Liv (44) ble kristen på ny, men fant seg aldri til rette på bedehuset
Da Liv Nesse Amundsen (44) fant tilbake til Gud, ville hun finne sin plass på det lokale bedehuset. Det skulle vise seg å bli vanskelig.
– Jeg ble kristen som 17-åring da jeg var student på Bryne og ble aktiv i det kristne miljøet. Jeg giftet meg som 20-åring, og senere ble det dessverre samlivsbrudd. Etterpå var jeg i en vanskelig situasjon og mistet fundamentet jeg hadde hatt. Dette førte til at jeg drev bort fra kristendommen, og jeg «slo opp med Gud», forteller Liv Nesse Amundsen til Dagen.
Vi treffer henne på Kvitsøy i Rogaland, en kommune med omkring 540 innbyggere. Her har Liv bodd siden 2002 med mann og tre barn. Det er høst og regn, og det blåser som det ofte gjør her ute i havgapet. Liv møter oss ved ferja. Hun kjører oss rundt på øya, og vi stopper både ved bedehuset og kirken.
Annonse
Kjente på uro
Da Liv var rundt 25 år, møtte hun en ny mann. De giftet seg og slo seg ned som innflyttere på Kvitsøy, der hun fikk jobb som lærer.
For omkring ti år siden begynte hun å føle på en uro i sitt liv, selv om hun ikke tenkte så mye over det i begynnelsen.
– Jeg diskuterte med kristne venner på Facebook, og hadde behov for å snakke også om åndelige ting. Så ble jeg en kristen uten å ha vært på et eneste møte, sier Amundsen og smiler.
Bønn på lærerrom
Det var flere kristne i lærerkollegiet, og en dag ble det så alvorlig for henne at hun tok kontakt med en av de andre lærerne.
– Han bad for meg på lærerrommet etter arbeidstid, og det var ei flott bønnestund der jeg fikk komme tilbake til Jesus. Jeg hadde lengtet hjem, og det var som om en puslespillbit falt på plass, minnes hun.
Samtidig var hun litt redd og urolig og lurte på hva som nå ville skje. Heldigvis var hennes mann en kristen, så det var en god hjelp.
Annonse
Det var nok ikke mange på Kvitsøy som visste hva som var skjedd med henne. Hun ønsket å bli med i et åndelig fellesskap, men inngangen til bedehuset ble ikke enkel.
Twitter-melding
Tre og et halvt år etter at hun hadde kommet tilbake til Gud, skrev hun følgende Twitter-melding: «Kan konstatere at terskelen til bedehuset ikke er blitt lavere i løpet av sommeren. Litt lei meg».
Kjetil Fyllingen, som da var nettkonsulent i ImF-Ung, leste meldingen hennes og bad henne skrive et leserbrev om sin situasjon.
– Jeg var veldig glad for at han tok kontakt. Ikke minst var det fint at dette gav rom for at jeg kunne spørre litt, og han svarte. Det er viktig å gjøre rom for spørsmål og svar og kanskje litt frustrasjon. Over nettet er dette enda enklere enn ansikt til ansikt. Da er det viktig å bli møtt, sett og hørt. De sosiale mediene er en del av offentligheten, det er der mennesker er, understreker hun.
Anonymt brev
Liv skrev et anonymt brev som ble publisert i Sambåndet 14. august 2013. Her fortalte hun om sitt møte med bedehuset. Blant annet at hun etter flere år ikke følte seg som en naturlig del av fellesskapet. «Jeg vet at noen blir glad de gangene jeg kommer, men jeg ser det aldri på dem. De sier det heller ikke til meg. Si det, vis det», oppfordret hun i brevet.
Dagen laget en nettsak om hennes anonyme innspill.
Annonse
Hun fikk en del positiv respons på brevet, og sendte det også til bedehusformannen og sa at dette gjaldt henne. De hadde en fin dialog om innholdet i brevet.
– Jeg var ikke ute etter å ta noen, men jeg ønsket å bli en del av et kristent fellesskap. Folk vil gjerne at jeg skal komme på bedehuset. Samtidig kan det være noe av min bagasje som er problematisk, ikke minst at jeg er skilt og gjengift, påpeker Liv.
Stod fram offentlig
En tid etterpå intervjues hun av lokalradioen Nytt Liv Media (i dag pTro) som drives av Norsk Luthersk Misjonssamband i Stavanger.
– Dette var første gang jeg stod fram offentlig, og det var ikke min tanke å fremstå som kritiserende. De fleste satte pris på dette intervjuet, selv om jeg også fikk noen negative tilbakemeldinger, minnes hun.
I desember 2013 stod hun fram i et større intervju i Sambåndet, et blad utgitt av Indremisjonsforbundet.
Ubeskyttet budskap
I løpet av årene har hun engasjert seg noe på bedehuset. Hun har vært leder på Yngres en gang i måneden, og dessuten aktiv i Familie-KRIK. Tidligere gikk hun en del på møtene. Men den tilhørigheten som hun ønsker, har hun ikke oppnådd.
Annonse
Kirken
Hun innrømmer at det er en god stund siden hun sist var på bedehuset.
– Jeg har nå valgt å engasjere meg i kirken. Det viser seg at det er lettere å finne en plass der. Jeg har vært aktiv som klokker og synger iblant. Dessuten har jeg ansvar for konfirmantundervisning, og har fungert som liturg ved enkelte gudstjenester, forteller hun.
Masteroppgave
I den senere tid har hun fullført en masteroppgave i diakoni med tittel «Kampen for tilgivelsen». Den har som undertittel «Tilgivelseserfaring fra krenkede mennesker og deres møte med kirken. Hvilke erfaringer har hatt betydning for forståelse av tilgivelse, og hvilken rolle spiller kirken i forhold til den enkeltes erfaring?»
– Jeg har intervjuet fem personer anonymt som har vært utsatt for ulike krenkelser, overgrep, vold og skilsmisse. Disse har alle hatt tilknytning og erfaringer til kirken, forteller Amundsen.
Hun legger til at felles for alle disse var lengselen etter tilhørighet, og opplevelsen av at forkynnelse og kultur gir mennesker en opplevelse av utilstrekkelighet, av at de ikke passer inn og ikke er gode nok før en er «kristen nok»
Alle velkomne?
Annonse
Enkelte av de som ble intervjuet i oppgaven har valgt å trekke seg bort fra det kristne fellesskapet siden dette oppleves utfordrende og sårbart.
– Det er viktig å ha kunnskap og en strategi, ikke bare gode intensjoner. Dersom alle er velkomne, skal det være plass også for det fellesskapet synes er vanskelig. Da må en våge å se, gi rom og svar, utfordrer Liv Nesse Amundsen.
