Lengselen etter gjennombrudd
Lovsangen, bønnene, fellesskapet, forventningen. Det sterke felles ønsket om et nær forestående åndelig gjennombrudd.
Selv i Levende Ords glansdager ville så mange mennesker på ett møte vakt en viss oppsikt. Onsdag kveld satt folk på gulvet foran de fremste stolradene, og det var kø for å slippe inn lenge før møtet begynte.
Antakelig visste de færreste i forsamlingen hvem Todd White er for bare et par måneder siden.
Annonse
Credokirkens pastor Olav Rønhovde sa selv til Dagen onsdag at han for en måned siden ikke var klar over hvor ettertraktet White er.
Om man søker på Wikipedia etter Todd White, finner man artikler om en canadisk ishockeyspiller, en maler og en golfspiller ved samme navn. Ingen predikant.
2004, det året da Carl I. Hagen besøkte Levende Ord og menigheten var på høyden av sin innflytelse, var det samme året som Todd White ble en kristen.
Mandag kveld denne uken delte White sitt eget sterke vitnesbyrd om hvordan livet hans har blitt radikalt forvandlet av Jesus Kristus.
Tirsdag kveld fortalte han om sin tjeneste som evangelist.
Onsdag kveld leverte han en mer evangelisk betont forkynnelse om Jesu korsfestelse og oppstandelse.
White fremstår som en varm og oppriktig forkynner, en som virkelig ønsker at flere skal få bli kjent med den Jesus han selv har møtt. Stilen er folkelig og slentrende, og han har god dialog med forsamlingen.
Noen ganger tar han litt store ord i sin munn, men det er ikke bare ordene Todd White sier som gjør at så mange mennesker dukker opp. Det er hele opplevelsen. Lovsangen, bønnene, fellesskapet, forventningen. Det sterke felles ønsket om et nært forestående åndelig gjennombrudd.
Annonse
«Det er Herrens velsignelse som gjør rik, eget strev legger ingenting til», leser vi i Ordspråkene 10:22. Kanskje kan dette verset oppsummere noe av den hjertebrannen som trekker mennesker til slike møter.
En erkjennelse av at menneskelig kløkt kommer til kort, selv om vi mobiliserer alt vi har av strategiske og kommunikative evner.
En erkjennelse av at vi trenger Guds kraft, og en lengsel etter at Guds rike skal bli synliggjort med fornyet styrke i våre umiddelbare omgivelser.
Denne virkelighetsforståelsen korresponderer langt på vei med noe av den brannen som har båret frem bedehusbevegelsen her i landet. Men ytringsformen er mer ekspressiv, og til tider også mer spektakulær.
I 2010 undersøkte jeg utviklingstrekkene i det kristne ungdomsarbeidet i Bergen, først og fremst i de største frimenighetene og i byforsamlingene til Indremisjonsforbundet og Misjonssambandet.
Kort fortalt pekte pilene oppover fra årtusenskiftet og frem til omkring 2006. Flere menigheter vokste samtidig, snarere enn på bekostning av hverandre. Men rundt 2006 begynte utviklingen å snu flere steder.
Levende Ord var det klareste uttrykket for dette, men likevel bare ett av flere parallelle utviklingstrekk. Siden da ser det ut for at den kollektive drivkraften har blitt svekket, også om en ser på menighetene som helhet.
Salt Bergenskirken er det store positive unntaket. Det er ikke slik at den samlede oppslutningen har gått drastisk ned. Stabilitet er mer dekkende. Men den oppdriften som preget inngangen til dette århundret er ikke like lett å få øye på i dag.
Annonse
Vi har også sett en tydelig mobilitet hos særlig to grupper menighetsgjengere i Bergen. Den ene gruppen er studentene. En del studenter som flytter på seg, vet enten på forhånd hvilken menighet de vil tilhøre, eller de bestemmer seg raskt og blir værende.
Men et par hundre studenter ser ut til å følge en slags strøm som i løpet av de siste 10-15 årene har beveget seg gradvis fra Kristent Fellesskap via Norkirken og NLM–forsamlingen Salem til Salt Bergenskirken.
Den andre mobile gruppen finner vi blant dem som lengter etter et snarlig åndelig gjennombrudd. De er ikke nødvendigvis å se på de faste gudstjenestene søndag formiddag, men dukker opp ved de mer spesielle anledningene.
Vi kommer sannsynligvis til å se en del av dem når pastor Bill Johnson fra menigheten Bethel i Redding, California kommer i mai. Og vi kunne se en del av dem i Credokirken denne uken.
Det at møtene fant sted nettopp i Credokirken spilte nok også en selvstendig rolle. En del av de nærmere 1.500 som etter alt å dømme ble menighetsløse da de forlot det daværende Levende Ord har igjen vært å se på Kråkenes de siste dagene.
Møter av typen som fant sted denne uken, kan utvilsomt inspirere og oppmuntre mange. De kan tilføre ny glød, og styrke frimodigheten i møte med hverdagens utfordringer. Den største utfordringen er kanskje broen som må bygges mellom slike høydepunkter og hverdagslivet. For sterke enkeltmøter kan skape mer frustrasjon enn begeistring når predikanten har reist videre og møteserien er forbi.
Men om vi ser lyst på det, kan de også fungere som en verdifull vitamininnsprøytning til det jevne menighetslivet. Et aktuelt spørsmål er derfor hvor mange av dem som var i Credokirken onsdag kveld som også blir å se på vanlige gudstjenester fremover.
