Hun: Israel er en apartheid-stat. Han: Et hån mot apartheid-ofre.

Dagen skrev nylig om slagordet «From the river to the sea, Palestine will be free».

I pro-Palestina-demonstrasjoner i land etter land roper mange også at «Israel er en apartheid-stat». Dagen ser i en artikkelserie på slagordene mot Israel, deres opprinnelse, betydning og sannferdighet.

– Grundig dokumentasjon

Line Khateeb, leder i Palestinakomiteen går god for slagordet.

Hun viser til uttalelser og publikasjoner fra Amnesty, Human Rights Watch og B´Tselem. Sistnevnte definerer seg som «det israelske informasjonssenteret for menneskerettigheter i de okkuperte områdene» .

– Disse organisasjonene forklarer grundig hvorfor Israel er skyldig i apartheid. Vi kan si at Israel er en apartheidstat på grunnlag av grundig dokumentasjon.

– Begrepsforvirring

Roar Sørensen er tilknyttet den Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem (IKAJ). Han har jobbet med israelrelatert arbeid i 25 år, bodd åtte av dem i Israel og har to mastergrader fra Hebrew University i Jerusalem. En om jødisk sivilisasjon og den andre om israelsk politikk og samfunn.

Sørensen er opprørt over begrepsbruken.

– Dette er bevisst begrepsforvirring, sier han.

– Tiltakene øker i takt med terrorvirksomheten

Han viser til at apartheid er bygget på raselære og rasisme, og peker på Romatraktaten og Apartheidkonvensjonen. Sistnevnte sier blant annet i artikkel 2: «Apartheid inkluderer lignende former for rasesegregering og -diskriminering som ble praktisert i det sørlige Afrika.»

– Om rasisme var Israels motiv, ville man tro at de påståtte apartheid-tiltakene var permanente. Hvordan har det seg da at tiltakene øker i takt med terrorvirksomheten? Er ikke det bevis for at de er terrorrelatert?

– Finnes ikke egne strender og toaletter

Sørensen sier at de militære sjekkpostene øker når terrortrusselen er stor og at omkjøringsveier for israelere bygges der terror er utbredt. Han påpeker at sikkerhetsgjerdet ble besluttet bygget i april 2002, måneden etter hyppige terrorangrep hadde tatt livet av mange israelere.

– Hvis rasisme er motivet: Hvordan kan det da ha seg at det ikke finnes egne strender, toaletter, transport, universiteter, sykehus for de ulike rasene?

– Har utelatt konteksten

Han spør hvordan det kan ha seg at de israelske araberne har fulle rettigheter, inkludert stemmerett, og at det finnes arabiske partier i Knesset, arabiske høyesterettsdommere, leger, advokater og lærere.

Han mener at ønsket om å klistre apartheid på Israel, har gjort at man har omdefinert begrepet og utelatt konteksten, nemlig sikkerhetsbehovet.

– Dette kalles manipulasjon og er et hån mot ofrene for apartheid i Sør-Afrika.

Arkitekten bak apartheid

Den sørafrikanske statsministeren Hendrik Verwoerd kan muligens være den første til å ha kalt Israel en apartheidstat. Det gjorde han allerede i 1961. Verwoerd, som regnes for å være arkitekten bak sitt eget lands apartheidpolitikk, sa:

«Jødene tok Israel fra araberne etter arabere hadde levd der i tusen år. Som Sør-Afrika, er Israel en apartheid-stat.»

Sørensen protesterer igjen. Han viser til at det jødiske nærværet i det som i dag kalles Israel har vært kontinuerlig i 3.500 år, til tross for at de til visse tider var få på grunn av tvungen utkastelse.

– Når historie skal brukes som argument, er den jødiske staten kanskje det beste eksempelet på oppfyllelse av en historisk rettferdighet.

Israel-kjenneren peker på Verwoerds ordbruk.

– Legg merke til at han snakket om arabere, ikke palestinere. De palestinske araberne er arabere og de har enorme landområder i Midtøsten.

I Midtøsten og Nord-Afrika er det 22 arabiske land som har felles arabisk språk og islam som dominerende religion. Landene er organisert i Den arabiske liga.

Advarte off the record

I et intervju i 1976 skal Yitzhak Rabin, Israels femte statsminister, off the record ha advart mot apartheid «dersom Israel annekterte Vestbredden og absorberte deres arabiske befolkning», skrev Times of Israel i 2015.

«Jeg tror ikke det er mulig å holde på halvannen million arabere inne i en jødisk stat på lang sikt, hvis vi ikke vil gå i retning apartheid», sa statsministeren, og ba om at denne uttalelsen ikke skulle være med i artikkelen.

Roar Sørensen sier Rabins fremtidsscenario ikke har skjedd. Han påpeker at ordene ble sagt i en intern israelsk diskusjon om fortsatt kontroll over Judea og Samaria (Vestbredden uten Øst-Jerusalem) og skulle styrke hans partis standpunkt i en politisk debatt.

– Dette er irrelevant i dagens situasjon.

– Alle land diskriminerer

Israel-kjenneren legger til at araberne som bor på Vestbredden ikke er israelske statsborgere.

– Alle nasjoner «diskriminerer» i favør av egne statsborgere. Omtrent 95 prosent av araberne i Judea og Samaria lever dessuten i Det palestinske selvstyret og får sine rettigheter derfra.

Beskrev kontroll over Gaza og Vestbredden

I årene mellom 1980 og 1990-tallet begynte akademikere og aktivister å bruke begrepet apartheid for å beskrive Israels kontroll over Gaza og Vestbredden, ifølge Forward, en amerikansk avis rettet mot jødisk-amerikanske lesere.

Det første palestinske opprøret mot det israelske militæret på Vestbredden og Gaza (intifada) fant sted 1987-1993. Hamas ble stiftet 10. desember 1987 og på denne tiden gjorde også andre radikale islamistiske grupper, som Islamsk Jihad seg gjeldende som faktorer i motstandskampen, ifølge snl.no.

FN om apartheid

I 2014 brukte også FNs spesialrapportør for menneskerettigheter i de palestinske områdene, Richard A. Falk, ordet apartheid for å beskrive Israels kontroll av Gaza og Vestbredden.

Jødiske stemmer anklaget ham for antisemittisme.

I 2022 kom et dokument, ofte omtalt som «Lynks rapport» etter Michael Lynk, som også var FNs spesialrapportør for menneskerettigheter i de palestinske områdene.

Rapporten konkluderte med at situasjonen kvalifiserte til å bli kalt apartheid «fordi rettigheter og goder differensieres under ett og samme regime på grunnlag av nasjonal og etnisk identitet.» Rapporten hevdet at «en gruppe sikres overherredømme til egen fordel, mens den andre gruppen lider under det og må leve bak murer, sjekkpunkter og under et permanent militærstyre.»

Roar Sørensen er ikke med på at det er snakk om ett regime. Han viser til at Judea og Samaria (Vestbredden uten Øst-Jerusalem) aldri har blitt annektert, men er under militær administrasjon.

– Det er noe annet enn ordinær israelsk sivil administrasjon.

«Grunnløse og opprørende injurier»

Da Lynks rapport ble lagt frem, reagerte Israels ambassadør til FN, Meirav Eilon Shahar kraftig:

«Denne rapporten resirkulerer grunnløse og opprørende injurier som er blitt publisert tidligere av frivillige organisasjoner som deler samme mål som forfatteren av denne rapporten: å delegitimere og kriminalisere staten Israel for hva den er: nasjonalstaten til det jødiske folk, med like rettigheter for alle sine borgere, uavhengig av religion, rase eller kjønn.»

«Må vurdere sikkerhetsutfordringer»

Shahar la til at ingen rapport om konflikten kan tas på alvor uten at sikkerhetsutfordringene og truslene som møter israelere daglig blir vurdert, inkludert den ikke-jødiske minoriteten som utgjør 20 prosent.

– Hvis terrororganisasjonen Hamas, som styrer Gaza med jernhånd, ikke blir nevnt eller fordømt; hvis den palestinske myndighetens rolle og juridiske forpliktelser overfor sin egen befolkning ikke blir adressert; og hvis den ekstreme kompleksiteten i situasjonen ikke er forstått: Ingen reell juridisk analyse kan gjøres på noen situasjon, i noe rettsområde, uten å ta hensyn til alle fakta, sa hun.

Israelske stemmer

NGO-monitor kalte rapporten «Lynks siste skjønnliterære verk». NGO Monitor er en høyreorientert, ikke-statlig organisasjon, med base i Jerusalem, som rapporterer om internasjonal NGO-aktivitet fra et pro-israelsk perspektiv.

Den frivillige organisasjonen i Israel, Yesh Din, uttalte imidlertid allerede i 2020 at landet gjorde seg skyldig i apartheid «som følge av okkupasjonen av Vestbredden».

– Må se alt under ett

Når Line Khateeb snakker om Israels apartheidpolitikk inkluderer hun både palestinere/arabere i Israel og palestinerne i Gaza, på Vestbredden og i Øst-Jerusalem.

– Vi må se alt under ett. Palestinerne i Israel har bevegelsesfrihet og flere rettigheter enn palestinerne i Gaza, på Vestbredden og i Øst-Jerusalem. Alle er ett folk, men det brukes ulik grad av diskriminering overfor dem som kan defineres som apartheid.

Roar Sørensen kaller Khateebs påstand «absurd».

– Dette benektes selv av de israelske araberne, påpeker han.

Han siterer Mansour Abbas, leder for det arabiske partiet Ra`am, som sa at han ikke ville kalt det apartheid, men foretrakk å beskrive virkeligheten «på en objektiv måte».

– Ikke samme standard

I teorien er det dødsstraff for palestinere som selger land til jøder, selv om president Mahmoud Abbas har nektet å skrive under på henrettelsesordre. Dagen spør Line Khateeb om dette i så fall er «gjensidig apartheid», slik hun ser det?

– Nei. Du kan kritisere lov og praksis som ikke er i henhold til menneskerettighetene, men det er ikke apartheid, svarer Khateeb.

Roar Sørensen er forundret og kaller argumentasjonen for «merkelig».

– Hvorfor er hun ikke villig til å bruke samme standard for Israel, spør han.

– Skolebøker fulle av antisemittisme

Israel-kjenneren viser til at Mahmoud Abbas, president for de palestinske selvstyremyndighetene (PA) siden 2005, har sagt at han ikke ville ha en eneste jøde i et fremtidig Palestina.

– Anser ikke Khateeb dette som apartheid heller? Faktum er at det er ganske enkelt å argumentere for at PA er den som fremmer rasisme og apartheid. Deres skolebøker er fulle av antisemittisme, noe som er dokumentert gang på gang.

– Må gi opp undertrykkelse av palestinere

Fra israelsk side argumenteres det med at hvis ikke sikkerhetsutfordringene og truslene som møter israelere daglig blir del av denne ligningen, så tar man ikke konflikten og denne diskusjonen på alvor.

Dagen har spurt Line Khateeb hvordan hun ser på dette.

– Hvis israelere vil føle seg trygge, må de gi opp undertrykkelsen av palestinere. Argumenter om sikkerhet kan ikke rettferdiggjøre den kollektive avstraffelsen som Israel står for med okkupasjon, apartheid og et plausibelt folkemord svarer hun.

– Mål om å utslette Israel

Sørensen i IKAJ tror ikke freden er så enkelt oppnåelig som Khateeb sier:

– Dette har vært forsøkt og har ledet til to kriger der arabiske armeer har hatt som mål å utslette Israel. Det skjedde i 1948 og 1967. Da fantes det ingen «okkupasjon», men ga likevel ikke israelerne trygghet, så sant ikke Khateeb mener hele Israel er okkupert mark, inkludert området før 1967. Det er i så fall underminering av en nasjons rett til å eksistere, noe som er et krystallklart brudd på mer enn folkerett, nemlig på medmenneskelighet.

Landområde

Argumentasjon som blir brukt i apartheid-diskusjonen er ofte knyttet til landområde, statsborgerskap, bevegelsesfrihet og politisk deltakelse.

B´Tselem, den tidligere nevnte israelske menneskerettighetsorganisasjonen, som også fremmer apartheid-anklagen, hevder Israel behandler landområdet som en ressurs som hovedsaklig skal tjene den jødiske befolkningen.

Organisasjonen viser til den store settlerbevegelsen som har etablert bosettinger på Vestbredden.

– Har ikke bygget fellesskap

Under Seksdagerskrigen i 1967 erobret Israel Vestbredden og Øst-Jerusalem fra Jordan, og Gazastripen fra Egypt. Mange palestinere ønsker disse tre områdene som en uavhengig stat.

Rundt 700.000 settlere har bosatt seg på Vestbredden og i Øst-Jerusalem.

«Israel har ikke bygget et eneste fellesskap for den palestinske befolkningen i hele området mellom Jordanelven og Middelhavet», skriver B´Tselem på sine sider.

– Skulle forhandles

Roar Sørensen opplever argumentet som urimelig.

Han viser til at etter Osloavtalen i 1993 falt dette ansvaret på PA innenfor de såkalte A-områdene der mer enn 95 prosent av befolkningen bor. Her skulle det være fullstendig palestinsk myndighet (se faktaboks).

– Israel ble gitt kontrollen over C-områdene der ingen bygging skulle skje uten israelsk tillatelse. Til tross for dette har PA, med stor hjelp av EU, illegalt bygget titusentalls bygninger, inkludert industriområder, skoler og boliger i område C. Det at bosetningene utvides er ikke et brudd på Oslo-avtalen. Det skulle forhandles om fremtiden til hele dette området. Det er ikke palestinsk, slik B´Tselem gir inntrykk av, hevder Sørensen.

Statsborgerskap

Ifølge det palestinske statistikkbyrået var det 14,3 millioner palestinere i verden (2022) hvorav 5,3 millioner i Gaza og på Vestbredden.

B´Tselem skriver at jøder fra hele verden, deres barn, barnebarn og ektefeller har rett til israelsk statsborgerskap, mens palestinere ikke kan immigrere til israelsk-kontrollerte områder selv om de eller deres foreldre og besteforeldre ble født og levde der.

– Dette er helt på linje med hva visse andre stater gjør, som for eksempel Armenia, Irland og Tyskland. Israel ble opprettet med internasjonal støtte for å være en jødisk stat, kommenterer Sørensen.

Bevegelsesfrihet

B´Tselem skriver at med unntak av Gazastripen, kan israelere bevege seg fritt i hele området som er kontrollert av Israel. De kan også fritt komme inn og forlate området. Palestinere derimot, må ha en spesiell reisetillatelse mellom områdene, men også hvis de skal til utlandet.

– Dette gjelder kun palestinske arabere, ikke israelske arabere. Det er igjen snakk om personer som ikke er statsborgere – og motivet er igjen, sikkerhet.
Dessuten kan ikke jøder bevege seg fritt i A-områdene uten fare for sitt liv. Israel forbyr derfor dette, sier Roar Sørensen.

Politisk deltakelse

Palestinere i Israel kan stemme og selv stille til valg, men ledende politikere underminerer stadig deres legitimitet, hevder B`Tselem.

Palestinerne i Gaza, Vestbredden og Øst-Jerusalem kan ikke delta i det politiske systemet som styrer livene deres og avgjør fremtiden deres.

«De blir også nektet andre politiske rettigheter, inkludert ytrings- og forsamlingsrett».

Roar Sørensen kommenterer:

– Foruten araberne i Jerusalem, har de alle stemmerett i PA som skal ivareta deres interesser overfor Israel. PA har imidlertid avskaffet hele den demokratiske prosessen og de rettighetene som nevnes, er det i hovedsak PA som nekter dem. Når PA dessuten ofte velger konfrontasjon med Israel i stedet for samarbeid, vanskeliggjør det hele situasjonen.
Araberne i Jerusalem har mulighet til å søke statsborgerskap og få alle rettigheter.

Nasjonalstatslov

Knesset vedtok i 2018 en nasjonalstatslov. Loven bestemmer blant annet at Israels land er det jødiske folks historiske hjemland; staten Israel er nasjonalstaten til det jødiske folk, «der den realiserer sin naturlige, kulturelle, religiøse og historiske rett til selvbestemmelse».

Loven fratok også arabisk status som offisielt språk.

Ifølge B´Tselem gir dette rett til å diskriminere i forhold som gjelder land, bolig, statsborgerskap, språk og kultur.

Roar Sørensen mener det var en feil å frata arabisk status som offisielt språk. Han håper og tror at det blir rettet opp.

– Det finnes ingen automatikk i at denne loven skulle lede til diskriminering, og skulle det skje, finnes alltid muligheten for å ta saken til Israels høyesterett. Denne domstolen har gang på gang bevist sin lojalitet til en universell anvendelse av menneskerettighetene og har gang på gang avlagt dommer mot staten.

– Ble fiendtlig territorium

B´Tselem presiserer at palestinere er direkte underlagt militær okkupasjon på Vestbredden, mens de som bor på Gazastripen lever under «effektiv kontroll som blir utøvd fra utsiden».

Roar Sørensen viser til at årsaken til blokaden av Gaza er at Hamas tok makten i 2007.

– Organisasjonens eksistensgrunnlag er utslettelsen av Israel. Gaza ble derfor fiendtlig territorium, sett fra Israels side.