«La oss våge å være modige»
Uavhengighet gir gjerne en følelse av frihet. Den følelsen kan være god. Men det som før het Det Vestlandske Indremisjonsforbund ble grunnlagt i erkjennelsen av at vi står sterkere sammen.
«Det eksisterer ikke noe annet gudsliv enn det som er lokalt», sa Njål Skrunes fra Bergens Indremisjon lørdag ettermiddag under Indremisjonsforbundets (ImF) generalforsamling på Bildøy vest for Bergen. Uttalelsen fra den pensjonerte NLA-professoren er betegnende for egenarten til organisasjonen som har vært arnested for mye kristent arbeid her i landet.
Tidligere i den samme samtalen hadde den klart yngre Nils Jøssang fra Sogndal Indremisjonsforsamling omtalt ImF som «grasrotdrevet». Også det er betegnende for en organisasjon som ikke ønsker å være toppstyrt.
Annonse
De to viste på hver sin måte at graden av endringsvilje ikke nødvendigvis henger sammen med alder. For Skrunes er en av dem som har etterlyst en debatt om hva som skal kjennetegne indremisjonsforsamlingene. Der finnes det flere konkrete og aktuelle spørsmål knyttet til blant annet møteform og ledelse. Den samtalen er det ikke alltid like lett å få i gang. Men den tvinger seg frem.
Da Fredheim-pastor Runar Landro, som må kunne kalles en nestor i ImF-sammenheng, fredag talte for Gabriel Pollestads kandidatur som styreformann, fremhevet han at Pollestad som nestleder i det avgående styret allerede er involvert i de pågående endringsprosessene.
Det lå både hjerte og følelser bak da Landro lørdag snakket om lengselen etter å møte folk med evangeliet, og la vekt på at det er dette som definerer ImF, snarere enn organisasjon og struktur. På den bakgrunn anbefalte han å gi tilslutning til dem som våger endringer. «La oss våge å være modige i tiden som ligger foran», sa Landro.
Nyvalgt formann Gabriel Pollestad innrømmet i debatten lørdag at han ifølge ham selv «sitter litt fast i tradisjoner». Men i erkjennelsen av at ImFs arbeid flere steder er nedleggingstruet, uttrykte han vilje til å ta betydelig økonomisk risiko for å se positiv forandring.
Alt dette tegner et bilde av en organisasjon hvor behovet for å finne nye strukturer og arbeidsformer har sunket inn. Dette betyr likevel ikke at omstillingen er enkel og friksjonsfri. Med mindre man planlegger revolusjon, skjer som regel endring gradvis - og med en viss smerte involvert. Sånn er det også for Indremisjonsforbundet.
Det så vi blant annet i den ene saken som synliggjorde reell uenighet under årets generalforsamling. Styret ønsket fullmakt til å slå sammen ImF Trossamfunn med andre trossamfunn på evangelisk luthersk grunn.
Fra Bergens Indremisjon spurte både Jan Fosse og nevnte Njål Skrunes om fullmakten var for vid, og om man i denne omgang burde nøye seg med å gi styret fullmakt til å drøfte sammenslåing med NLMs trossamfunn.
Det er ingen hemmelighet at det er en slik sammenslåing som ligger nærmest. Men i et treårsperspektiv frem mot neste generalforsamling er det ikke utenkelig at det også kan bli aktuelt å samtale for eksempel med Normisjon, og det kan dessuten oppstå nye felles plattformer på evangelisk luthersk grunn.
Annonse
Imidlertid stiller saken seg noe annerledes hvis det for eksempel skulle bli aktuelt å drøfte sammenslåing med Den Evangelisk Lutherske Frikirke eller Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK), i og med at disse sammenhengene faktisk er kirkesamfunn – mens generalsekretær Erik Furnes lørdag understreket at ImF fortsatt ser på seg selv som en misjonsorganisasjon som har et trossamfunn. Styrets forslag ble imidlertid vedtatt med klart flertall. Dermed har styret og administrasjonen den handlefriheten de ønsket seg.
Og Torgeir Skrunes, til daglig tilknyttet Betania studentfellesskap i Bergen, oppsummerte kanskje både saken om nye strukturer og saken om trossamfunn da han uttrykte sitt ønske om at organisasjonen kunne avta og at trossamfunnet kunne vokse. Skrunes og flere med ham, vil heller bygge kirke enn organisasjon. Og de fleste tegnene peker i retning av en økt selvstendighet og uavhengighet i ImF-land, i hvert fall når man vurderer relasjonen til Den norske kirke.
Men ønsket om å utvikle sin indremisjonske egenart innebærer også at man må forholde seg på en litt annen måte til flere av tidens utfordringer. Noe av dette påpekte delegat Randi Klingsheim Bø da hun etterlyste mer teologisk tyngde i en tid med mange akademikere.
Hun etterlyste også flere med kompetanse innen trosforsvar, det som gjerne blir kalt apologetikk. I en debatt hvor påfallende få kvinner tok ordet, til tross for at både det avtroppende og det nye styret har flere kvinnelige medlemmer, loddet Klingsheim Bøs innlegg dypere enn det som stod på den formelle dagsordenen.
Uavhengighet gir gjerne en følelse av frihet. Den følelsen kan være god. Men det som før het Det Vestlandske Indremisjonsforbund ble grunnlagt i erkjennelsen av at vi står sterkere sammen. I dag er mye annerledes i både samfunn og kirke her i landet enn det var på 1800-tallet.
Behovet for vekkelsesforkynnelse og behovet for en bibelsk forankret virkelighetsforståelse har ikke imidlertid ikke blitt mindre. Derfor trenger vi et slagkraftig og fremtidsrettet ImF.
