bilde av en fler-generasjonsmenighet som lever i kontinuerlig fornyelse.
Svartdahl mener at menigheten bør bestå av flere generasjoner, men at dette bare kan skje hvis menigheten fornyer seg. En menighet som ikke utvikler seg vil miste de unge og på sikt dø ut, konkluderer Svartdahl.
Nøkkelen til denne fornyelsen ligger hos foreldregenerasjonen mellom 25 og 50 år.
Han har nettopp undervist studentene ved Filadelfiakirkens bibelskole i Oslo og har kommet ut for å trekke litt frisk luft, og bli fotografert av Dagen.
Bibelskolen er drevet av pinsemenigheten Filadelfiakirken, som er Norges største frimenighet.
Annonse
Her tjente Svartdahl som ungdomspastor fra han var 19 til 29 år gammel. Deretter fulgte åtte år som pastor i Filadelfia Kristiansand, før han kom tilbake til Oslo-menigheten hvor han var pastor i 13 år.
De siste somrene er han den predikanten som har besøkt flest stevner i Norge. Det mangler ikke på erfaringer.
– Det er foreldregenerasjonen som binder sammen de andre generasjonene. De som har egne barn og tenåringer blir for eksempel tvunget til å lære seg ungdommenes musikk. Det fins en naturlighet hos dem til å strekke seg etter neste generasjon fordi de skal ivareta barnas behov. Foreldre blir hele tiden tvunget til endring på hjemmebane. Det er en del av livene deres, forklarer Svartdahl.
Liten vekst hos 60+
Men fornyelsen handler ikke bare om smaken til en generasjon, det handler minst like mye om de som skal vinnes for Jesus, mener pastoren.
– Veksten kommer blant barn, tenåringer og unge. Det fins ingen som bedre kan legge til rette for denne gruppen enn foreldregenerasjonen. De sikrer rekrutteringen både nedenfra og utenfra, sier Svartdahl.
Han peker på at det fins få eksempler på voksende menigheter hvor alle medlemmene er over 60 år gamle.
Nytt DNA
Annonse
For TV-pastoren handler ikke fornyelsen om revolusjon, der alt skal snu på ett år. Derimot handler det om en kursendring. Menigheten må ikke først og fremst tenke på egen smak, men på misjonsoppdraget.
– Fornyelse må bli en del av menighetens DNA. Min grunnleggende tanke er at hvis menigheten er navlebeskuende og bare opptatt av seg selv vil generasjonene opptre som fagforeninger som bare kjemper for sine egne behov. Derfor må flergenerasjonsmenigheten være utadvendt og misjonal. Da vil menighetens uttrykk bli satt i en riktig sammenheng, sier Svartdahl.
Som jul i nytt hjem
Svartdahl bruker et bilde for å illustrere hva han mener:
– På et tidspunkt får barn egne barn og man starter sin egen familie. Når man da inviterer foreldrene til julefeiring hjemme er det ikke de gamle som bestemmer lenger. Det er vertskapet som bestemmer. Slik tenker jeg også når det kommer til spørsmålet om hvem som skal bestemme kulturuttrykket og møteformen i gudstjenesten.
Pastoren innser at dette ikke er tilfelle mange steder og maner til klokskap og tålmodighet.
– Modne ledere tar hensyn til alle generasjoner og ønsker å ivareta en bredde.
Hvem lytter man til?
Annonse
Å fornye etablerte menigheter er ikke noe Svartdahl har jobbet med ved skrivebordet. Store menigheter som Filadelfia Kristiansand og Filadelfiakirken i Oslo har gått i gjennom fornyelsesprosesser ledet av Svartdahl.
– Det har vært tøft noen ganger. Jeg skjønner pastorer som sier at de ikke vil ødelegge for noen. Og det vil alltid være noen som sier: Jeg trivdes her før, men gjør det ikke lenger. Eller: Jeg føler meg som en fremmed i egen menighet.
– En pastor eller et lederskap som bare lytter til disse stemmene vil ha store vanskeligheter med å gjennomføre endringer. Kanskje man ender opp med å bare behage de som alltid har vært der, og så blir man færre og færre. Vi må ta hensyn til de som sitter i benkeradene i dag, men også til de som vi ønsker skal sitte der i morgen, sier Svartdahl.
Da han kom til Filadelfiakirken Oslo som forstander i 1995 var det mellom 30 og 50 personer som kom på menighetens kveldsmøter søndag.
– I dag er det 700. Jeg må klype meg i armen, sier Svartdahl.
Kultur og teologi
Uenighet om det kulturelle uttrykket i gudstjenesten skaper ofte større debatt enn teologiske emner, erfarer tv-pastoren. Han mener derfor at det må vises både forsiktighet og modenhet i fornyelsesprosesser.
– Hvis ikke menigheten ønsker å fornye seg. Hva bør folk gjøre da?
Annonse
– Erfaringen viser at foreldre med barn som ikke opplever en ønsket fornyelse i sin hjemmemenighet finner en annen menighet fordi de ønsker å bevare barna sine i troen, sier Svartdahl.
Relasjoner er viktigere
Den enkeltes smak og ønsker er et feil utgangspunkt for gudstjenestefornyelse. Det gjelder også foreldregenerasjonen, mener kirkevekstforsker Ommund Rolfsen. Han fikk økumenikkprisen av Norges Kristne Råd i 2013 for å ha veiledet menigheter i en årrekke innenfor de aller fleste kirkesamfunn i Norge.
Rolfsen har lest boken til Svartdahl og mener at hellig fleksibilitet er den viktigste nøkkelen til gudstjenestefornyelse.
– Det er andre som bør være i sentrum i gudstjenesten. Først og fremst er Gud sentrum og fokus i enhver gudstjeneste. Deler man opp ordet gudstjeneste, blir det jo å tjene Gud. Gudstjenesten er mer enn en menneskelig ordning. Den medfører nærkontakt med den treenige Gud.
Bør satse på hjemmene
Etter Gud finnes det to grupper som skal få den høyeste prioriteringen når det er gudstjeneste; det er barna og de som er nye i troen, mener Rolfsen.
– Gudstjenesten skal særlig være for disse to gruppene. Derfor er min enkle påstand: Trives barna og de nye, har vi lykkes! Er det «min» stil som skal praktiseres, forteller det mer om umodenhet, hevder Rolfsen.
Annonse
– At barna og nye kristne setter seg selv først, kan jeg leve med. At eldre kristne holder hardt på sin sang- og musikkstil, er umodent. At partilag og Røde Kors-møter sliter med generasjonsmotsetninger er lettere å godta enn generasjonskamp om gudstjenesten. Handler ikke disippelskap om å sette andres behov og ønsker foran sine egne? spør Rolfsen.
– Derfor mener jeg, som Svartdahl, at de eldre skal vise modenhet og ha høy toleranse for de unges trosuttrykk i gudstjenesten. En hellig og fleksibel eldregenerasjon takler fornyelse uten at det blir splittelse.
Fem, fire og tolv
Som pastor i Pinsekirken Tabernaklet i Bergen har Osvald Instebø vært med i uttallige møter der man har diskutert innholdet i gudstjenesten. Ofte har skillet gått mellom Pinsebevegelsens tradisjonelle sangbok Evangelietoner og moderne lovsang. Menigheten har prøvd ulike varianter av møter for å komme generasjonene i møte.
– Vi prøvde oss med et ettermiddagsmøte klokka fem på søndagen som var siktet inn mot den yngre generasjon, men tidspunktet var ikke ideelt for barnefamiliene. Da var det heller ikke tilbud om søndagsskole. Så gjorde vi et nytt forsøk klokka fire med tilbud om søndagsskole, men heller ikke dette fungerte så godt. Nå samles alle generasjoner klokka tolv, forteller Instebø.
Pastoren, som har betjent menigheten i tre perioder, opplever at et felles møte fungerer aller best for hele menigheten.
Kan ikke holde på stilen
Ulik syn på kulturuttrykket i gudstjenesten var årsaken til at Instebø og ledelsen prøvde seg på ulike gudstjenester.
Annonse
– Egil Svartdahl mener at foreldregenerasjonen mellom 25 og 50 år bør være den viktigste premissleverandøren for kulturuttrykket i gudstjenesten. Er du enig i det?
– Ja, skal man favne alle så må man ha en stil som går bredere enn det vi hadde før i de tradisjonelle gudstjenestene. Da var det lite lovsang og mye salmer, en stil som passet de godt voksne best. I dag har verden blitt mindre og de yngre tiltrekkes av Hillsong og av nyere lovsangsuttrykk. Slik jeg ser det, kan vi ikke holde på den stilen vi har hatt i flere generasjoner, hvis vi samtidig skal ta vare på de unge, sier Instebø.
– Grei miks
– Dette er vel ikke helt enkelt?
– Nei, det er det ikke. Men i Tabernaklet er det jo en variasjon. Vi har både Evangelietoner og nyere lovsangskor. Jeg synes vi har fått til en grei miks.
Det er sikkert ikke alle som er enige med meg i det. Det er jo ikke slik at alle er enige om stilen, så diskusjonene vil nok leve. Jeg opplever likevel at retningen er god, vi tenker fremover og forsøker å legge til rette for yngre generasjoner.
– Er det en ny tanke i Pinsebevegelsen at barnefamiliene mellom 25 og 50 år skal være premissleverandør for kulturuttrykket når menigheten samles?
– Jeg vet ikke hvor ny denne tanken er. Nå er det slik i Pinsebevegelsen at vi ikke har noen bestemt liturgi som menigheten følger. Jeg tror det er veldig variert, og hver menighet må finne ut av hva som fungerer best hos seg. Men skal vi nå den nye generasjonen må vi være villig til å ta og gi.
Annonse
Bevaringsvillig
Svartdahl kjenner godt til prosessene i Pinsekirken Tabernaklet i Bergen. Han er også klar over at tidligere ungdomspastor Øystein Gjerme var tiltenkt oppgaven som hovedpastor etter Instebø.
Han takket nei fordi han ønsket å plante en ny menighet med et trosuttrykk som var ganske annerledes enn i modermenigheten. Ut i fra egen erfaring tror Svartdahl at det kan være svært tøft for en 30-åring å gjennomføre fornyelse av etablerte menigheter.
– Den oppgaven krever en viss tyngde. De som er igjen i etablert menigheter er ofte mer bevaringsvillig enn de som er borte.
Erfaring: Til tross for at Egil Svartdahl har over 30 års erfaring fra norsk menighetsliv, mener han at det ikke er hans generasjon som skal bestemme uttrykket i gudstjenesten.
Inspirasjonskilder: Lovsang fra Hillsong eller salmeboken? Ulike inspirasjonskilder ligger ofte til grunn når generasjoner diskuterer hvilket kultur-uttrykk gudstjenesten skal ha.
Hva mener du? Bruk kommentarfeltet nederst på siden!
