Liberal glidning? Slik svarer ledere i Kristen-Norge

Før helgen intervjuet Dagen Minerva-journalist Andreas Masvie om reportasjeserien «Den nye kristendommen». Der beskriver han en kombinasjon av mangel på undervisning, økende ytre skepsis, vonde personlige opplevelser og en ny kultursituasjon som endrer Kristen-Norge.

– Det er en bredere og dypere grad av liberalisering av konservative og frikirkelige miljøer enn mange tror, sa Masvie.

Reportasjeserien har fått støtte fra Fritt Ord.

Ser behov for mer robuste svar

Dagen har kontaktet en rekke ledere fra forskjellige frikirkelige miljøer og lutherske misjonsorganisasjoner for å få reaksjoner.

Svarene er gjengitt i sin helhet til slutt i artikkelen.

En av dem som har svart, er pastor Erik Andreassen i Oslo Misjonskirke Betlehem, som til hører Misjonskirken Norge.

– Jeg synes Masvies analyse har mye for seg, og jeg kan kjenne igjen det han beskriver, sier Andreassen i en epost.

Pastoren mener mange i evangelikale miljøer har intellektuell mistillit mot noen svar de har vokst opp med. Han tror man kan stå i fare for å erstatte svar som ble for enkle, med svar som ikke er basert på historisk og bibelsk kristendom.

– Vi må utvikle er robust alternativ som ikke leder oss inn i samme utfordringer som Den norske kirke har. Men hvordan det skal gjøres er ikke lett å vite, sier Andreassen.

En ny virkelighet

Synet på likekjønnet samliv er ifølge Andreas Masvie et nærliggende utgangspunkt for å analysere mer generelle endringer.

I en innledende analyse peker Masvie på noen sentrale faktorer: Et indre undervisningsvakuum, ytre skeptiske blikk, vonde erfaringer som blir løftet fram og en endret sosiologisk virkelighet.

Han mener «mange medlemmer i konservative protestantiske menigheter ikke bare setter spørsmålstegn ved etablerte svar, men at nye svar – i hjertene – allerede er gitt, mer eller mindre bevisst».

I serien har han blant annet intervjuer med MF-professorene Harald Hegstad og Terje Hegertun som har gått fra avvisning til aksept av homofilt samliv.

Uenige om Luther

Høgskolelektor Knut Kåre Kirkholm ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole drar kjensel på det Masvie kaller «nye svar i hjertene».

– Så den analysen treffer nok mer enn jeg kanskje liker å tro.

Kirkholm mener Masvie treffer dårligere med sin påstand om at Martin Luther har lagt et grunnlag for subjektive svar ved å ha egen samvittighet som autoritet i sannhetsspørsmål.

– For Luther var det et viktig poeng at samvittigheten var bundet av Guds ord og sannheten, sier Kirkholm.

Det ser han mindre av i dag.

Finner konservativt flertall

Roald Zeiffert, som er høgskolelektor og stipendiat ved Høgskolen for Ledelse og Teologi, har forsket på unge i frikirker og bedehusmiljø. Han finner en gruppe som har mer liberale holdninger i samlivsspørsmål. De er ofte mindre engasjert.

– Men majoriteten av unge i frikirker og bedehus har et konservativt syn på samlivsetikk, og mitt klare inntrykk er at i flere miljøer er denne gruppen mer dominerende enn for noen år tilbake. De er svært opptatt av å lese og følge Bibelen.

Zeiffert mener med andre ord at bildet er mer nyansert enn det Masvie tegner:

– Han beskriver menigheter som sklir i en liberal retning uten å snakke om det, og her peker han på to store utfordringer i møte med unge som vil leve livet sitt med Bibelen som autoritet. De ønsker ikke en slik liberal glidning, og like viktig, de trenger et sted å prate om vanskelige spørsmål, sier høgskolelektoren.

Venter motreaksjon

Også Ungdom i Oppdrags leder, Andreas Nordli. savner nyanser i Masvies analyse.

– Men ved å bruke den verbale sleggen slik han gjør, får han jo hamret frem et legitimt poeng som jeg støtter.

Nordli har ikke inntrykk av at en terapeutisk kristendomsforståelse er utbredt i kretsene der han ferdes.

– Jeg opplever faktisk det motsatte; evangeliet forkynnes klart og tydelig i den delen av Kirke-Norge jeg oppholder meg mest, sier han.

Knut Kåre Kirkholm tror det kan komme en reaksjon mot tidligere generasjoners opprør mot absolutte sannheter. Han forventer at unge kan komme til å etterlyse rammer og struktur.

– Da må kristne stå klar og gi skikkelig undervisning om Gud, hans vilje og hans frelse, sier han.

Her er spørsmålene lederne har fått:

1) Hvor godt synes du Masvies analyse treffer i sammenhengene du kjenner?

2) Er det utfordringer du mener man bør gjøre mer for å møte? I tilfelle hva?

Erik Andreassen, pastor i Oslo Misjonskirke Betlehem

1) Jeg synes Masvies analyse har mye for seg, og jeg kan kjenne igjen det han beskriver. I evangelikale miljø har også en modernistisk og historisk ganske ny, bokstavelig bibelforståelse vist seg å ha dårlig motstandsdyktighet mot sekulære ideer. Og mange har en intellektuell mistilllit mot paradigmer de har vokst opp med. Og når folk trenger å forlate en slik forståelse bytter de den ofte ikke ut med en mer historisk og en sunnere bibelbasert tro, men med hva Masvie peker på som «moralterapeutisk deisme» og noen ganger ren hedonisme med kristent skinn. Og slik man kan også leve selv om man tilsynelatende har de riktige, konservative, standpunktene på overflaten. Men jeg mener ikke moralterapeutisk deisme er dekkende for Hegstad og Hegertuns argumentasjon.

2) Om utfordringen er lite tillit til om det man er opplært i holder intellektuelt, så vil det bare forsterkes dersom man tviholder på at man likevel må gjøre det i en slags blind lydighet mot Gud. Vi må utvikle er robust alternativ som ikke leder oss inn i samme utfordringer som Den norske kirke har. Men hvordan det skal gjøres er ikke lett å vite.

Knut Kåre Kirkholm, høgskolelektor ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole:

1) Eg trur det han seier om «nye svar i hjertene» kan ha mykje meir føre seg enn eg faktisk klarar å fanga opp. I dei miljøa eg tilhøyrer, som først og fremst er Misjonssambandet, har eg ikkje fanga opp noko uttala liberalisering korkje i spørsmål knytt til likekjønna samliv, universalisme eller liknande. Men eg trur, og har dels høyrt om døme på, at det finst dei som i sitt stille sinn tenkjer noko anna enn det som blir undervist og/eller kommunisert til omverda. Så den delen av analysen treff nok meir enn eg kanskje likar å tru.

2) Masvie si analyse av Luther og bindinga av samvitet er ikkje heilt presis. For Luther var det eit viktig poeng at samvitet var bunde av Guds ord og sanninga. Når samvitsargumentet blir brukt i dag, er det sjeldan fordi samvitet er bunde av Guds bod, men heller at det er bunde av ei eller anna eigedefinert forståing av kjærleik eller godleik. Koplinga mellom kjærleiken og det å faktisk halda Guds bod (jf. Joh 15,10) høyrer ein sjeldnare om.

Dette ser eg på som ei utfordring vi kan gjera meir for å møta. Mi oppleving av den unge generasjonen er at mange er opne for å høyra og læra om Bibelen og kva Gud har sagt. Mange forstår, utan å ha språk for det, at moralsk terapeutisk deisme er ein slapp og tannlaus religion. Dei vil ha «ekte saker». Difor har eg tru på god gammaldags undervisning og opplæring – undervisning om trua og boda.

Min generasjon og dei før meg er oppfostra i ei tid prega av oppgjer med og opprør mot modernismen, absolutte sanningar og dei store, overgripande livsforteljingane. Det skapte ein «fridom» og ei «frigjering» som har ført til meir forvirring enn tryggleik. Eg trur difor at det fort kan komma ei rørsle andre vegen – at det neste ungdomsopprøret blir eit rop etter struktur og rammer. Då må kristne stå klar og gje skikkeleg undervisning om Gud, hans vilje og hans frelse.

Roald Zeiffert, høgskolelektor og stipendiat ved Høgskolen for Ledelse og Teologi

Jeg mener han treffer delvis på analysen sin, og kan til en viss grad kjenne igjen det han beskriver. Jeg tror han treffer godt blant en del aktive kristne i tradisjonelt konservative sammenhenger, ikke minst de som er litt eldre. Det vil også være de som i stor grad kjenner til Hegstad og Hegertun, og vil relatere til disse.

De jeg har forsket på er unge i frikirker og bedehus, og her finner jeg ulike trender. Jeg finner en gruppe unge som vil være relativt liberale i samlivsspørsmål, og disse har ofte en noe mindre deltakelse i miljøene enn de andre, og de har et langt mindre personlig forhold til Bibelen og leser den i mindre grad. Disse er i liten grad ledere i sine ungdomsmiljø og begrunner i liten grad etikken sin teologisk.

Men majoriteten av unge i frikirker og bedehus har et konservativt syn på samlivsetikk, og mitt klare inntrykk er at i flere miljøer er denne gruppen mer dominerende enn for noen år tilbake. De er svært opptatt av å lese og følge Bibelen.

Jeg har også særlig sett etter moralterapautisk deisme (MTD), og finner dette i mindre grad enn jeg hadde forventet. Deres forskning søker å forklare endringer i flere religiøse retninger i USA, mens jeg mener at den i liten grad definerer norske frikirkelige/bedehus ungdommer.

Som lærer på HLT ser jeg lite spor etter MTD, og de unge studentene som kommer har i stor grad et aktivt forhold til Bibelen, søker å leve etter den og et klassisk kristent syn på ekteskapet.

Jeg ser altså et mer nyansert bilde enn det Masvie beskriver, med ulike strømninger i ulike retninger. Han beskriver menigheter som sklir i en liberal retning uten å snakke om det, og her peker han på to store utfordringer i møte med unge som vil leve livet sitt med Bibelen som autoritet. De ønsker ikke en slik liberal glidning, og like viktig, de trenger et sted å prate om vanskelige spørsmål.

Andreas Nordli, leder i Ungdom i Oppdrag:

Jeg mener Andreas Masvie har rett i noe av sin analyse – selv om jeg ikke vil dra det så langt som han gjør. Han fremstår også noe generaliserende og unyansert. Men ved å bruke den verbale sleggen slik han gjør, får han jo hamret frem et legitimt poeng som jeg støtter. Han er dessuten velartikulert, noe som gjør tekstene hans gode å lese.

Jeg mener hans analyse om det han kaller et «undervisningsvakuum» er riktig. Troen kommer av å høre Guds ord forkynt, og når kirkene ikke ønsker eller evner å formidle et klassisk, bibelsk syn på ekteskapet, så er det en naturlig konsekvens at troen over tid kan drifte eller endre. Så følger det et sosialt ubehag når vi formidler det klassiske, kristne synet på samliv og kjønn. Det er jo blitt slik at vi som konservative kristne lett blir omtalt som de «nye rasistene» i samfunnet. Det er det ingen som ønsker å være, og derfor er det lett å unngå slike tema. Andre vil tenke at deres rolle er å forkynne evangeliet til frelse, og bygge forsamlinger med lav terskel, hvor alle kan føle seg velkommen. Derfor ønsker de ikke formidle etikk fra talerstolen som kan oppfattes kontroversiell. De vil legge til rette for at mennesker kan «være underveis» - eller på vei mot troen – og tenker at etikkundervisningen derfor bør skje i andre fora enn fra talerstolen i en kirke.

Jeg mener spørsmålet om likekjønnet ekteskap ikke er et ordningsspørsmål, men et lærespørsmål. Dette betyr i praksis at velsignelse av likekjønnede forhold er kirkesplittende. Dette spørsmålet berører sentrale sannheter i evangeliet som synd, omvendelse og nåde. Så er det selvsagt kun Gud som kan dømme mennesker, men vi er satt til å bedømme forkynnelsen – om den er i tråd med Guds ord. Og slik jeg forstår Bibelen, er ikke det nye synet på likekjønnet samliv innenfor en klassisk, teologisk ramme av evangeliet.

Ungdom i Oppdrag er en tverrkirkelig bevegelse som inkluderer mennesker fra stort sett alle kirkelige bakgrunner. Vi har lang og bred erfaring med praktisk økumenikk og hvordan vi kan leve med ulike syn i teologiske spørsmål. Vi skiller mellom det vi kaller perifere sannheter og sentrale sannheter. Perifere sannheter er spørsmål vi kan være uenige i, mens sentrale spørsmål er de som omhandler blant annet evangeliet, frelsen, Jesu eksklusivitet og det evige liv – altså områder vi ikke kan forhandle om. Så opplever jeg nok en tendens til at noen ønsker å gjøre spørsmålet om likekjønnet samliv til et perifert spørsmål – altså at det kun er snakk om to ulike syn vi kan være uenige om og like fullt ha kristen enhet. Det tenker ikke jeg. Og nettopp her ligger nok den største utfordringen for lavkirkeligheten og frikirkeligheten i dag.

Mener norske kristne sklir i liberal retning uten å snakke om det

Så er jo Masvies perspektiver rundt «moralterapeutisk deisme» interessante, men jeg tror at dette er en mindre utfordring i lavkirkeligheten og frikirkeligheten i Norge, enn det Masvie hevder. Jeg opplever faktisk det motsatte; evangeliet forkynnes klart og tydelig i den delen av kirke-Norge jeg oppholder meg mest. Samtidig gjenkjenner jeg tendensene i det Masvie beskriver, og jeg er derfor takknemlig for hans innspill. Vi trenger hans «profetiske stemme».