Ledelse og lidelse

«Hvordan tør dere?» spurte Greta Thunberg. «Få brexit unnagjort», sa Boris Johnson. «Gjør Amerika storslagent igjen», sa Donald Trump. «Yes, we can», sa Barack Obama.

Med fyndige, enkle slagord skaffet de seg tilhengere og ga dem opplevelsen av å være med på et stort prosjekt.

Den som har ordet i sin makt, har størst sjanser for å få annen makt. Og den som har makten har ofte ordet.

Sammen med kollega Joar Haga har han skrevet boken «The Four Speeches Every Leader Has to Know» (De fire talene enhver leder må beherske).

– Det grunnleggende i boken er ikke å overbevise de man leder om suksess, men å tale troverdig om lidelse i vid forstand. Det er en forutsetning for at folk skal gi seg hen til et prosjekt, sier Norheim.

Forberedt på lidelse

Lidenskap og lidelse henger sammen, påpeker de to forskerne. Det avspeiles i et av de mest sentrale begrepene i den klassiske retorikken: patos. Det finnes igjen på norsk i ord som pasjonert, patologisk og patetisk.

– Målet for alle taler er at de skal bevege og sette lytteren i stand til å gå i en eller annen retning, sier Haga.

Selv om mennesker har studert og diskutert talekunsten gjennom mer enn to tusen år, mener forskerne at talen har fått en fornyet aktualitet fordi det er blitt mer bevissthet rundt hva som skal til for å nå fram til et publikum.

– Mine barn blir bedt om å holde presentasjoner på skolen i langt større grad enn jeg var vant til, sier Haga.

Fire taletyper

Forskerne kobler refleksjonen om talekunst til en bestemt forståelse av hva det vil si å være leder.

– Vi ser lederens tjeneste eller karriere som et livsløp. Vi tenker at lederen blir født, lever og dør, sier Norheim.

Det mener han gjelder enten man snakker om en redaktør, direktør, rektor, generalsekretær, avdelingsleder eller trener i idretten.

Uansett lederrolle mener forskerne at lederne må beherske fire taletyper. De to hovedtypene er åpningstalen og avskjedstalen. De skal henholdsvis gi retning for prosjektet og vise at det var verdt innsatsen. Mellom disse bøddeltalen og trøstetalen.

Nødvendig oppmuntring

Trøstetalen har til hensikt å holde motet oppe når fellesskapet opplever et tap, for eksempel en ulykke eller sykdom hos medarbeidere.

– Trøst trenger man. Som lutherske teologer tenker ikke vi at grunnposisjonen til mennesket er at det er sterkt, selvdrivende og autonomt.

– Tvert imot er livet skrudd slik sammen at det går mot død. Den ytre lidelsen vil alltid være til stede, sier Haga.

Bøddeltalen blir nødvendig når lederen selv forårsaker ubehagelige og upopulære ting, for eksempel kutt i budsjettet eller oppsigelser.

– Da må ikke taleren først og fremst snakke til dem man skal si opp, for de forsvinner jo, men for dem som blir igjen. Hvordan du håndterer de hardhendte ledelsesoppgavene vil være avgjørende for om medarbeidere fortsatt blir oppmuntret til å gi seg hen til prosjektet, sier Haga.

– Du må overbevise dem om hvorfor denne lidelsen er nødvendig, supplerer Norheim.

Gjenkjennelsens makt

For at en leder skal være troverdig, mener forskerne det er avgjørende at vedkommende beskriver virkeligheten slik at medarbeidere eller etterfølgere kan kjenne seg igjen.

– Det første lederen må gjøre, er å navngi seg selv, si hvem man er, slik at folk kan vite hvorfor de skal lytte til ham eller henne i denne posisjonen. Det andre er at lederen må gi en troverdig beskrivelse av tiden vi lever i. Er det krig eller fred? Er det mandag eller fredag? Skal Jesus snart komme igjen? sier Haga.

Med dette på plass mener de det blir mulig å bygge et bånd til tilhørerne og gi navn til prosjektet de skal være med på.

Kontinuerlig tale

I arbeidet med boken har forskerne gått gjennom og analysert hundrevis av taler, særlig fra etterkrigstiden.

– Hvor viktig er talen i dagens kultur?

– Det er en litt sammensatt situasjon. Det er ikke sikkert talere i like stor grad som tidligere trekker store skarer til samme sted for å lytte, men for eksempel Ted Talks om forskjellige tema kan ha millioner av avspillinger på Youtube, sier Haga.

Samtidig understreker de at talen ikke bare skjer i en bestemt anledning.

– Lederen taler også gjennom sine handlinger. Åpningstalen gjentar du kontinuerlig i måten du leder på, sier Haga. Han mener «den store taleren» ikke nødvendigvis finnes som person, men som metafor. Teologen viser til Ap-leder Jonas Gahr Støres formulering «Å gjøre en forskjell», som han også har brukt som boktittel. Denne mener Haga plasserer seg i tradisjonen som de korte utsagnene fra Thunberg, Johnson, Trump og Obama som ble nevnt i starten.

– Kan en leder, uten å holde en stor tale selv, likevel låne kraft fra andres taler?

– Ja, slik er det alltid. Martin Luther King Jr. knyttet sin store «I have a dream»-tale til det store amerikanske narrativet om sammensmeltingen av landet. Obama brukte sin familiehistorie til å vise at han virkeliggjør den amerikanske drømmen, sier Norheim.

Støre og Vedum

De to forskerne poengterer samtidig at den mest velformulerte ikke nødvendigvis er den mest effektive taleren.

– Jeg liker veldig godt å høre på Støre som taler, men han står overfor en helt umulig oppgave. Når han sier «barnehave», demonstrerer han at han ikke representerer den jevne Ap-velger, mener Haga.

For Norheim er Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum et eksempel på en taler som derimot treffer sitt publikum.

– Han er en fascinerende taletype i en norsk kontekst. Han kan virke litt uvøren, men er folkelig på en likandes måte. Han treffer på beskrivelsen av seg selv, sier han.

– Han vinner også på at nasjonen de siste tiårene har vært underbetont som fenomen, mener Haga.

Den tause kongen

– Er det selvsagt at ledere taler?

– Det er uunngåelig, sier Norheim.

Han viser til filmen «The King´s Speech om kong Edvard 6. av Storbritannia som led alvorlig av stamming.

– Det folk legger merke til, er at han ikke taler. Han tier, og tausheten er overveldende. Som leder blir du stilt fram, og dermed taler du uansett.

Norheim mener det er avgjørende at lederen reflekterer over hvordan man taler og hvilken «retorisk garderobe» man har.

– Hvis en avdelingsleder i en liten trykkeribedrift på Sunnmøre skal snakke til medarbeiderne om hvordan de skal møte konkurranse fra en annen bedrift, er det ikke sikkert at man skal ty til begreper om «fight them om the beaches», sier han.

Det har referanse til statsminister Winston Churchills berømte tale i Underhuset der han oppildnet britene til kamp mot Nazi-Tyskland.

– Vårt poeng er at lederen, helt ned til detaljer som valg av briller, har en mulighet til å velge hvordan han vil bli oppfattet.

Ikke instruksjon

Hensikten med boken er at ledere skal kunne reflektere over egen fremtreden og dermed bli bedre talere.

– Her er det også et aspekt å si noe om de metaforiske mulighetene som allerede finnes hos folk. En god leder har ikke bare oversikt over de materielle ressursene han har til disposisjon, men også bildene og historiene som han kan knytte til, sier Haga.

Han understreker at det er forskjell på å få tilslutning til et budskap og å sette hjerter i brann.

– Situasjonen ledere står overfor i dag, er at folk tror seg å være mye mer selvstendige enn tidligere. Du må lede i et felt der du selv er blitt valgt, sier Haga.

– Lederen må bli valgt av sine egne tilhørere, vinne tilslutning, sier Norheim.

De to teologene er også opptatt av å leve som de lærer. Også for deres egen del skal ord skal bli til handling - eller kanskje handling bli til ord.

– Skrivingen av boken er i seg selv en talehendelse. Vi har skrevet den ord for ord sammen, sier Norheim.

Ber foreldre lytte til barnas frykt for 3. verdenskrig

På denne bibelskulen lagar elevane «mem» om skulekvardagenKva er eit mem?