Lager podkast om de som forlater menigheten

Forrige uke lanserte Bergens Tidende en podkast med en bibelsk klang. «Exodus» forteller seks historier om mennesker som har forlatt menighetslivet.

Den bergenske filmskaperen Elisabeth Kleppe har snakket med dem om hvorfor de dro og hva de mener kristne miljø kan lære av deres historier.

– Jeg tror denne podkasten er viktig for kristne miljø, sier Kleppe, som er daglig leder i filmselskapet Aldeles og blant annet var produsent og manusforfatter for filmen «Bergen - i all beskjedenhet».

Hun var selv aktiv i ungdomsmiljøet i Oslo Kristne Senter, en menighet som i dag ledes av Thomas Åleskjær, sønn av datidens hovedpastor.

– Som menighetsleder gjør det meg skuffet, og man får selvsagt lyst å forebygge slike opplevelser for kommende generasjoner, sier Åleskjær om å høre om Elisabeth Kleppes opplevelser.

Sin egen historie

Kleppe vokste opp i Den Frie Evangeliske forsamling i Bergen, og hun gikk på bibelskole ved Oslo Kristne Senter. Noen av hennes beste minner er fra barndommen i Frie Venner, blant annet fra sommerleirer med stor frihet og gode vennskap.

Men etter hvert forandret det seg og året på bibelskole ble et vendepunkt til det verre.

Hun forteller at engasjementet, de fine folkene og all aktiviteten gjorde at hun ble revet med. Det store, felles prosjektet som menigheten ble, gjorde at hele livet ble bundet opp i aktiviteter i menigheten.

Hun fikk en standard for livet som hun umulig kunne leve opp til, selv om hun prøvde.

Likevel ble hun aktiv i Oslo Kristne Senter.

– For meg ble det en dårlig kombinasjon av miljøet i Oslo Kristne Senter slik det var den gang, og flink pike-syndromet.

Hun opplevde at fokuset på visjonene gjorde at menneskene ble mindre viktige.

– Alle var vi med på å bidra til denne kulturen, men det var helt klart uheldig at ikke menighetens øverste ledelse hadde tettere oppfølging av ungdomsarbeidet.

Til slutt brøt hun med fellesskapet, en prosess som hun beskriver som både vanskelig og frigjørende.

Mye respons

I podkasten møter Kleppe mennesker som forteller om sin exit fra menighetslivet. Noen tviler seg ut, andre bryter ut etter dramatiske hendelser.

– Både jeg og de som er intervjuet har fått masse henvendelser fra folk som har hatt lignende opplevelser eller som er i prosess med å gå ut, forteller Kleppe.

Onsdag kveld arrangerte Bergens Tidende en panelsamtale om temaet, der blant andre Dagen-redaktør Tarjei Gilje deltok sammen med Elisabeth Kleppe.

Ikke skyttergravskrig

Filmskaperen har fått noen henvendelser fra kristne som opplever at det alltid er kristne miljø som skal tas. De stiller spørsmål ved motivene for å lage podkasten.

Kleppe mener at de da går glipp av viktig kunnskap fra mennesker som har forlatt menighetslivet.

– Jeg tror det er veldig mye viktig informasjon som kan komme fra en slik podkast, også for dem som ikke tenker på å forlate menigheten. Særlig kristne ledere kan ha nytte av å lytte, men da må man stagge den refleksen som sier at dette er et angrep.

Berøringsangst

Kleppe lurer på om en del menighetsmiljø utvikler en slags angst for å prate med mennesker som har forlatt menigheten. Hun husker selv at hun ikke tok kontakt med dem som bare plutselig var borte da hun fortsatt var innenfor.

– Folk tok heller ikke kontakt da jeg sluttet. Det er ikke nødvendigvis fordi de ikke bryr seg. Kanskje har man litt berøringsangst for andres tvil eller oppgjør. Spørsmålene kan virke vanskelige å forholde seg til, sier hun og fortsetter:

– Jeg hørte veldig mange historier om folk som fant Jesus og vendte tilbake til menigheten da jeg vokste opp. Men aldri noen om dem som forlot den, eller som mistet troen.

Maktbruk

Hun håper på en økt bevissthet rundt makt i religiøse fellesskap. Når man snakker om temaet, er det gjerne de ekstreme tilfellene som trekkes frem, sier hun.

– Og så sier man «Tenk så galt det er der». Men jeg mener at dette handler om helt menneskelige mekanismer. Når du for eksempel gir et relativt ungt menneske ansvar for et stort ungdomsmiljø, så har den personen fått makt. Da må det være et apparat rundt som følger med, og helst noen utenfra.

Hun tror det kan være lett for at et vennskapelig råd glir over i en manipulerende samtale. Når Gud trekkes inn som garantist for det som sies, veier ordene tungt, kanskje for tungt.

– Den bevisstheten er så viktig. Det må lages et språk for dette, et språk som jeg opplever at ikke finnes i dag. Når den du snakker med oppleves som en budbringer for Gud, da er det vanskelig å si imot.

Hun oppfordrer menighetene til kontinuerlig arbeid for å motarbeide misbruk av makt.

Organisering

Både Kleppe og de hun snakker med i podkasten har fine minner. At hun i dag kan snakke foran hundrevis av mennesker uten å være nervøs, tilskriver hun blant annet tiden som ungdomsleder.

– Jeg har møtt masse kjærlige mennesker med gode intensjoner. Jeg tror det handler mye om organiseringen. De fleste grenseoverskridende lederne som vi har hørt om de siste 20 årene er helt vanlige mennesker.

Sjenerøs lederstil

Thomas Åleskjær leder i dag menigheten der Elisabeth Kleppe var engasjert i ungdomsarbeidet. Han var 14-15 år da hendelsen hun beskriver fant sted, og hans far Åge Åleskjær var hovedpastor.

– Hva er din respons på kritikken fra Kleppe?

– Jeg synes Elisabeths fortelling fremstår troverdig og ekte, svarer han.

Han peker på Kleppes observasjon om manglende innsyn fra sentralledelsen inn i ungdomsmiljøet. Han poengterer at det må finnes et balansepunkt, for ikke å legge for sterke begrensninger på et «energisk og innovativt ungdomsmiljø».

– Satt på spissen kan man si at det å forebygge maktmisbruk og kontrollkultur, forutsetter en viss bruk av grad av makt og kontroll. Og det er en ganske interessant samtale, egentlig. Det var jo pappa som var pastor i den tidsepoken Elisabeth beskriver, og jeg tror faktisk hans relativt tilbakelente og sjenerøse lederstil kan ha gitt spillerom for en del, sier han og fortsetter:

– Jeg vil også påstå at mye av det hun beskriver fant sted i «subkulturer» i OKS, og ikke først og fremst som en hovedstrømning. Uten at det rettferdiggjør noe, eller fritar ledelsen for ansvaret.

Pågående samtale

Åleskjær forteller at forkynnelsen gjennom hele forrige tiår på mange måter var et slags pågående oppgjør med ukultur, teologi og erfaringer fra tidsepoken Kleppe beskriver.

– Det er ingenting i Elisabeths fortelling som ikke er gjenkjennelig.

– Jeg tror mange kristne ledere har engasjement for historiene til de som har forlatt kirken, men det kan jo heller ikke ende opp bli med det eneste vi snakker om. Jeg tenkte allerede under Frelst-debatten for en stund tilbake at vi hadde hatt denne samtalen mange ganger.

Aldri flink nok

Noe av Elisabeth Kleppes forslag til kristne menigheter er å engasjere fagfolk, gjerne utenfra kirken, til å se på strukturer og organisering.

– Er menigheter flinke nok til å unngå maktmisbruk og manipulasjon?

– Jeg tror ikke det er mange organisasjoner, verken kristne eller sekulære, som kan rekke opp hånda og si at «dette er vi flinke nok på». Gode sikkerhetsmekanismer og nedskrevne rutiner kan forebygge, men de garanterer på ingen måte noen immunitet mot disse fenomenene, sier han og peker på en annen norsk lederskapskrise.

– Selv ikke LO, som man kanskje skulle forvente var en av Norges mest demokratiske og tryggeste arbeidsplasser, kunne forhindre opplevelsen av maktmisbruk og trakassering fra daværende leder Gerd-Liv Valla.

Alltid en risiko

Han tror en flat og demokratisk lederskapsstrukur kan være like utsatt for maktmisbruk, kontroll og manipulasjon.

– Så lenge det er mennesker involvert, vil risikoen alltid ligge der, både i og utenfor kirken. Bibelen sier også mer om denne tematikken enn det mange er klar over, sier Åleskjær.

– Kleppe foreslår at menigheter for eksempel trekker inn organisasjonspsykologer for å arbeide med kultur. Er det noe dere har gjort, eller som kunne vært aktuelt?

– Selv om organisasjonspsykologer helt sikkert er kompetente folk, tror jeg det er begrenset hva en ekstern konsulent på timebetaling er i stand til å fange opp. Manipulatorer er dyktige på å manøvrere seg omkring slike personer også. Jeg har nok da mer tro på en langvarig og jevnlig tilstedeværelse fra noen organisasjonen kjenner godt og har tillit til, og som selv har kunnskap om kirken.

Han forteller at menigheten har benyttet seg av rådgivere av denne typen, men tror ikke at det har skjedd spesifikt rettet mot det Kleppe tar opp.