Lavere forventninger i - og til KrF
KrFs tre siste valg er partiets dårligste siden krigen. Både på stortings-, kommune- og fylkestingsplan. Det er påtakelig at ikke flere i partiet problematiserer partiets oppslutning på meningsmålingene om dagen, skriver Tarjei Gilje.
Bevegelsene på målingene den siste tiden tyder ikke på noen vesentlig endring. Hadde partiet hatt en leder som stod svakere enn det Knut Arild Hareide gjør, ville nok flere ha stilt utfordrende spørsmål.
Det er fristende å anta at partiorganisasjonen har innstilt seg på et lavere ambisjonsnivå.
Annonse
Like påtakelig er det å registrere den utbredte enigheten om partiets samarbeidsmuligheter.
Samarbeidsavtalen med Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre står ved lag, men entusiasmen er ikke spesielt stor. Og opp til flere sentralstyremedlemmer snakker åpent om muligheter for samarbeid med Arbeiderpartiet.
Noen av partiets tillitsvalgte advarer sterkt mot dette. Men det er talende at den mest fremstående blant disse er en vararepresentant til Stortinget, Steinar Reiten fra Møre og Romsdal.
Dersom et forpliktende nasjonalt samarbeid med Ap blir mer aktuelt, vil nok flere også protestere. Men det er grunn til å tenke over hvilket stemningsskifte som har funnet sted når nestleder Dagrun Eriksen i sin tale til landsmøtet fredag måtte minne om hvordan de hadde det under åtte år med rødgrønt styre.
Dette sier ikke minst en del om misnøyen med den sittende regjeringen, særlig med Fremskrittspartiet. Avtroppende KrFU-leder Emil André Erstad sa til Aftenposten i går at Frp dessuten får frem det verste i Høyre.
Kristelig Folkeparti er en asymmetrisk størrelse når man skal plassere partier på høyre/venstre-aksen. Mens noen tillitsvalgte definitivt hører hjemme på høyresiden, ligger andre nærmere SV i en del saker.
Tradisjonelt har de som vil samarbeide med høyresiden stått noe sterkere, selv om skepsisen til Frp har vært stor.
Nå fremstår miljøene rundt Visjon Norge og Norge Idag blant de sterkeste kritikerne av samarbeid med Ap. Og disse miljøenes innflytelse i Kristelig Folkeparti er høyst begrenset. Argumentasjonen er dessuten preget av historiske forhold.
Annonse
Ganske sikkert vil nok mange av partiets tradisjonelle velgere, ikke minst langs vestlands- og sørlandskysten, fortsatt foretrekke samarbeid til høyre. Men den mest kategoriske borgerlige fløyen som ikke minst var forbundet med trosbevegelsen, ser ut til å være omtrent like svekket som nettopp trosbevegelsen.
Gårsdagens opplysninger i Dagens Næringsliv bekrefter bildet som danner seg. Overraskende mange av KrFs førstekandidater er åpne for Ap i regjering eller samarbeid mellom KrF og Ap.
I forkant av landsmøtet merket jeg meg ett forhold som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal fortolke.
Foran landsmøtet i 2011, hvor KrF skulle behandle fjerningen av bekjennelsesparagrafen for første gang, var debattspaltene her i avisen sterkt preget av mange og tydelige advarsler.
Skribenter som hevdet å representere grasroten i partiet mente det ville få store konsekvenser dersom partiet endret denne paragrafen. Resultatet ble at endringene ble vedtatt uten nevneverdig motstand.
Og partiet har ikke beveget seg spesielt langt verken oppover eller nedover på meningsmålingene siden da. Men kontrasten til situasjonen i år er markant på ett bestemt punkt:
Denne gangen hadde vi ikke ett eneste leserinnlegg på trykk som direkte handlet om landsmøtet.
Kanskje sier det noe om at en del har gitt opp. Kanskje har noen av dem forlatt KrF til fordel for Partiet De Kristne.
Annonse
Den sikreste observasjonen tror jeg er at de som hevdet å representere grasroten i realiteten representerte langt færre enn de selv trodde.
