Lever godt alene

Å kunne takle å være alene er viktig for menneskers utvikling, skriver psykoterapeut Astri Hognestad (75) i boken «Alene». Den ble utgitt i 2016 og er et produkt av hennes egne erfaringer, men også av samtaler hun har hatt som psykoterapeut og kursholder.

Intervjuet med Hognestad inngår i en serie om det å være singel i kirken.

Antall aleneboere øker i Norge, men temaet blir i liten grad berørt i media og i kristen forkynnelse.

Dagen har snakket med single i ulike aldre om hvordan de lever sine liv privat, i menighet og i samfunnet. Vi har også spurt om hvordan de løser sine savn etter ektefelle og barn.

Hognestad er opptatt av at det å være alene ikke er det samme som å være ensom.

– Mange føler seg ensomme selv om de lever sammen med et annet menneske, sier 75-åringen som bor på Fornebulandet utenfor Oslo.

Boken «Alene» ble skrevet med tanke på de mange som i dag lever i enehusholdninger.

Skremmer og utfordrer

Hognestad beskriver det å være alene som et eksistensielt tema.

– Det både skremmer og utfordrer, sier hun.

Etterlyser en teologi for single

Samtidig mener hun at «alenehet» gir mulighet til å vokse som menneske.

– Singellivet «på godt» har gitt meg tid og mulighet til fordypning og til å forstå mer av livet, sier hun.

Singellivet «på vondt» er ifølge Hognestad å stadig måtte være den som tar initiativ.

– En må kontakte noen hvis en ønsker å gjøre ting sammen, som å dra på reise. Det krever mer tiltak enn om en har en partner og diskuterer seg frem til hva en skal gjøre i ferien.

Fysisk nærhet, å ha noen å samtale med og fortelle ting til, kan også være et stort savn for den som lever alene, sier hun.

– Hvilke fordommer møter single hyppigst?

– At det må være noe galt med dem, eller med oss. Det går an å snu på det og spørre hvilke muligheter det gir å være singel, foreslår hun.

Hognestad omtaler seg verken som singel eller enslig med mindre hun blir tvunget til det når hun fyller ut et skjema.

– Ugift antyder at ett eller annet er galt, som ordet «uholdbart». Jeg pleier å si at jeg lever alene, sier hun.

– Vi har alle et barn i oss

I arbeidet med boken snakket hun med en del mennesker for å få frem de forskjellige aspektene ved å være alene. På den måten fikk hun også tatt del i prosesser som single står i.

Hun er også opptatt av hva det er som gjør at noen etablerer nære forhold, mens andre ikke gjør det.

– Jakten på ektefelle skal ikke styre livet

– Hva fant du?

– En av årsakene er evnen til tilknytning. Det er styrt av ubevisste følelser som tillit til og trygghet overfor andre mennesker, eventuelt angst for avvisning, mistenksomhet og sårbarhet. Slike mønstre dannes i hjernen i samspillet med de omsorgspersoner som omgir oss.

Temaet har vært viktig for Hognestad i arbeidet hennes med å hjelpe mennesker til å forstå hvorfor det kan bli vanskelig å knytte seg til andre, eller hvorfor man gjentar de samme mønstrene gang etter gang.

«Vi har alle et barn i oss - det barnet vi en gang var - og vi skal finne igjen og forstå dette barnet. Det er en ressurs som har fått utfolde seg eller som er blitt oversett og fortrengt,» skriver psykoterapeuten i boken.

Likeverdig livsform

Astri Hognestad mener at singellivet er en likeverdig livsform med parforhold, og hun tror at Martin Luther kan ha påvirket måten samfunnet forholdt seg til de single på i middelalderen.

– Det var mange enslige kvinner og menn som søkte til bofellesskap der de hadde sitt arbeid og egne rom eller leiligheter. Det ble det slutt på med Luthers syn på kvinnens rolle som kone og hustru, sier hun.

Hognestad mener at dagens kristne fellesskap også må ta et kritisk blikk på hvordan de forholder seg til enslige.

– Blir de vurdert som en ressurs, eller er de en gruppe som man skal «ta seg av»? Mange single preges av vonde følelser som skam og at de «ikke har fått til» et samliv med en annen.

Når Amors piler bommer

I arbeidet med boken var hun også i kontakt med troende single som hadde forsøkt å være i kristne miljøer, men som ikke følte seg vel der.

– De møtte en litt subtil, nedlatende holdning, forteller hun.

Hognestad lurer på om det kan være Luther som spøker i bakgrunnen.

– Det er noe med hva som er kvinnens rolle, at en liksom ikke skal være alene og at familielivet er normen, sier hun.

– Hva kan menighetsliv bety for single?

– Hvis mennesker i menigheter kan bli flinkere til å lytte, bli mer bevisste på egne holdninger og utvikle evnen til å leve seg inn i andres liv, vil det bety mye. Vi har så lett for å begynne å argumentere i stedet for å bare være til stede og vise interesse. Det gjelder alle mennesker, ikke bare enslige.

– I 1930 besto bare 10 prosent av husholdningene av aleneboere. I dag bor nærmere 40 prosent alene. Er dette et fremskritt, sett fra ditt ståsted?

– Det kommer an på hvilke aspekt en tenker på. Det er fremskritt at det er en mer positiv holdning til å leve alene nå enn før.

NLA-professor: – Jeg er redd for å miste jobben

– Et fremtredende trekk ved nordmenn som folk er at vi vil klare oss selv. I hvilken grad tror du at det spiller inn på det faktum at så mange av oss bor alene?

– Jeg tenker at det kan være en hjelp når en skal leve alene, men alt handler om balanse. Vi er avhengige av hverandre og må tillate oss å motta hjelp når vi trenger det. Det er viktig at vi øver oss i det. Mange vil klare seg alene, men det kan stenge for fellesskap og relasjoner hvis trangen til selvstendighet blir rigid.

– Hvordan er det å bo alene når du er 75 år? Hvem har du rundt deg i denne etappen i livet?

– Jeg trives alene, og stillhet er avgjørende for at jeg skal ha det bra. Selvfølgelig kan jeg også føle på ensomheten innimellom, men alt som fyller livet mitt har større plass og gir meg mye glede: naturopplevelser, svært gjerne på hesteryggen, vennesamvær, samtaler, veiledning, forfattervirksomhet, pass av familiens og venners hunder.

Hognestad føler seg heldig som tilhører «en stor og flott familie» som hun har vokst inn i etter et opphold på åtte år i Sveits.

– Det er en berikelse, men jeg måtte finne mitt eget liv først. Jeg tror nok at noen av mine nieser og nevøer vil være en støtte når jeg blir eldre og trenger det. I alle fall er det et håp.