Lander med delt hjerte

Ester-Marie (32) er en av mange såkalt «Third Culture Kids» (TCK), barn som vokser opp i en annen kultur enn foreldrene. Som barn bodde hun rundt sju år i Macau.

Sist helg arrangerte Norsk Råd for Evangelisering og Misjon (NORME) kurs for 29 av disse på Strand leirsted utenfor Sandefjord. «Inn for landing» er overskriften på kurset, som har blitt arrangert for 13–18-åringer i målgruppen siden 1996.

– Målsettingen er å alminneliggjøre erfaringen barna har, hjelpe dem til å se fordelene og utfordringene ved en krysskulturell oppvekst og bringe dem i kontakt med likesinnede, sier Kjell Østby, som selv har bakgrunn som misjonærbarn og misjonær. Han arbeider nå som fagkonsulent ved Larvik Læringssenter.

En tredje kultur

Kurslederne ønsker å la de unge deltagerne få være i fred med sine personlige prosesser. Derfor henvises Dagen til lederne som alle selv er misjonærbarn. Ester-Marie er sammen med Ingeborg Tjelle (21) leder på «Inn for landing» uten selv å ha tatt kurset.

– TCK-ere er oppvokst i ­ulike land og har ulike opplevelser, men felles erfaringer likevel. Ikke minst det at vi trives best i en tredje kultur, i dette blandings­rommet som bare vi som vet hva det dreier seg om kan dele, sier Ingeborg, som selv er oppvokst i ­Japan.

– Når TCK-ere er sammen oppstår det en unik åpenhet der det er lov å ta fram både gode og vonde minner. Jeg skulle gjerne ha vært på dette kurset da vi flyttet til Norge, sier Ester-Marie.

«Rotfull»

Hun har erfart at det å vokse opp med mye flytting, kulturskifter, stadige avskjeder og tilpasning til nye bosteder og miljø, kan være sårbart. Det tok henne mange år å forstå at det er et gode å ha flere røtter. Hun syntes det var vanskelig å komme til Norge, fordi hun verken følte seg norsk eller kinesisk.

– Mange spør om jeg er rotløs. Jeg har kommet fram til at jeg er «rotfull» og omfavner alle røttene jeg har.

Ingeborg forteller at hun har god støtte i familien og opplevde få kriser.

– Derimot oppsto det mange små situasjoner som var vanskelige, men som ble lettere da jeg innså at hjemme er der hvor hjertet er, og at hjertet kan være delt, sier hun.

Fellesnevnere

Ingvild Vestøl var deltaker på det første «Inn for landing»-kurset i 1996 og har de senere årene vært leder på leiren.

– TCK-ere har mange felles­nevnere: Flyttinger, hyppige reiser, erfaring av savn, venner og familie i to land, kanskje i flere. Alt dette gjør at vi forstår hverandre på en helt annen måte enn de som har vokst opp i Norge og bare der, forteller Ingvild, som hadde sin barndom i Nepal.

Fokus på ressurser

Ifølge Ingvild Vestøl, Elisabeth Redse og Ragnhild Kristensen Bøhler i hovedleder-trioen er det fremste fokuset på kurset å gi deltakerne mulighet til bearbeidelse av flytteprosesser og å se ressursene man besitter når man er oppvokst i to eller flere kulturer.

– Det er selvsagt rom for det såre og vanskelige. Her er det lov å reagere med sorg, sinne, glede og stolthet – ja, hele spekteret av følelser. ­Noen vet ikke hvordan de skal reagere. Enkelte har ikke tenkt på at de er spesielle i det hele tatt. Det er veldig ulikt hvordan barn og unge reagerer når de kommer tilbake til Norge. Bevisst­gjøring rundt dette er noe av det som tematiseres på kurset.

– Som oftest «lander» man med en blanding av reaksjonsmønstre, avhengig av situasjonen. Det vi ønsker å si til de unge er at alt er individuelt og dermed normalt. Det er helt greit og vanlig å kjenne seg mest hjemme blant mennesker som selv har en oppvekst fordelt på to eller flere kulturer bak seg. Den såkalte «tredje-kulturen» er mer en identifisering enn en egen kultur.

Kartlegger terrenget

Selv om Ester-Marie Fiskum og Ingeborg Tjelle har hatt flere år på å bearbeide tilbakekomsten til Norge, opplever de at de har lært mye på kurset. De synes tittelen på kurset er veldig illustrerende. Det gir deltagerne hjelp til å lande, hver med sin unike og ressursrike bakgrunn.

– Det viktigste i prosessen er å kartlegge terrenget man har gått i, brette det ut på godt og vondt og aksep­tere at man er en TCK-er, tror de.

– Hva er det beste ved å vokse opp i utlandet?

– Helheten. Jeg var barn da vi bodde i Japan og trivdes veldig godt, ­svarer Ingeborg.

– Som barn var det ikke alt jeg var like glad for, men som voksen er jeg veldig takknemlig for oppveksten min. Jeg ville ikke byttet årene i Hong Kong og Macau med noen, sier Ester-Marie med ettertrykk.

Kort og lang versjon

– Og hva har vært det mest krevende?

– Rotløsheten. Noen ganger skulle jeg ønske jeg var enten japansk eller norsk, men jeg blir aldri noen av delene, svarer Ingeborg.

Ester-Marie opplever at det har vært krevende å måtte svare på hvor hun kommer fram. Etter hvert har hun kommet fram til at hun må ha en kortversjon og en lengre utgave av livshistorien, avhengig av hvem som spør. Savn er noe begge husker fra barn­dommen.

– Som voksen har jeg lært meg å leve med savn. Jeg setter ikke nødvendigvis pris på det, men jeg har fått et nytt perspektiv på savn. Det kommer av at det var noe godt der.

– Det som opplevdes vondt kan bli en styrke etter hvert. Fordi jeg vet hvor problematisk det er å etablere seg på et nytt sted, har jeg lett for å få kontakt med og forstår tilflyttere som synes det kan være vanskelig å finne seg til rette i ­Norge, supplerer Ingeborg.

Tøyelig, ikke endelig

Begge har funnet seg til rette i ­Norge. Ester-Marie har kommet til at det trengs folk som henne og trives som student på Menighets­fakultetet. Ingeborg opplever for sin del at det er vanskelig å sette ord på hva som er ­hennes plass.

– Akkurat nå studerer jeg også på MF, men den plassen er tøyelig og ikke endelig, sier hun.

Prosess i gang

Ingvild Vestøl forteller at erfaringene med kurset de tilbyr er gode.

– Noen treffer gamle venner, men flere kjenner ingen eller svært få når de kommer. Selv om de kan være oppvokst i ulike land, så kan mange kjenne seg igjen i det de andre forteller. Dette er noe som kan være vanskelig å finne ellers i hverdagen og skaper en egen tilhørighet.

Undervisning, gruppesamtaler, leker og praktiske aktiviteter inngår som del i bearbeidingen. Minner gjenopplives og deles av de som har lyst til det. På «Inn for landing» er rammene trygge. Ingen tvinges til noe, poengterer ­Vestøl.

– Deltakerne forteller blant annet at de gjennom kurset forstår egne følelser og reaksjoner bedre. At man har lov til å reagere annerledes enn andre familiemedlemmer. Mange får aha-opplevelser. Fellesskapet med TCK-ere er viktig i seg selv, og mange holder kontakten senere, forteller Vestøl.