Leter etter enkle ord

2021 har vært et uvanlig år for mange. For ekteparet Bollestad har overgangene vært større enn for de fleste.

Dagen er på førjulsbesøk en fredag formiddag. Jan Frode har gitt beskjed om at han kommer senere på jobb.

Etter å ha fått nyte godt av hjemmelaget syltetøy, salater, fisk og gjærbakst, herunder julegeit, som man har laget på Jæren i uminnelige tider, er det fotografering før podkast-opptak. Det går fredelig for seg. Til å begynne med.

Hør episoden her:

Fru Larkin

Når fotografen ber ekteparet innta en naturlig positur, er de ikke tunge å be. Dette har de gjort før. De er ikke redde for å vise verken nærhet eller hengivenhet.

Og den ertelystne tonen har de visst alltid hatt seg i mellom. Men så kommer det, antakelig etter at Olaug har fått nok av Jan Frodes kiling:

– Eg bite!

Det er «fru Larkin» som snakker. Slik omtaler hun seg selv på Instagram-kontoen sin, inspirert av NRK-serien «Livet med Larkins» fra 1990-tallet.

Vi visste fra før at rådgiverne hennes ikke får innloggingen til Instagram-kontoen. Underveis i samtalen kommer det frem at heller ikke ektemannen har styring med hva som blir publisert der. Noe må hun få styre selv.

Olaug Bollestads Instagram-konto har nesten like mange følgere som Kristelig Folkeparti har velgere (104.000 mot 113.000).

Der forteller hun om hverdagslivets mange sider, om hvor trøtte både hun og ektemannen gjerne er på fredagskveldene, om gledene ved julebakst eller om at mannen ikke trives så godt i kulden.

Og hun deler opptak av når ektemannen, Jan Frode, som ledet barnekoret da deres egne barn var små, spiller adventssangen hjemme i stuen i huset de kjøpte for 40 år siden.

Statsråd og partileder

Olaug Bollestad begynte året som statsråd, men måtte fratre etter at valgresultatet banet vei for Jonas Gahr Støres regjering.

Men bare noen uker senere ble hun valgt til leder i Kristelig Folkeparti, og det etter at partiet havnet under sperregrensen for første gang siden før andre verdenskrig.

Hjemme på Ålgård i Rogaland er likevel situasjonen mer stabil. Ektemannen Jan Frode har ikke opplevd forandringene så dramatisk som de har kunnet virke.

– Livet vårt har vært sånn. Olaug har vært aktiv med et eller annet, forklarer han.

Raushet i bunn

– Jan Frode, hva vil du sier Olaugs viktigste kvaliteter som leder?

– I bunnen ligger det en raushet til mennesker. Så er hun kjapp med å sette seg inn i ting. Hun er praktisk anlagt, og har laget en plan lenge før andre har tenkt å begynne på den planen. Hun tenker langsiktig.

– Etter at du var valgt til partileder, Olaug, sa du til landsmøtet at du ville være særlig opptatt av å le sammen, å dele erfaringer, og å se unge talenter. Hvorfor la du vekt på disse tre momentene i din ledelsestenkning?

– Jeg er opptatt av le-del-se, sier hun med demonstrativ tredelt betoning av ordet.

– Å ha det kjekt sammen er noe av det viktigste. Så har jeg mer erfaring på utsiden enn innsiden av politikken, så det å dele erfaringer, også menneskelig erfaring, og å være lagleder, er viktig. Og det å se unge talenter og tørre å bygge dem opp.

– Det handler om å se folk

KrF ble med i regjeringen Solberg i januar 2019. Den som skulle bli Bollestads statssekretær var på den tiden høygravid, og skulle føde bare et par måneder senere.

Bollestad forteller at hun fikk kritikk for å ha valgt en statssekretær som kom til å måtte tre midlertidig ut av rollen etter relativt kort tid.

– Det er fortsatt kvinner som bærer frem barn. Det er helt riktig å satse på dem selv om de er gravide. Det handler om å se folk, forklarer partilederen.

– I forbindelse med at KrF skulle velge ny leder etter Knut Arild Hareide har du snakket om at «flasketuten i partiet» i flere år hadde pekt på Kjell Ingolf Ropstad som kronprins. Hva mente du med det?

– La meg først si at jeg er veldig glad i Kjell Ingolf. Det var flere som sa at han er den nye partilederen. Da tenkte jeg at jeg ikke er aktuell til det. Vi må til enhver tid velge den leiren som vi tenker skal være leder. Ingen av oss eier taburettene i KrF. Hver tidsepoke trenger ulike typer personer.

Slappe litt av

Hun er opptatt av at vi ikke må verken peke på noen eller diskriminere noen fordi de er kvinner, men viser til det generelle inntrykket av at kvinner synes de må mestre en jobb 100 prosent, mens menn nøyer seg med å mestre 75 prosent og ser resten som bonus.

– Vi må fremelske jenter med gode kvaliteter og samtidig si at du kan slappe litt av, du er mer enn god nok som du er.

– Har du, Jan Frode, iblant opplevd det urettferdig at Olaug ikke har fått den plassen hun har fortjent?

– Jeg har vært opptatt av at det må være mye mer plass for kvinner. Der jeg vokste opp, var det alltid menn som fikk posisjoner. Kvinner ble satt til side. Da Olaug begynte i politikken, heiet jeg alltid på henne. Ikke bare fordi hun er kvinne, men fordi hun har en del egenskaper som er viktige i en lederrolle.

Opptatt av språk

– I boken «Snakk sant om livet» fra i sommer forteller du, Olaug, om opplevelsen av å ikke forstå de språklige kodene på bedehuset, om å skulle forstå språket i kommunale papirer som lokalpolitiker og om å måtte hjelpe pasienter til å forstå hva legen egentlig sa til dem. Hva gjør du selv nå for å beholder kontakten med det vanlige?

–Jeg er ekstremt opptatt av språk. Språk er makt. Hvem forstår for eksempel hva et enkeltvedtak er? «Er jeg så enkel?» Var det en eldre dame som spurte meg etter å ha fått høre at det hadde blitt fattet enkeltvedtak om henne, sier Bollestad.

På bedehuset tenkte hun på faren sin, som ikke var kristen, men som ble det mot slutten av livet.

– Han får visst ikke være med til himmelen, tenkte jeg. Da er det bedre at jeg er med ham.

– Noen ganger blir jeg til og med beskrevet av kolleger eller andre som enkel fordi jeg snakker et enkelt språk. Men det er jeg altså ikke. Jeg forstår kodene, men jeg vil at folk skal forstå hva slags politikk vi driver med, og hvorfor vi gjør det. Hele vitsen for meg med å være med i politikken er at folk skal være med og forstå at dette handler om deres hverdag. Ellers blir legen stående fire meter over sengen på sykehuset, politikerne svever langt der oppe, og presten blir uangripelig.

Baptister

Ekteparet er med i Ålgård baptistmenighet, med den bibelsk inspirerte adressen Emmausveien 1. Tilknytningen til Baptistsamfunnet hadde ikke sin bakgrunn i endret teologisk ståsted, men i misnøye med statlig overstyring av Den norske kirke.

Jan Frode forklarer at han vokste opp i Misjonssambandet, hvor både moren og besteforeldrene var aktive.

Han spurte flere ganger moren om hvorfor hun ikke bare meldte seg ut av statskirken siden hun sjelden eller aldri var der utenom bryllup og begravelser. Hun klarte aldri helt å svare på det.

Så ville det seg sånn at Jan Frode mange år senere selv engasjerte seg i både kirke og bedehus. I 2009 skulle det velges ny biskop i Stavanger etter Ernst Baasland, og de fleste pilene pekte i retning av Kjetil Aano, den tidligere generalsekretæren i Misjonsselskapet.

Men regjeringen ville det annerledes, og Erling Pettersen ble valgt. Da fikk nok være nok for Jan Frode Bollestad. Ikke på grunn av Erling Pettersen, men fordi han mislikte så sterkt overstyringen av det lokale engasjementet.

Høre til ett sted

Samtidig hadde de som familie også kommet til at de ønsket å høre til ett sted, fremfor å bevege seg mellom kirke og bedehus. Men en ting var å melde seg ut, noe annet var å melde seg inn et annet fellesskap

– Olaug sier jeg blir litt for åndelig når jeg sier dette. Men da vi flyttet fra Stavanger, hadde vi et ønske om å komme til et sted hvor Gud kunne bruke oss. Og vi har sett etter hvert at det har vært en vei.

Det var tydelig for meg da jeg meldte meg ut at jeg ikke skulle melde meg inn i noe kirkesamfunn eller menighet utenfor Ålgård. Det var her vi skulle virke, ikke i Stavanger eller Sandnes eller på Bryne.

Han hadde tenkt at det skulle klare seg uten et kirkesamfunn i ryggen. Men da den mangeårige pinsepastoren Marit Landrø talte i Sandnes baptistkirke, kom han på andre tanker. Landrø sa at Gud har behov for at vi organiserer oss, at vi ikke er en og en. Ellers er det lite du får gjort.

Demokratiske baptister

Som sagt, så gjort. Men da Olaug fikk beskjed om at mannen hadde meldt seg ut av Den norske kirke, reagerte hun spontant - og reaksjonen var ikke positiv.

Hun var på landsmøte i KrF, og tenkte med en gang tilbake på da mannen var alvorlig syk og døden nær noen år tidligere. «Hvor skal jeg begrave deg?» spurte hun, ispedd jærske kraftuttrykk.

Men det gikk seg til. Hun fremhever Baptistsamfunnet som en svært demokratisk sammenheng, hvor lokalmenighetens stemme veier tungt. Hun husker også sitt første oppdrag da hun ble valgt til ordfører i Gjesdal kommune i 2007.

– De hadde renovert kirken og skulle ha gjeninnvielse. Folk stod på podiet og grein, for nå var de ferdige med dugnaden. Noe slik hadde jeg aldri vært med på. Jeg hadde bare hørt om alle som ville ha penger. Disse hadde ikke fått en krone av kommunen, og de hadde hatt det så velsignet kjekt under dugnadsperioden. Dette var også de samme folkene som holdt bryllup for dem som ikke hadde råd til det selv, og som stilte opp for dem som slet psykisk, sier Bollestad.

Det sosiale engasjementet har hun med seg fra barndommen.

– Hvordan blir julen i år?

– Våre egne, voksne barn må dele på seg - noen av dem skal til svigerforeldrene. Men noen av dem kommer hit, og så skal jeg ha noen av «mine», forklarer Olaug.

Moren hennes er nå så gammel at det er bedre å besøke henne på sykehjemmet enn å få transportert henne hjem til Olaug og Jan Frode.

Og kommer det noen, så kommer det noen.

– Ingen jeg får vite om, skal være alene, det er poenget, poengterer Olaug Bollestad.